Fiskeri betegner ervervsmessig fangst av viltlevendefisk ogkrepsdyr i saltvann og ferskvann.
Fangst avmuslinger regnes også tradisjonelt til fiskeri, mens fangst avsjøpattedyr benevnes somfangst (hvalfangst,selfangst osv.).Akvakultur, dvs. oppdrett av fisk, krepsdyr og muslinger i tilrettelagte anlegg, regnes vanligvis ikke til fiskeri. Globalt sett går den største delen av fangsten til konsum, enten fersk, fryst, salta, tørka eller hermetisert. Fiskeri der fangsten går til framstilling avfiskemel ellerfiskeolje kallesindustrifiske.
En skiller gjerne mellomkystfiske, som foregår nært kysten, ofte med enkle og tradisjonelle redskaper, oghavfiske med større og mer kapitalkrevende utstyr. I mange land er det konflikter mellom kystfiskerne ogtrålerflåten, idet kystfiskerne mener at de havgående fartøyene fanger fisk i oppvekstfasen, slik at antallet eldre fisk som kommer inn til kysten for å gyte blir mindre. De hevder at en for hard beskatning av yngre fisk kan redusere gytebestanden og dermed sette hele bestandens framtid i fare. På den annen side er de tradisjonelle fiskeriene, som retter seg etter fiskens livssyklus og vandringsmønster, ofte sesongbetont og kan derfor vanskelig sørge for atfiskeindustrien får jevn tilførsel av råvarer.
Fisk utgjør 5 % av det samla energiinntaket for verdens befolkning, mensjordbruket bidrar med 95 %. Fiskerienes betydning er større enn dette tallet tilsier, fordi fisk gir et nødvendigproteintilskudd i et ellers proteinfattig kosthold i mange u-land.
For at et havområde skal gi grunnlag for et rikt fiske, kreves det en større mengde produsenter inæringskjeden, dvs.plankton. Planktonproduksjon kan bare skje der vann rikt på næringsstoffer befinner seg i overflatelaga der lyset kan trenge ned. Dette kan skje i kystnære områder der elver fører med seg næringsstoffer ut i havet, eller i områder deroppstrømning fører næringsrikt bunnvann til overflata. Også der vannmasser med ulik temperatur eller saltholdighet møtes, kan en omrøring skje. Verdens viktigste fiskeriområder befinner seg stort sett i grunnere havområder, særlig påkontinentalsoklene, der mulighetene for oppstrømning og omrøring er større enn idyphavsbassengene. Ett unntak er fiskeriene på dypt hav utenfor vestkysten av Sør-Amerika, der den kaldeHumboldtstrømmen gir spesielle forutsetninger for oppstrømning.
I tillegg til en rik planktonproduksjon må det også finnes gyteplasser for fisken. Gyting kan skje i fjorder og andre kystnære områder, for arter som laks og ørret i elver, eller påfiskebanker.
En skiller mellompassive metoder, som går ut på å lokke fisken til seg, ogaktive metoder, som innhenter fisken. Til passive metoder hører angelredskap somjukse,dorg ogline, foruten ulike typergarn,teiner ogruser. Til de aktive metodene hører først og fremsttrål ogsnurpenot, men ogsålystring, en metode som i dag er forbudt. Generelt krever aktive redskaper større båter og et høgere energiforbruk.
For verden som helhet er det gjennom årtusener utvikla et stort mangfold av sinnrike fiskemetoder ut fra den lokale tilgangen på materialer og tilpassa de stedegne fiskebestandenes særegenheter.
I utgangspunktet er havet enallmenning der alle som ønsker fritt kan hente sitt utkomme. Motoriseringa av fiskeriene gjennom hele 1900-tallet kombinert med en tidvis høgressursrente i fiskeriene har i mange havområder ført til enallmenningens tragedie som truer bestandene. Generelt har det på alle hav utvikla seg en tydelig overkapasitet i fiskeriene.
Det har derfor vært nødvendig å regulere fiskeriene. Kyststatene har i FN og andre fora arbeidet for retten til å lukke kystnære havområder for fritt fiske, og medFNs havrettskonvensjon fra 1982 er kyststatene gitt en rett til å opprette enøkonomisk sone på 200nautiske mil ut fra kysten der de kan regulere fisket. Likevel kan fritt fiske utenfor 200-milssonen mange steder påvirke bestandene negativt, og det arbeides i dag med å løse problemene med fiske på det åpne hav.
Nasjonalt reguleres fisket enten ved at adgangen til å drive fiske begrenses gjennomkonsesjoner, eller ved at hver fisker eller hvert fartøy tildeles enkvote – eller ved en kombinasjon av konsesjoner og kvoter.
I 2003 fordelte verdens fiskefangster seg slik:
Av den totale fangsten på 90 mill. tonn utgjør fisk 85%, krepsdyr 7% og muslinger 8%. 60% av fangsten skjer iStillehavet, 27% iAtlanterhavet og 12% iDet indiske hav.
Fangsten i marine fiskerier har vist en svakt avtakende tendens i seinere år, mens oppdrett har økt sin andel av totalfangsten.FAO anslår at 52% av verdens marine fiskebestander er fullt utnytta, mens 16% er overutnytta. 8% av bestandene er sterkt nedfiska og muligens varig svekka. De resterende 24% kan utgjøre et potensial for framtidig vekst i marine fiskerier.
(Alle tall fra 2003.)
(Alle tall fra 2003)
