EM i fotball 2012 var det 14.EM i fotball for nasjonale fotballag avholdt i regi avUEFA. Turneringen ble arrangert avPolen ogUkraina fra 8. juni til 1. juli. Det var første gang at noen av disse nasjonene arrangerte turneringen, som for siste gang hadde bare 16 lag med. Den regjerende mesterenSpania ble mester, etter å ha slåttItalia 4–0 i finalen.
Kvalifiseringen ble gjennomført av 51 nasjoner fra august 2010 til november 2011. Vinneren av turneringen, Spania, får automatisk deltakelse tilConfederations Cup 2013, som blir arrangert i Brasil. Europamesterskapet ble spilt på åtte arenaer, fire i hvert vertsland, hvorav fem av disse ble bygd i forkant av turneringen. I tillegg til arenaer, investerte vertslandene tungt i bedre infrastruktur, som jernbane og veier, etter anmodninger fra UEFA.
Verken Polen eller Ukraina, de to vertslandene, gikk videre fra gruppespillet. Dermed ble EM 2012 det andre EM så langt (etterEM i fotball 2008 arrangert i Østerrike og Sveits) hvor ingen av vertslandene kom videre fra den første runden, så vel som den tredje store fotballturneringen på rad hvor dette skjedde (etter EM 2008 ogVM i fotball 2010 arrangert i Sør-Afrika). På samme måte ble Spania historiske ved å vinne de tre nevnte turneringene: Ingen lag før dem hadde vunnet tre store turneringer på rad, eller to EM på rad.
Polen og Ukraina ble tildelt mesterskapet 18. april 2007 i konkurranse medKroatia/Ungarn ogItalia etter at de øvrige kandidateneHellas ogTyrkia ble eliminert som kandidater 8. november 2005.
Imidlertid hadde Polen og Ukraina problemer med progresjonen på prosjektet, med svært forsinket bygging.[1] UEFA ble derfor bekymret og la frem en rekke krav, og overstyringer i september 2008.[2]
Vertsland i lilla, regjerende mester i lyseblått, øvrige kvalifiserte land i blått
Kvalifiseringen til EM i fotball 2012 begynte 3. og 4. september 2010. Vertslandene Polen og Ukraina var automatisk kvalifisert. For de resterende 14 plassene ble det delt opp ni kvalifiseringsgrupper: Det var seks grupper à seks lag, tre grupper à fem lag. Seedingen ble klar 19. november 2009, og gruppene ble trukket 7. februar 2010. De ni gruppevinnerne og de beste toeren gikk rett til sluttspill, mens de åtte siste toerne gikk til omspill om de fire siste plassene.
Dagen etter de siste play-off-kampene var ferdigspilt, ble seedingen klar. På samme måte som for 2004- og 2008-mesterskapene skulle de 16 lagene deles inn i fire seedingsgrupper fordelt etterUEFA-koeffisienten, hvor alle de fire gruppene i turneringen bestod av et lag fra hver seedingsgruppe. UEFA-koeffisienten[3] var bestemt etter følgende kriterier: 40 % hvordan man gjorde det i denne kvalifiseringen, 40 % av hvordan man gjorde det ikvalifiseringen til forrige VM ogselve mesterskapet, og 20 % hvordan man gjorde det i kvalifiseringen til forrige EM ogselve mesterskapet. Som vertsland ble Polen og Ukraina automatisk plassert i seedingsgruppe 1, det samme ble regjerende mester Spania (som forøvrig hadde den høyeste koeffisienten etter to kvalifiseringer på rad uten poengtap, samt vinner av forrige VM). Nederland (sølv i VM 2010) og Tyskland (bronse i VM 2010) fulgte på de neste plassene. Fotball-stormakten Frankrike havnet i den siste seedingsgruppen ettersom de havnet på sisteplass i sin gruppe både i forrige VM og forrige EM noe som påvirket koeffisienten i sterk negativ retning.
Note: Tallene for tilskuerkapasitet er de som gjelder for kampene under Fotball-EM 2012 og er ikke nødvendigvis samme som den totale kapasitet som stadionene kan klare å ta.
