| Frederik Prytz | |||
|---|---|---|---|
 Frederik Prytz foto Schrøder / Trondheim byarkiv | |||
| Født | 14. feb.1878 Christiania | ||
| Død | 19. feb.1945 (67 år) | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Far | Frederik Prytz | ||
| Mor | Milda Dorothea Prytz | ||
| Søsken | Milda Prytz Eiler Hagerup Krog Prytz jr | ||
| Parti | Nasjonal Samling (–1945) | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Nordisk Folkereisning | ||
| Norges finansminister | |||
| 1942–1945 | |||
| Regjering | Quislings NS-regjering | ||
Anton Frederik Winter Jakhelln Prytz (født14. februar1878 iKristiania, død19. februar1945) var en norsk forretningsmann, offiser ogpolitiker for det fascistiske partietNasjonal Samling (NS). Han var sentral i NS-bevegelsen fra grunnleggelsen i 1933, og fra 1. februar 1942 frem til sin død var han statsråd iQuislings «nasjonale» NS-regjering og sjef forFinansdepartementet. Han sto Quisling nær og var en av Quislings viktigste rådgivere.[1]
Frederik Prytz var sønn tilprestenFrederik Prytz (1853–1937), Oslo, og ektefellen Milda Dorothea Olsen fraNordland.Gullsmed,arkitekt ogstatsrådTorolf Prytz, var Frederik Prytz' onkel. SlektenPrytz hadde tilknytning til Nordland og kom frabergverksfolk påRøros.
.jpg)
Frederik Prytz ble en nær venn avVidkun Quisling daværende militærattache under oppholdet i Russland etterden russiske revolusjon i 1917, da de begge var stasjonert ved den norske legasjonen iPetrograd. Prytz var handelsattache ved legasjonen og blechargé d'affaires i Petrograd da den norske sendemannen reise hjem. Utenlandske diplomater var etter revolusjonen ikke trygge og blant annet ble en britisk militærattache drept. Mange land som la ned legasjonen i Russland overførte ansvaret til Norge som fortsatt var representert. Til slutt var Prytz og Quisling omtrent de eneste utenlandske representantene.[2] Prytz var Quislings overordnete ved legasjonen som ble nedlagt i desember 1918.[3] De to kan ha møttes tidligere mens begge var offiserer i Norge. Etter at han slo seg ned i Russland var Prytz årlig i Norge og holdt kontakt med generalstaben der Quisling var aspirant.[4]
Han drevskogbruk i Russland i stor skala, noe han tjente gode penger på. Prytz hadde etter revolusjonen forhandlet seg frem til tillatelse til å sette i gang igjen sagbrukene i Onega og Arkhangelsk. Quisling fikk i 1926 i oppdrag å lede Russio-Norwegian Onega Wood Co.s kontor i Moskva. Dette var det første selskapet med blandet eierskap opprettet underny økonomisk politikk (NEP). Onega Wood ble i 1928 (mot slutten av NEP-perioden) beskyldt for ulovlige pengetransaksjoner og Prytz ble avhørt og sluppet fri. Quisling satt flere timer i avhør. Prytz måtte da gi fra seg Onega Wood til myndighetene. Han flyttet i1920-årene tilbake til Norge for godt, fortsatte som forretningsmann og kjøpteStorfosen gods iTrøndelag. Prytz var antibolsjevik samtidig som han beundret enkelte sider ved den russiske revolusjonen. Hans rasistiske ideer ga seg ogsså utslag i skepsis til vestens økonomiske system.[2][1]
Mens Prytz og Quisling var i Petrograd sammen utvekslet de ideer om den nordiske rase, om kolonisering av Russland og om bekjempelse av bolsjevikene.[5] Prytz hadde stor innflytelse på Quisling[6] blant annet med sine raseteorier.[3] Ideer om den nordiske rase var utbredt blant vesteuropeere som arbeidet i de slaviske landene. Det er mulig at den noe eldre Prytz introduserte Quisling for slike ideer.[1]
ForretningsmannenJonas Lied oppholdt seg i Russland samtidig med Prytz.[7][8] IfølgeMarit Werenskiold pleide ikke Lied omgang med Prytz, men Lied hadde noe kontakt med Quisling om forholdet til Sovjetunionen da Quisling var statsråd i 1930-årene.[9][10]Hans Fredrik Dahl skriver at Lied og Quisling «kom godt ut av det med hverandre» og de var enig om at bolsjeviklederne var dyktige politikere.[11]
