Februar er årets andremåned, og har 28 dager (29 i etskuddår). Den var årets siste i denromerskekalenderen.[1] Inorrøn tradisjon het måneden «gjø» eller «goe» etterTorres datter. IRogaland ble måneden kalt «kjerringmåneden».
Pådansk het den tidligere «blidemåned», og dette navnet ble også brukt i norskealmanakker fra 1644 til 1827.[2]
Februar fra bønnebokenTrès riches heures du Duc de Berry.
Februar er oppkalt etter Februus,etruskernesgud forunderverdenen og for renselse.[3] Oldtidens romere regnet 23. februar som årets siste dag, selv om måneden ikke var over, og feiret den dagen til ære for Terminus, guden for grensesteiner.[4]
Romerne knyttet også månedens navn til renselse, og den romerske gudinnenJuno brukte tilnavnet Februa, Februata eller Februtis i sitt rensende aspekt.[5]
Hos romerne kan Februus ha blitt til Febris, gudinnen som beskyttet motfeber ogmalaria. IantikkensRoma var det tretempler for Febris, det ene mellomPalatinhøyden ogsumpen Velabrum ned motTiberen, der faren for malaria-smitte var overhengende.[6]
Hvert år 15. februar feiret man lupercalia-festen påPalatinhøyden, og ofret enhund og togeitebukker.[7] Av geiteskinnet laget man lendekleder til unge menn, som deretter som festens høydepunkt sprang rundt høyden og pisket forbipasserende kvinner medfebrua, dvs strimler af geiteskinnet, etritual som skulle gjøre dem fruktbare.[8]
Det er ikke kjent hvorfor februar er kortere end de andre månedene. En utbredt forklaring stammer framunkenJohannes de Sacrobosco, som iDe Anni Ratione fra1235 kritiserte denjulianske kalenderen, og presenterte en fortelling om at februar opprinnelig hadde hatt 29 dager, men atSenatet overførte en dag fra februar tilaugust, slik at måneden som var oppkalt etterAugustus, ikke ble kortere ennjuli, som var oppkalt etterJulius Cæsar.
Forklaringen er feil, noe som fremgår avveggmalerier som viser at månedene hadde ulikt antall dager også før Cæsar endret dem.[9]
En mer troverdig forklaring involverer den romerske sagnkongenNuma Pompilius (715 - 673 f.Kr), som etter tradisjonen innførte månedenejanuar og februar etter at vinteren tidligere hadde vært en periode uten måneder.[10] Den førsteromerske kalenderen ble tilskrevetRomulus, og var på 304 dager fordelt på ti måneder, som raskt ble helt feil.
Numas kalenderår hadde derimot 13 måneder, de fleste med ulikt antall dager, fordi det den gangen ble regnet som lykkebringende:[11] Martius (31 dager) - Aprilis (29 dager) - Maius (31 dager) - Iunius (29 dager) - Quintilis (31 dager) - Sextilis (29 dager) - Septembris (29 dager) - Octobris (31 dager) - Novembris (29 dager) - Decembris (29 dager) - Ianuarius (29 dager) - Februarius (28, 23 eller 24 dager) - Intercalaris (27 dager), også kalt Mercedonius.[12] Denne måneden ble fjernet da Cæsar reformerte kalenderen i 46 f.Kr og nøyde seg med 12 måneder.
^Sacrobosco proposed that Augustus’ month had a supposedly inferior number of days than Julius’, so the Senate fixed this by stealing a day from February. To avoid having three long months in a row, the senate also switched the lengths of September and October, and of November and December. This narrative is demonstrably false, particularly because it conflicts with surviving wall paintings that show the months were already irregular before Julius reformed them, sitert fra:[2]
