Ulikearter forplanter seg på forskjellig vis. Det er to hovedtyper av formering, som erkjønnet formering (også kalt forplantning eller seksuell reproduksjon) ogukjønnet formering (også kalt vegetativ formering eller aseksuell reproduksjon), det vil si formering med eller uten dannelsen avkjønnsceller (gameter).[3]Evolusjonen avseksuell reproduksjon er et stort puslespill forbiologer. Den dobbelte kostnaden ved seksuell reproduksjon er at bare 50 % av organismene formerer seg[4] og organismer gir bare 50 % avgenene sine videre.[5]
Ved ukjønnet formering oppstår avkommet uten at det først har blitt dannet kjønnsceller. Avkommet er dermedgenetisk identisk med forelderen (med unntak av få eventuellemutasjoner). Eksempler er tvedeling,knoppskyting ogsporedannelse.
En del arter, for eksempelsopp,amøber ogbakterier haraseksuell forplantning (også kaltkjønnsløs formering) og forplanter seg gjennom avknopping av hele sittcellemateriale til nye individer. Mange planter kan formere seg både kjønnet og kjønnsløst, som for eksempelløkplanter som kan dele seg, ogjordbær som foruten spredning avfrø kan formere seg gjennomavleggere.
Ved kjønnet formering oppstår avkommet fra en kjønnscelle – vanligvis ved en sammensmeltning (befruktning) av to kjønnsceller. Her vil avkommet være genetisk forskjellig fra foreldrene pga.rekombinasjonen av foreldrenesgener.
Pattedyr, inklusive mennesket, har kjønnet formering. Dette innebærer som oftest at hankjønn og hunkjønn parrer seg. Hannen overfører da en av sinearveanlegg tileggcellen, som inneholder hunnens arveanlegg. Det nye individet får da en kombinasjon av arveanleggene som er unik, det vil si ikke nøyaktig lik som noe annet individs skapning.
Fordelen ved kjønnet formering er at individene alle er noe forskjellige slik at generasjonene hurtigere kan tilpasse seg endrete livsbetingelser. Etter en stor endring vil det for det meste være noen individer som overlever og som kan bringe arten videre.
Disse to formene for formering utelukker ikke hverandre:
De aller fleste arter, også de som vanligvis formerer seg ukjønnet, har evnen til (også) å formere seg kjønnet.Dette kan enten skje i form av engenerasjonsveksling, der en generasjon formerer seg kjønnet og en annen ukjønnet (eksempelvisikter,karsporeplanter,nesledyr). En annen mulighet er at samme individ kan «velge» mellom både ukjønnet og kjønnet formering, avhengig av miljøbetingelsene.
Hos mangeencellede organismer er det dessuten vanskelig å trekke et klart skille mellom kjønnet og ukjønnet formering:
I og med at de sjelden produserer kjønnsceller, er deres tvedeling egentlig en typisk ukjønnet formering.På den andre siden utveksler de oftegener med andre individer, slik at nye genkombinasjoner oppstår (jf. rekombinasjon), noe som definerer kjønnet formering.
Dette eksempelet viser også at formering og rekombinasjon ikke trenger å være koblet, slik tilfellet er hos de flestedyr.
To andre fenomener som ikke lar seg klart tilordne ukjønnet eller kjønnet formering erpartenogenese ogselvbefruktning.
Partenogenese er en formering der ubefruktede egg utvikler seg til nye organismer. Siden de utvikler seg fra kjønnsceller (eggceller) og dermed vanligvis er genetisk ulike moren, kan partenogenese betegnes som kjønnet formering. Men avkommet har bare en mor, ingen far.
Selvbefruktning forekommer hos en del (men slett ikke alle)tvekjønnede organismer. Også her utvikles avkommet fra kjønnsceller og kan være ulik forelderen (som er både «mor» og «far»). Men heller ikke her innebærer befruktningen noegenflyt mellom organismer.
