Folkerett ellerinternasjonal rett omhandler i utgangspunktet rettsforholdene mellom selvstendigestater – de mellomstatlige rettsforhold, men vil i visse tilfeller også omhandle rettsforholdene mellomindivider og stater, og mellomorganisasjoner og stater.
Folkeretten bygger i hovedsak påtraktater (avtaler mellom statene) ogfolkerettslig sedvane (statenes egen praksis). I årene etter andre verdenskrig er det gjort et stort arbeid for åkodifisere folkeretten.Wien-konvensjonen om traktatretten fastsetter lovligheten i mellom- og internasjonale avtaler. Norge har ikkeratifisert denne traktaten. Norge anses likevel bundet av de fleste bestemmelsene da det meste av konvensjonen anses somfolkerettslig sedvanerett.[1]
Folkerett kan skapes av at stater har en fast praksis i forholdet mellom hverandre eller i forhold til egne eller fremmede statsborgere på felter der ingen internasjonalkonvensjon regulerer forholdene, såkaltfolkerettslig sedvane. I nåtidens verdenssamfunn er alle viktige områder regulert av traktater. Disse universelle traktatene får virkning også for stater som ikke harratifisert dem.[trenger referanse]
Spørsmålet om et avtaleverk tas opp pådagsordenen forFNs Hovedforsamling. Dersom det erkonsensus om at det trengs en nykonvensjon, diskuteres det om en avFNs egne komiteer eller en spesialinnkalt konferanse skal stå for forberedelsesarbeidet gjennom fageksperter. Målet er å oppnåkonsensus om alle punkter, det er ikke lenger vanlig å holde avstemninger om internasjonaleavtaletekster. Havrettskonferansen arbeidet på basis av konsensus i alle år, menHavrettskonvensjonen måtte til slutt vedtas ved avstemning. Dette førte til at arbeidet medratifisering gikk tregt, men Havrettskonvensjonen er nå i kraft, og må antas å representere gjeldende folkerett som binder også stater som ikke er part i avtalen. Bare dersom det utvikler seg en fast statspraksis (sefolkerettslig sedvane) i strid med konvensjonen på felter som er regulert (eksempelvis når det gjelder mineralregimet på havbunnen utenfor de økonomiske soner), kan det bli tale om å endre rettstilstanden.
Etterden tyske invasjonen av Norge9. april 1940 måtte norske myndigheter finne ut hva folkeretten sa om situasjonen. I mai 1940 måtteBergen kommune ta stilling til «hvilke ytelser den tyske krigsmakt folkerettslig sett kan forlange av den sivile befolkning i anledning anlegg avflyveplass på Bømoen» påVoss. Kommuneadvokaten viste til overenskomsten om landkrigens lover og sedvaner, inngått iHaag 18. oktober 1907, og tiltrått av Tyskland og Norge. Etter artikkel 52 kan «ytelserin natura og tjenester» bare fordres av kommuner og innbyggere når det er til okkupasjonshærens rent materielle behov for mat m.v. Enflyplass kom ikke under «ytelser og tjenester», ikke minst fordi flyplassen trolig skulle benyttes til krigshandlinger, «og befolkningen er ikke forpliktet til å utføre arbeide som innebærer å ta del i krigsoperasjoner mot fedrelandet. Det må henregnes som deltagelse i krigsoperasjonene mot sitt eget land, hvis man utfører arbeide som setter fienden i stand til å bruke et krigsvåpen det ellers ikke...kunne benytte.»[2]
