| François Fénelon | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | François de Salignac de La Mothe-Fénelon 6. aug.1651[1][2][3][4]  Sainte-Mondane | ||
| Død | 7. jan.1715[1][2][5][4] (63 år) Cambrai | ||
| Beskjeftigelse | Filosof,[6]teolog,[6]skribent,[6][7]lyriker, katolsk prest,[8] katolsk biskop | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Paris, Sorbonne | ||
| Far | Pons de Salignac, Marquis de La Mothe-Fénelon | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Morsmål | Fransk | ||
| Språk | Fransk[9][10] | ||
| Medlem av | Académie française (1693–) | ||
| Sjanger | Avhandling | ||
| Debuterte | 1679 | ||
| Aktive år | 1679– | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
François de Saligiac de la Mothe-Fénelon (1651–1715), som oftest nevnt somFrançois Fénelon, var enfranskteolog,poet ogforfatter underLudvig XIV, mest husket som forfatter av sitt pedagogiske og underholdende fortellingLes Avantures de Télémaque.
I 1689 ble Fénelon lærer for kongens barnebarn og i 1695 erkebiskop avCambrai. Hans mangeårige kontroverser med hans tidligere beskytterBossuet er særlig kjent.
Fénelon tilhørte en fornem adelsslekt, og ble som yngre sønn bestemt for den geislige stand.
Han ble presteviet i 1675, og ble kort deretter forstander for kongregasjonenNouvelles catholiques i Paris, der unge kvinnelige konvertitter ble oppfostret. Sine erfaringer fra ti års virksomhet der nedla han i avhandlingen De l'éducation des filles (1687), med dyp barnepsykologisk innsikt om oppfostring.
Fénelons oppdrager- og sjelesørgerbegavelse gjordeJacques Bénigne Bossuet oppmerksom på ham, og på hans anbefaling ble han etter opphevelsen avNantes-ediktet i1685 oppdraget å lede omvendelsearbeidet blanrhugenottene i vestre Frankrike. Han frabad seg militær støtte til dette, men avviste prinsipielt all toleranse mot protestantene.
Fullt til sin rett kom hans begavelse da han i 1689 ble kalt til lærer for den blivende tronfølger, hertugen av Bourgogne. Med beundringsverdig pedagogisk takt og intuisjon viet Fénelon seg til sin begavede men lidenskapshulle elevs oppdragelse og vant over ham en ubetinget innflytelse som ledet hans utvikling i heldig retning. For sin elevs regning skrev han sine moraliserendeFables ogDialogues des morts, en i fingerte samtaler mellom berømte menn fremstiltlærebok for fyrster. Begge ble trykket i 1712.
Samme pedagogiske hensikt hadde hans mest berømte verk,Les aventures de Télémaque, halvt roman, halvt politisk satire, der den av folkets vel mottatte, fredselskende fyrsten oppsettes som motsetning til den for sin egen ære levende erobrerfyrsten. Boken følger den unge prins Télémaque rundt omkring i middelhavsområdet på søken etter sin far, Ulysses, konge avItaka. Verket er en frittstående oppfølger av det gamle greske eposOdysseens fire første sanger, der hvorHomer forlaterden unge prins av Itaka for å konsentrere seg omfaren Ulysses' ferd blantsirener ogkykloper. Gjennom handlingen blir vi vitne til hvordan den unge prins under veilederens faste oppsyn utvikler sindyd og gjør seg verdig til å væretronarving i sitt hjemlige kongedømme.
Til belønning for sin lærervirksomhet ble Fénelon, som i 1693 var blitt meedlem avDet franske akademi, i 1695 utnevnt tilerkebiskop avCambrai. Hans lysende løpebane ved hoffet ble imidlertid avbrutt da han tok for seg den omstridteMadame Guyons sak og i sitt skriftExplications des maximes des saints (1697) utviklet en sterkt mystiskt farget anskuelse. En heftig strid blusset opp, ogJacques Bénigne Bossuet i spissen for de franske prester angrep ham heftig.
Kongen forviste ham fra hoffet, og paven fordømte hans skrift som kjettersk i 1699. Som en lojal katolikk bøyde Fénelon seg for pavens dom, selv om han med all sannsynlighet ikke endret overbevisning. Den kongelige unåde ble drevet til det ytterste daLes aventures de Télémaque uten Fénelons viten ble utgitt iAmsterdam i 1699 (en fullstendig utgave utkom først i 1717) ogLudvig XIV deri anså sin person og sitt styre angrepet.
Fénelon levde deretter fram til sin død i en slags forvisning i Cambrai, men stod i fortsatt forbindelse med hertugen av Bourgogne og utviklet ved siden av et intenst virke i sitt erkebispedømme en omfattende litterær virksomhet.
I sine skrifter framstår han som hovedrepresentanten for den aristokratiske opposisjonen mot Ludvig XIVs enevelde og krevergeneralstendenes gjenopplivelse, med mere. Blant annet utarbeidet han i 1711 et forfatningsutkast,Esquisse d'un plan dressé pour le gouvernement d'un royaume.
Hans utsikter til å spille en politisk rolle falt i grus da hans elev døde i 1712, men hans kritikk av det franske samfunn ble ikke uten betydning.
Hansepiskopalgenealogi er:
 | (fr)Fénelon – originaltekster fra den franskspråkligeWikikilden |