Ingen av kampene i gruppespillet endte målløse, og kun fem endte uavgjort. Irland og Sverige var utslått allerede etter kun to spilte kamper, men svenskene slo tilbake i sin siste kamp mot Frankrike og sikret seg en seier og null i målforskjell. Også begge arrangørlandene forsvant ut i gruppespillet, det samme gjorde Nederland (med sølv i VM to år tidligere) etter tre strake tap. Det ble også sett på som overraskende at Russland ikke kom videre fra sin gruppe etter deres imponerende første kamp mot Tsjekkia. Bortsett fra dette gikk forhåndsfavorittene eller de høyest rangerte lagene oppskriftsmessig videre.
Polen begynte mesterskapet friskt mot Hellas, men mesterskapet totalt sett ble en skuffelse for polakkene ettersom de ikke vant noen kamper, og kom sist i gruppa. Ettersom Polen kun var førsterangert grunnet sin rolle som vertsland var Russland på forhånd den store favoritten i Gruppe A. Etter en imponerende første kamp mot Tsjekkia, gikk det imidlertid nedover for russerne: I den siste kampen tapte de mot Hellas, som dermed kom videre på bekostning av Russland - på tross av russernes bedre målforskjell - på grunn av regelen om innbyrdes oppgjør. For Tsjekkia derimot gikk utviklingen motsatt vei av russerne, de vant sine to påfølgende kamper, og endte på topp i gruppa.
På forhånd var gruppa ansett som litt «kjedelig» siden det ikke var noen internasjonale topplag med i gruppa, men da kampene først kom i gang utviklet det seg til kamper med både spenning, tempo og innsatsvilje. Likevel hadde mangelen på topplag en klar effekt - i ettertid pekte mange på at samtlige av lagene som var med var veldig ustabile: Polen dominerte førsteomgang mot Hellas, for så å kunne nesten tape den samme kampen i andre omgang. Hellas spilte tre dårlige omganger i løpet av de to første kampene - hvor de kun fikk med seg ett poeng, men kom seg likevel videre med en heldig seier mot Russland i siste kamp. Russerne startet forrykelig, men kvaliteten sank i løpet av mesterskapet, mens Tsjekkia startet forferdelig mot russerne, men vant sine siste to kamper.
På forhånd ble gruppe B regnet som «dødens gruppe». Her fant man Nederland og Tyskland med sølv og bronse fra forrige VM, samt med fokus på forrige EM; Sølvvinner Tyskland, og gruppevinnerne Nederland og Portugal. Dette var tredje EM på rad Nederland kom i gruppen med dette kallenavnet, men denne gangen gikk det heller dårlig for dem: Tre strake tap kom etter noe ineffektivt angrepsspill og rufsete forsvarsspill, dog i alle kampene kun med ettmålstap.
Etter gruppespillet ble spesielt gruppe A, men også gruppe D ansett som de svakeste, mens gruppe B og C ble sett på som sterkere. Dette viste seg i kvartfinalene i praksis ved at alle lagene fra gruppe A og D ble slått ut av lag fra gruppe B og C, etter dominerende (mål og målsjanser) og/eller kontrollerende (ballinnhav) spill av vinnerlagene. Det måtte dog til straffespark for å avgjøre en vinner mellom Italia og England, mesterskapets første målløse kamp. Semifinalene ble mer jevne: Spania slo ut Portugal på straffespark etter en kamp med mye tempo, mens Italia slo Tyskland 2-1 i en kamp hvor tyskerne hadde ballen mer enn Italia, men hvor begge lag hadde mye sjanser.
Finalen ble dermed mellom Spania og Italia som også hadde møtt hverandre i gruppespillet. I denne kampen dominerte Spania fra start til slutt og vant til slutt 4-0, etter å ha ledet 2-0 til pause. I annen omgang gjorde Italia tre kjappe bytter og kom på offensiven i en periode, men deretter kontrollerte spanjolene spillet resten av kampen ettersom Italia måtte spille med 10 mann etter en skade påThiago Motta, og scoret ytterligere to mål på slutten av kampen. Spania ble dermed historiske som første lag som vant EM to ganger på rad, og medregnet VM2010, tre store mesterskap på rad.
.jpg)
