Forstad er historisk begrep for et byområde utenfor den definerte bygrensen, vokst frem som uregulerte byområde i en landkommune. I første omgang fulgte bosetningenlandeveien inn til byen, og gradvis fortettet denne bebyggelsen seg til tettbygde kvartaler. Historisk var forstedene ofte bosted forarbeiderklassen, men de kunne også være villakvarterer som ga velstående byboere adgang til egen hage og frisk luft, f.eksFrederiksberg iKøbenhavn ogHampstead iLondon.
Ordet stammer fra dettyskeVorstadt, «for-by», som er dannet etter mønster av detlatinskesuburbium, «under-by» (jf. engelsksuburb).[1]
Strenge krav til bebyggelsen innenfor bygrensen.Brannfaren, med stadigebybranner, førte f.eks. til krav om at husene skulle oppføres i mur (murtvang). I Norge fikk såledesChristiania murtvang etter bybrannen i1624. Murhus var mer kostbare å oppføre enn trehus, slik at murhus var forbeholdt de velstående.
Trange bygrenser, voksende folketall og større boareal pr. innbygger. Mangel på byggetomter innenfor bygrensen gjorde at fattige måtte bosette seg lenger unna sentrum. Denne utviklingen ble forsterket av økende velstand og større boareal pr. innbygger.
Virksomheter som var nødvendige, men ikke byvennlige.Keramikkarbeid ogglassblåsing var blant virksomhetene som allerede iromertiden ble plassert utenfor bymurene fordi de varstøyende og/eller brannfarlige.[2]
Industriområder ved elver og fossefall utenfor bygrensene genererte også forstadsbebyggelse.
Nye transportmidler. På1800-tallet gjordejernbanene at forstedene begynte å dukke opp utenfor gangavstand til byen. Denne utviklingen ble forsterket da det ble anlagttrikkelinjer, elektriskeforstadsbaner ogtunnelbaner, og da jernbanene selv ble elektrifisert.Bilismen gjorde det mulig å etablere forsteder også i stor avstand fra jernbaner og forstadsbaner – byene este ut. Mange steder iUSA skjedde dette i ekstrem grad (urban sprawl).[3]
Kortere arbeidstid. Når arbeidsdagen var på 12 timer og mer, orket ikke folk lange arbeidsreiser i tillegg. Med kortere arbeidsdag ble lengre arbeidsreiser mulig.
Mange forsteder utviklet seg til politiske problemområder. I Norge gjaldt dette f.eks.Grønland, som dannet seg på østsiden avChristiania, med det offisielle navnet «Aggers Præstegjeld af Grønlands Fattigdistrikt». I1658 fikkstattholderNiels Trolle svidd av hele forstaden.[4] I likhet med bykjernen ble forstederbrannherjet iblant, men som byene ble de gjerne raskt gjenoppbygget.
På 1800-tallet skjøt forstadsutbyggingen fart.Folketallet steg raskt, denindustrielle revolusjon trakk arbeidskraften til byene, og jernbanene - sist på 1800-tallet også de første forstadsbaner ogsporveier - gjorde de ansatte mer mobile. Deler av forstedene hadde tendens til å utvikle seg tilslumområder uønsket både i byer og omegnskommuner (ordetslum stammer fra engelsk og er kjent tilbake til1845[5]). Mange steder utviklet det seg kommuner dominert av forstadsbebyggelse som etter hvert ble innlemmet i byen. Omvendt fikk man begrepetoverspill estates, ny forstadsbebyggelse som tar imot overbefolkning fra byområder som ryddes, spesielt ved sanering av slumstrøk.[6]
Den tidligereAker landkommune, som omringetKristiania fullstendig og ble slått sammen med den i1948, var opprinnelig en bondebygd. På 1800-tallet vokste en krans av forsteder fram i de områdene av Aker nærmest byen. Mange av forstadsboerne arbeidet i byen eller ved industribedrifter rett utenfor.Jernbanen og senereforstadsbanene åpnet for en mer spredt bosetning i villastrøk på tidligere jordbruksarealer, og herav merpendling. Ved sammenslåingen med Oslo var mesteparten av Aker å regne som en forstad. OgsåTrondheim fikk forstadsbane.
Vaterland på bykart fra 1860, da den tidligere forstaden allerede var innlemmet i byen.
ForstadenSandviken ble innlemmet iBergen igjen i 1876 etter flere hundreår som utskilt privateiendom.[7]
Arendal var på 1800-tallet en by med svært trange bygrenser.StrandstedetBarbu var en typisk forstad som vokste fram rett utenfor Arendals grenser på 1800-tallet og bleinnlemmet i byen i 1902.
