Finsk er offisielt språk i Finland. Finsk blir snakket av over 6,5 millioner mennesker, hovedsakelig i Finland, men også av store finske emigrantgrupper i Nord-Amerika og i et større område i Nord-Sverige, hvor dialekten hetermeänkieli eller tornedalsfinsk. Også i Norge brukes det finske dialekter i Finnmark og Nord-Troms. Dialektene her kalles oftekvensk. Finsk språk har også en lang historie i deler av dagens Russland, for eksempel iden karelske republikken og iIngermanland, området mellomSt. Petersburg ogEstland. I disse områdene lever finsktalende ennå i noen lokalsamfunn. En finsk språkøy fantes fra 1600-tallet fram til 1800-tallet påFinnskogen, både på norsk og svensk side av grensa mellomHedmark ogVärmland.
I Finland er finsk det overlegent mest talte språket. I Sverige har finsk minoritetsstatus. I Norge har kvensk språk en offisiell minoritetsstatus, og er også et offisielt språk iPorsanger kommune.
Språket til kvenene, de om lag 6000 etterkommerne av finske innvandrere fra 1700-tallet og senere i Troms og Finnmark, ble tidligere regnet som dialekter av finsk, men det fikk i 2005 status som ett eget minoritetsspråk med navnet kvensk. Også i Sør-Norge fantes det finske innvandrere på Finnskogene, men det finske språket der er utdødd.
De finske dialektene i Tornedalen fikk i 2002 status som ett eget minoritetsspråk i Sverige, med navnet tornedalsfinsk ellermeänkieli.
Finske emigrantmiljø finnes særlig iUSA,Canada ogSverige. I USA er andelen finske immigranter stor påMichigans øvre halvøy. I Canada finnes det mange finskættede i området rundtThunder Bay i den vestre delen avOntario. Innvandrermiljøene i Sverige stammer fra årene etter 2. verdenskrig.
Det har sannsynligvis vært kontakt mellomFinland ogNord-Norge i uminnelige tider. Dagens finskspråklige minoritet stammer imidlertid fra finsk innflytting til Nord-Norge fra 1700-tallet og fremover. Det er registrert enkeltpersoner som "Qvæn" i det norske skattemantallet siden 1500-tallet.[7] Den tidligste masseinnvandringen var delvis en følge av den finske bondekulturens ekspansjon nordover, delvis som følge av krigene motRussland på 1700-tallet. Denne innvandringen kom først og fremst til Nord-Troms, hvorNordreisa og deler avLyngen-området ble preget av finsk språk frem til våre dager, samt tilAlta ogPorsanger i Finnmark. En ny bølge kom på 1860-tallet som følge av hungersnøden i Finland. Denne gangen gikk bølgen til Øst-Finnmark, hvor spesieltVadsø ble kjent som kvenhovedstaden i Norge. I dag erBugøynes i Sør-Varanger det stedet i Norge hvor finsk språk holdes best i hevd.
Siden det finske språket i Norge skiller seg noe fra riksfinsk, spesielt i ordforrådet, kalles finsk i Norge gjerne kvensk. Lingvistisk sett kunne man kalt kvensk for en dialekt av finsk, men den gjensidige forståelsen kan være utfordrende, spesielt mellom de eldste kvenske dialektene og dagens moderne finsk. Da de tidligste kvenene kom til Norge på 1500-tallet, fantes det heller ingen finsk stat. Området som i dag er Finland, var bare en del av Sverige. Det var dermed heller ingen ting som het "finlender" på den tiden. Derfor er kvenene i dag en norsk minoritet, og en kven er ikke det samme som en finlender.
Både de uralske og deindoeuropeiske språkene hadde et komplekst system av bøyninger, men de indoeuropeiske språkene har utviklet seg til et mer analytisk system hvor komplisertgrammatikk og bøyninger er erstattet av en strengereordstilling,preposisjoner, og andre tilsvarende ord. De uralske språkene har derimot beholdt den mer sammensatte grammatikken. Finsk har dermed 15 forskjelligekasus (16 i noen østlige dialekter)[8] i motsetning tilnorsk som bare har to til fire, avhengig avmålform ellerdialekt. I tillegg har finsk et sammensattverbsystem. Finsk er altså et syntetisk språk som bruker endelser eller suffikser for å uttrykke kasus, verbform eller utledede ordformer. Likevel er finsken enklere på noen felter; det finnes ikke bestemt og ubestemt form i språket, og heller ikke egen adjektivbøyning eller kjønnsbøyning.
Eksempel på bøyning i alle 15 kasuser:
Auto (bil)
Kasus
Singular
Plural
Oversatt betydning
Nominativ
auto
autot
bil/biler
Akkussativ
auton/auto
autot
bil/biler (avsluttet objekt)
Partitiv
autoa
autoja
bil/biler (uavsluttet objekt)
Genitiv
auton
autojen
bilens/bilenes
Inessiv
autossa
autoissa
i bilen/bilene
Illativ
autoon
autoihin
inn i bilen/bilene
Elativ
autosta
autoista
ut av bilen/bilene
Adessiv
autolla
autoilla
på bilen/bilene
Allativ
autolle
autoille
opp på bilen/bilene
Ablativ
autolta
autoilta
ned fra bilen/bilene
Essiv
autona
autoina
som bilen/bilene
Translativ
autoksi
autoiksi
om til bilen/bilene
Instruktiv*
---
autoin
ved hjelp av bilene
Abessiv
autotta
autoitta
uten bilen/bilene
Komitativ**
autoine-
autoine-
med bilen/bilene
*Instruktiv forekommer bare i flertallsform, men kan iblant brukes i entallsbetydelse. Den eneste "ekte" entallsformen erjalan = til fots, jfr. flertalljaloin = ved hjelp av føttene
**Komitativsformen etterfølges alltid av et possesivsuffiks, f.eks.autoineni = med bilen min/bilene mine,autoinesi = med bilen din/bilene dine osv.
