| Frede Castberg | |||
|---|---|---|---|
.jpg) Castberg holder tale somnorsk flyktning i Sverige underkrigen 17. mai 1944 | |||
| Født | 4. juli1893[1][2] Vardal | ||
| Død | 4. nov.1977[1][2] (84 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Jusprofessor | ||
| Akademisk grad | Cand.jur. (1914) dr.juris (1921) | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
| Far | Johan Castberg | ||
| Barn | Sissel Castberg | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Folkerettsinstituttet (1947–) | ||
| Utmerkelser | Æresdoktor ved Uppsala universitet (1959)[3] Æresdoktor ved Sorbonne (1961)[4] | ||
| Arbeidssted | Universitetet i Oslo | ||
| Fagfelt | Statsrett | ||
Frede Castberg (1893–1977) var en norskjurist som var professor vedUniversitetet i Oslo. Frede Castberg var sønn av den radikale venstremannenJohan Castberg (1862–1926) og tokjuridisk embetseksamen i 1914,juridisk doktorgrad i 1921 og bleprofessor i 1928.
Castberg var sentral i norsk rettsvitenskap og en av drivkreftene bak etablering avstatsvitenskap som eget universitetsstudium. Underandre verdenskrig var Castberg en kortere tid arrestert av dentyske okkupasjonsmakten, ved løslatelsenflyktet han tilSverige. Castbergs hovedverk erNorges statsforfatning som første gang ble utgitt i 1935.
Frede Castberg var rektor vedUniversitetet i Oslo fra 1952 til 1957.
Roger Williams’ ideer omreligionsfrihet ogmenneskeretter hadde innflytelse i Norge. Blant annet hosGeorg Fasting med bokenReligionsfrihetens historie (1914) og hos Frede Castberg som fremhevet den amerikanske bakgrunnen for menneskerettene.[6] Castberg fremhever Williams som en tidlig talsperson for moderne borgerretter som religionsfrihet ogytringsfrihet, et århundre før den amerikanskeVirginia Declaration of Rights (1776) og den franskeErklæringen om menneskets og borgerens rettigheter (1789).[7]
Han var sønn av sakføreren og den radikaleVenstrepolitikeren Johan Castberg og Karen Kathrine Anker, og vokste opp i villaen Fredevik (som Johan Castberg bygget og oppkalte etter sønnen) på Gjøvik. Da faren ble utnevnt tilsorenskriver påToten i 1906, flyttet familien til sorenskrivergården påKapp. Han ble gift med kusinen Ella Anker (1903–1974), og de ble foreldre til forfatter, journalist, keramiker og homoaktivistSissel Castberg.
I 1912 begynte Castberg å studererettsvitenskap ved Universitetet i Kristiania. Han hørte forelesninger av blant andreNikolaus Gjelsvik,Marcus Pløen Ingstad (romerrett) ogJon Skeie, og framhever den siste som «den universitetslærer som jeg syntes jeg uten sammenligning lærte mest av»[8] I 1914 ble hancand. jur. Fra 1916 til 1917 studerte han statsrett og folkerett iParis og fulgte forelesningene av juristenLouis Renault. Høsten 1917 tilbragte han iEngland. Fra 1918 til 1919 skrev han på sin doktoravhandling omgrunnlovens paragraf 97, og etter å ha fullført avhandlingen dro han på en ny studiereise til Danmark og Tyskland. Han fikkdoktorgraden i 1921.
I 1920 var Castberguniversitetsstipendiat og holdt forelesninger omfredstraktatens bestemmelser omFolkeforbundet ved universitetet. I 1921 ble han ansatt som sekretær iUtenriksdepartementet. Fra 1922 virket Castberg også som konsulent ifolkerett for departementet. Han kom til å beholde denne bistillingen i mange år, og leverte en rekke uttalelser over aktuelle spørsmål i norsk utenrikspolitikk. I 1928 ble han utnevnt til professor ved Universitetet i Oslo.
I begynnelsen av 2. verdenskrig måtte Castberg uttale seg om de folkerettslige sidene ved flere episoder under Norgesnøytralitet. I ettertid mente han at den norske regjeringen i det store og hele hadde opptrådt korrekt i de konfliktene som oppsto omkring nøytraliteteten.[9] EtterAltmark-affæren mente han at det tyske fangeskipet hadde hatt full rett til å passere Norgesfarvann, men «Altmark» burde etter nøytralitetsreglene ikke ha fått lov til å passere gjennomBergen krigshavn.[10]
Da tyske styrker invaderte Norge 9. april 1940 evakuerte Castberg familien først tilHøland, og noen dager senere over grensen tilSverige. Han arbeidet en tid ved den norske legasjonen iStockholm, men da kamphandlingene i Norge var over, vendte han og familien tilbake til Oslo. Her bisto han Stortingets presidentskap i folkerettslige spørsmål underriksrådsforhandlingene. Når han ble spurt uttalte han også sin mening for de NS-ledede departementene, og han hjalp privatpersoner eller selskaper, slik somNorges Rederforbund. 1. desember 1943 ble han arrestert av tyske politisoldater sammen med en rekke andre professorer og studenter ved universitetet. Han ble anbragt i interneringsleirenBerg og senere iStavern. 14. desember ble han sluppet fri, vendte tilbake til Oslo og flyktet til Sverige fra Høland 31. januar 1944. Under hans opphold i Sverige ble hans bolig disponert av en norsk agent som jobbet for tyskerne. Han anmeldte til Stapo at «noen uvedkommende» hadde brutt seg inn i boligen. De to Stapo-betjentene møtte op og konkluderte med at ingen «uvedkommende» hadde vært der.
I januar 1945 ble Castberg fraktet med fly tilEngland, først og fremst for å delta i den norske London-regjeringens Dumbarton Oaks-komite under ledelse avCarl Joachim Hambro. Komiteen skulle ta stilling til forslagene fra konferansen iDumbarton Oaks i 1944, som ledet fram til etableringen avFN. 22. februar 1945 fløy han tilbake til Stockholm, hvor han ble værende til 18. mai.
Fra 1952 til 1957 var Castberg universitetetsrektor. Han gikk av som professor i 1963.
Fra 1960 var Castberg medlem avden europeiske menneskerettskommisjonen iStrasbourg. Han ble valgt inn som norsk medlem etter atPaal Berg gikk av.
I 1966 holdt Castbergkåserier over sin livshistorie iNRK TV.[11] Disse opptredenene gjorde Castberg mer kjent enn han noen gang hadde vært som professor. På 1970-tallet holdt han radioforedrag om teologiske emner som opptok ham, samt om prinsipielle spørsmål i norsk rett (ytringsfrihet,riksrett,Fellesmarkedet).
Han ble utnevnt tilæresdoktor vedUppsala universitet i 1959.[12]