| Franz von Sickingen | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 2. mars1481[1] Ebernburg Castle (Palatinat,Det tysk-romerske rike) | ||
| Død | 7. mai1523[1] (42 år) Nanstein Castle (Palatinat,Det tysk-romerske rike) | ||
| Beskjeftigelse | Ridder | ||
| Far | Swicker von Sickingen, Herr zu Keffenach und Birlenbach[2] | ||
| Mor | Margareta Puller von Hohenburg[2] | ||
| Barn | Franz Konrad Freiherr von Sickingen Johann von Sickingen Schweikhard von Sickingen | ||
| Nasjonalitet | Palatinat | ||
| Gravlagt | Landstuhl | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Franz von Sickingen (1481–1523) var entyskridder som var aktør ireformasjonens tidligste fase i Tyskland.
I 1508 kjempet han for keiserMaximilian I motVenezia, og etter dette arvet han store eiendommer vedRhinen. Ved hjelp av til dels ufine metoder økte han sin rikdom og styrket sitt rykte.[trenger referanse] I 1513 tok han side forBalthasar Schlör, en borger av Worms som hadde blitt drevet ut av byen. Han angrep Worms med 7 000 mann, forårsaket store ødeleggelser i området rundt byen og forstyrret handelen. Keiseren lyste ham i bann for dette. Først da hans krav ble innvilget trakk han styrkene tilbake. Han fikk så til krig mot hertugAnton av Lorraine, og tvang landgrevePhilipp av Hessen til å betale 35 000 gylden.
I 1518 blandet han seg inn i en indre konflikt iMetz, øyensynlig på borgernes side mot det styrendeoligarkiet.[trenger referanse] Han førte en hær på 20 000 mann mot byen, og tvang magistratene til å betale 20 000 gullgylden til ham personlig, og en månedslønn til soldatene hans. Samme år opphevet keiseren bannlysningen, og han tok del i krigen mot hertugUlrik I av Württemberg.
Da Maximilian døde i 1519, tok von Sickingen bestikkelser fraFrans I av Frankrike for å påvirke valget av ny keiser. Men da valget skulle finne sted, ledet han styrkene til troppene sine tilFrankfurt, hvor han sikret valget avKarl V mot den franske kongens vilje. Som takk for dette ble han keiserlig kammerherre og rådgiver. I 1521 ledet han en militær ekspedisjon inn iFrankrike, og herjetPicardie. Han ble slått tilbake vedMezières, og måtte trekke seg ut av landet.
Omkring 1517 hadde han blitt kjent medUlrich von Hutten, og støttet dennes planer. I 1519 bleJohann Reuchlin satt fri avdominikanerne etter at von Sickingen hadde kommet med trusler. Han tilbød fristeder for flere av reformatorene i sine slott; blant annet fikkMartin Luther tilbud om å bo hos ham.
Etter den mislykkede ekspedisjonen i Frankrike planla han sammen med Hutten å styrte de åndelige fyrstene, og sette ridderne i en viktigere maktposisjon. Han håpet å oppnå dette ved hjelp av borgere og bønder, og samlet raskt en stor styrke. Flere adelige sluttet seg til, og i august 1522 ble han iLandau formelt valgt til kommandant. Han erklærte krig moterkebiskopRichard av Greiffenklau avTrier, og marsjerte mot Trier. Byens borgere var lojale mot erkebiskopen, og landgreven av Hessen og pfalzgreven Ludvig V kom til hjelp. Von Sickingen klarte dermed ikke å ta byen, og måtte trekke seg tilbake til slottetLandstuhl vedKaiserslautern.
Regentrådet lyste ham i bann, og våren 1523 svarte han med å plyndreKaiserslautern. Herskerne i Trier, Hessen og Pfalz gikk mot ham, med hjelp fra denswabiske liga. Under beleiringen av Landstuhl nektet von Sickingen å forhandle, og ble alvorlig såret. Ved hjelp avartilleri ble det slått bresjer i murene, og6. mai1523 måtte slottet kapitulere. Von Sickingen selv døde av sine skader dagen etter. Han ble gravlagt på slottet
I 1889 ble det reist et monument til minne om von Sickingen og Hutten i Ebernburg.
Sønnen, Franz Conrad, ble utnevnt til baron av keiserriket (Reichsfreiherr) avMaximilian II, og en etterkommer ble i 1773 greve (Reichsgraf). En gren av familien bor i dag iØsterrike ogSchlesien.