Fossekallen ble i1963 kåret tilNorges nasjonalfugl, etter en lytteravstemning iNRK.[2][3] Den ble også valgt til «Årets fugl 1997» avBirdLife Norge.[4] Med sine karakteristiske «neiende» bevegelser og sin brunsvarte og hvitefjærdrakt trives fossekallen over det meste av landet vårt, i mange tilfeller året rundt.
Det er uklart hva detvitenskapelige artsnavnetcinclus egentlig betyr, men det assosieres med det greske ordetkinklos (κιγκλος) og har vært benyttet til å beskrive et utvalg av småtrostelignende vadefugler opp gjennom historien.[5] Bechstein, 1804, kallercinclus en «steinvelger», altså en fugl som velger seg steiner (å sitte på?).[5] BådeAristoteles,Aristofanes,Aelianus og flere beskriver en liten stjertvaggende fugl med tilhold i vannkanten, uten at den lar seg identifisere nærmere.[5]
Det offisielle norske artsnavnet erfossekall.[1] Denne benevnelsen sto første gang på trykk i 1715.[6] Arten benevnes dessuten under en rekke lokale navn. Blant disse erelveprest,[6]fosseskadde (Telemark),[6]elvekall (Vestlandet ogNord-Norge),[6]straumstare ogkvernkall (noen steder iSør-Norge).[6][7] ISetesdal kalles dentvåtekone (vaskekone), og påVossstraumhest.[7] Andre kjente navn på arten erelvekonge,tussefugl ogvannstær.[7]
Fossekallen var «Årets fugl 1997» iNorge.Fossekallens naturligehabitat finner man langs hurtigflytende klartferskvann, som bekker og elver med stiller, kulper, stryk og små fossefall.
Fossekallen blir omkring17–20 cm lang. Hannen blir gjerne noe større enn hunnen og veier cirka53–76 g, mens hunnen veier cirka46–72 g (nominatformen). Både størrelsen og fargene i fjærdrakten varierer noe mellom de ulike underartene.[8] Til sammenligning veier endompap på omtrent samme størrelse bare 15-20 gram. Fossekallens tyngde skyldes massive knokler, som hjelper den å dykke. Derimot er den en klønete flyger.[9]
Fjærdrakten er brunsvart, med et markert hvitt felt på hals og bryst. Den varierer imidlertid noe mellom underartene, spesielt den brune underdelen. En av underartene (cashmeriensis) finnes dessuten i en variant som mangler den hvite brystflekken, og en annen (leucogaster) har en variant som har helt hvit buk.[8] Kjønnene har tilnærmet lik fjærdrakt. Fasongen ligner på engjerdesmett, med korte vinger, og en kort, litt oppreist hale, men fossekallen er mye større. Ungfuglene er grålige, med flekket grå og hvit underside.[10]
Et typisk kjennetegn for fossekallen er den ustanselige «neiende» bevegelsen fuglene har på land. Sangen består av pludrende og skurrende fløytetoner. Året igjennom frembringer den sitt sitrende «tsitt-tsitt-tsitt». Arten regnes stort sett somstandfugl, men noen individer drar fra nordlige områder og overvintrer lenger sør. I Norge betyr dette at mange overvintrer iDanmark,Sør-Sverige,Sør-Finland ogBaltikum. Fugler som lever i større høyder trekker også gjerne ned i lavlandet om vinteren.[10]
IAtlasfjellene iAfrika trives arten helst i høyder omkring900–2 600moh. IAfghanistan i høyder omkring2 000–3 500 moh. Og iHimalaya i høyder på omkring3 000–5 500 moh. Disse fuglene trekker gjerne ned i lavere høyder når hekketiden er over. I Himalaya til omkring2 400 moh, men ellers iAsia til omkring1 000 moh. I Europa overvintrer den frahavnivået og oppover.[8]
Fossekallen holder seg alltid i nærheten av rennende vann, der den dykker og svømmer korte strekk neddykket i vann på leten etter mat langs bunnen. Arten bruker vingene som svømmeredskap når den dykker, og «spaserer» deretter på bunnen, mot strømmen. Den lever i hovedsak avvanninsekter,larver,krepsdyr,småfisk ogsnegler som den jakter i vannmassene og langs bunnen, mer sjelden også småmarinevirvelløse dyr i kystsonen. Fossekallen foretrekker hurtigflytende klartferskvann, som steinsatte bekker og elver med små fossefall, fossende stryk, kulper og stiller om hverandre, men den kan også finnes ved sakteflytende elver og stillestående vann, inkludert ved sjøen langs kysten.[10] Fossekallen glir med vannstrømmen, dykker og løper på elvebunnen mens den plukker opp føde.[11]
Observasjoner i felt tyder på at både hanner og hunner er territorielle, men at hanner tar den dominerende rollen i forsvaret avterritoriet.[12] Hunnens sang ser ut til å fremkalle en lignende respons på hannens sang og kan spille en rolle i territorialitet eller kompisforsvar.[12] Artenhekker i steineteklipper eller på kunstig oppførte konstruksjoner, sombroer og lignende.Redet legges alltid nær rennende vann; på en fjellhylle, under broer og på lignende steder. Det bygges som en «hytte», med inngang nedenfra eller fra siden, og konstrueres gjerne avmose. Innvendig er det gjerne fôret medløv og strå. Ifebruar–juni (mai–juni i Skandinavia) legger hunnen 4–5 (3–6, sjelden 7) hviteegg, som hun ruger ut alene i 15–18 dager. Ungene mates av begge foreldrene, og er flyvedyktige etter 20–27 dager, litt avhengig av utbredelsen.[10]
Inndelingen av underartene trenger revisjon, spesielt siden det er oppdaget atcytokromb sekvensene er i konflikt med underartenes antatte distribusjon i den vestre del avden palearktiske sone. Det er oppdaget svært komplekse fylogeografiske strukturer som involverer minst fem distinkteklader.[13] Mange av variasjonene kan være klinale. Fugler mellomAltajfjellene ogTransbajkal blir av og til anerkjent sombaicalensis.[10] De to foreslåtte rasenemeridionalis (De østerrikske alper) ogorientalis (Makedonia) er synonymisert medaquaticus, og rasenamphitryon (Nord-Tyrkia) er synonymisert medcaucasicus.[10] En form som av og til beskrives somsordidus er kun en mørk variant avleucogaster.[10]
^Maria Berg Reinertsen: «Fuglen som kom i veien» ,Morgenbladet nr 1/2022
^abcdefgOrmerod, S., S. Tyler, and D. A. Christie (2020). White-throated Dipper (Cinclus cinclus), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA.https://doi.org/10.2173/bow.whtdip1.01
^Maria Berg Reinertsen: «Fuglen som kom i veien» ,Morgenbladet nr 1/2022
^abMagoolagan, L., & Sharp, S. P. (2018). Song function and territoriality in male and female White-throated DippersCinclus cinclus.Bird Study,65(3), 396-403. DOI:https://doi.org/10.1080/00063657.2018.1516729
^Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Dippers (Cinclidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA.https://doi.org/10.2173/bow.cincli1.01
_%25D0%25BD%25D0%25B5%25D0%25B4%25D0%25B0%25D0%25BB%25D0%25B5%25D0%25BA%25D0%25BE_%25D0%25B2%25D1%2596%25D0%25B4_%25D0%25B3%25D0%25BD%25D1%2596%25D0%25B7%25D0%25B4%25D0%25B0.jpg)
