| Felttoget i Persia | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt:Første verdenskrig | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Ententemaktene: * | Sentralmaktene: | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
Felttoget i Persia, ellerinvasjonen av Persia underførste verdenskrig var en rekke med kamper som ble utkjempet i det nordvestlige og vestlige Persia mellom styrker fraDet britiske imperiet,Det russiske keiserdømme ogarmenske ogassyriske styrker mot hovedsakelige styrker fraDet osmanske rike i perioden fra desember 1914 tilvåpenhvileavtalen i Moudos ble inngått 30. oktober 1918. Den russiske deltakelsen ble avbrutt 23. februar 1917 som følge avden russiske revolusjon.
Persia var nøytral under første verdenskrig, men de persiske militære styrkene ble påvirket av rivaliseringen mellomde allierte ogsentralmaktene, og måtte velge side avhengig av forholdene i de enkelte tilfellene. De vestlige interessene i Persia skyldtes landets betydelige oljereserver og områdets strategiske betydning mellom det britiskeEmiratet Afghanistan og de krigførende osmanske, russiske og britiske imperiene. Persia var delt i et nordlig og et sørliginteressesfære, som følge avden britisk-russiske avtalen av 31. august 1907 iSt. Petersburg, noe som avgrensetdet store spillet mellom britene og russerne i flere tiår. Avtalen definerte deres respektive interessesfærer i Persia, Afghanistan ogTibet, og fungerte som en motvekt mot tysk innflytelse.
Anglo-Persian Oil Company satt på eksklusive rettigheter til petroleumsutvinning gjennom avtale medQajar-dynastiet iPerserriket, bortsett fra provinseneAserbajdsjan,Gilan,Mazandaran,Asadabad ogKhorasan.[1] Før krigen brøt ut i 1914 hadde den britiske regjeringen kontrakt med selskapet for levering av olje til den britiske marine.[1] OgsåKuwait var en viktig strategisk faktor for britene.
For sentralmaktene var det tilsvarende var det et viktig strategisk mål for både Det osmanske rike, og særlig for Tyskland, å hindre russisk adgang til oljeressursene rundtDet kaspiske hav.[1] Som allierte med Tyskland, ønsket Det osmanske rike å redusereententemaktenes innflytelse i denne regionen, men også av andre grunner. Den osmanske krigsminister,Enver Pasja, hevdet at dersom russerne ble slått i viktige persiske byer, ville dette kunne åpne veien tilAserbajdsjan, tilSentral-Asia og tilIndia for tyrkerne. Enver Pasja så for seg et utvidet samarbeid med de nylig etablerte nasjonalistisk orienterte statene dersom disse kunne bli fjernet fra vestlig innflytelse. Enver Pasjas prosjekt var i strid med den vestlige oppfatningen at striden sto mellom en del stormakter om kolonier og innflytelse i Asia. Enver Pasja politiske tenkning baserte seg å den forutsetning at ingen av de vestlige kolonimaktene hadde tilstrekkelige ressurser til å ta den utmattelsen en verdenskrig innebar og slik ville kunne opprettholde deres direkte styre over sine asiatiske kolonier. Selv om nasjonalistiske bevegelser rundt i de ulike koloniene førte til politisk opprør i praktisk talt alle koloniene i løpet av første verdenskrig og den etterfølgendemellomkrigstiden, ble det ikke i disse periodene denavkoloniseringen som Enver Pasja så for seg. Imidlertid videreførte Enver Pasja denne politiske tenkningen også etter oppløsningen av Det osmanske rike av de seirende ententemaktene og fram til sin død 4. august 1922.
Utdypende artikler:Freden i Sèvres, den tyrkiske frigjøringskrigen ogLausannetraktaten