Quislings bok om Russland har sammenfallende synspunkter med Prytz' foredragsmanus fra 1930. Begge betraktet russerne som en laverestående rase uten evne til å skape en avansert sivilisasjon. Ifølge Prytz var det nordisk folks ankomst som ga forutsetning for etablering av en russisk stat og hevdet at den russiske herskerklassen hadde hatt godt nordisk arvestoff siden den gang. Dette arvestoffet ble, hevdet Prytz, fordrevet med revolusjonen, og det nordiske folk ville igjen kunne få en siviliserende oppgave i Russland etter revolusjonens kaos. Prytz' raseteorier omfattet også antisemittisme. Fra slutten av 1920-tallet ble Quislings tanker preget av forestillinger om den nordiske rase, senere ble Quisling også antisemittisk. Quisling overtok Prytz' forestilling om russerne som underlegen rase.[12]
Prytz sto på Oslo Bondepartis list ved valget i 1930. Dette var en frittstående avdeling utenfor Bondepartiet og omfattet personer som var skeptiske til det politiske systemet i Norge.[13]
Prytz var sentral iNasjonal Samling fra etableringen i1933.Johan Bernhard Hjort tok i brev til Prytz initiativ til at partiet skulle etableres formelt.[14]Nordisk Folkereisning ble til gjennom en gruppe som møttes hjemme hos Prytz. Blant disse varJohan Throne Holst ogHerman Harris Aall. Prytz tok initiativet til en organisasjon særlig bestående av offiserer som skulle stå i spissen for en rasebasert utenrikspolitikk, en korporativ organisering av Norge og et antikommunistisk arbeid. I 1933 flyttet Prytz til gården sin ved Trondheim og var lite aktiv i NS frem til krigsutbruddet. Han holdt kontakt med Quisling per brev og overtalte ham høsten 1939 til å dra til Berlin.[15][16][17] Prytz kan ha påvirketPeder Kolstad til å utnevne Quisling til forsvarsminister i 1931.[1][18]
.jpg)
_(2).jpg)
Underden andre verdenskrig var Frederik Prytzfylkesmann iSør-Trøndelag og sjef forFinansdepartementet i perioden1942–1944. I 1943 satte PrytzStatistisk sentralbyrå i gang med innsamling av opplysninger om krigens kostnader for Norge. Dette skulle danne grunnlag for krav om krigserstatning fra Storbritannia.Per von Hirsch overtok som finansminister da Prytz døde.[17] Han var «anglofil» og hadde kjennskap til jødenes skjebne etter deportasjonen, trolig ved at han hørte på BBC.[19] Prytz var frimurer og fikk i 1940 beskjed av Quisling om å melde seg ut. I Quislings regjering var han trolig Quislings nærmest fortrolige rådgiver og var en bitter personlig motstander avHagelin som frontet en nasjonalistisk linje innad i regjeringen. Prytz ogFinn Støren hadde planer om norsk ekspansjon østover i Nord-Russland og arbeidet for disse planene i Berlin i 1941. I juli 1941 hadde Hitler, uten at Prytz kjente til det, allerede bestemt atKolahalvøya skulle være Terbovens ansvar.[20][21]
Prytz var blitt utnevnt av Quisling til finansminister fra 9. april, uten å tiltre og uten å ha gitt sitt samtykke.[22] På grunn av krigshandlingen fikk Prytz (som befant seg i Trøndelag) kjennskap til Quislings proklamasjon via omveier. IfølgeMagne Skodvin var Prytz skeptisk til Quisling-regjeringen av 9. april og ville heller støtte en regjering ledet avRagnar Skancke. Det var snakk om at Prytz og Skancke sammen skulle forsøke å komme seg til Oslo for å bidra til en tyskvennlig regjering.[23] Prytz var moderat av natur og gikk ikke godt sammen med den pågående og tyskvennlige Hagelin. Som NS-utnevnt fylkesmann i Trondheim gikk han overraskende mot den tiltagende antisemittismen i NS. Som finansminister forsøkte han å stanse okkupasjonsmaktens tapping av Norges Bank. Høsten 1944 forsøkte han å få regjeringen med på krav om fredsavtale med Tyskland.[17] Han døde avkreft før freden i 1945, etterlot seg enke og barn samt har flere etterkommere.
Prytz mottok på sitt dødsleie en revidert utgave av Storkorset avSt. Olavs Orden fra Quisling personlig. Quisling tildelte under krigen ordener med modifiserte ordensinsignier. Dette var rivaliserende tildelinger til de tildelinger somkong Haakon foretok fraLondon. Ordenstildelingen til Prytz er ikke offisielt godkjent. Prytz er gravlagt i Oslo.