| Fartein Valen | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 25. aug.1887[1] Stavanger | ||
| Død | 14. des.1952[2][3][4][5] (65 år) Haugesund | ||
| Beskjeftigelse | Komponist,musikkforsker,musikkteoretiker | ||
| Utdannet ved | Musikkonservatoriet i Oslo Universitetet i Oslo Stavanger katedralskole | ||
| Far | Arne Farteinsen Valen | ||
| Mor | Dorthea Valen | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Stavanger Aftenblads kulturpris (1951) | ||
| Sjangre/ former | Symfoni | ||
| Instrument | Orgel | ||
| IMDB | IMDb | ||
Fartein Valen (født25. august1887 iStavanger, død14. desember1952 iHaugesund) var ennorskkomponist. I dag er han høyt respektert, og regnes som en banebryter for moderne musikk i Norge med sineatonalepolyfone verk. Hans mest kjente komposisjon er orkesterstykket «Kirkegården ved havet». Denkanadiske pianistenGlenn Gould sa en gang om Valen at han for første gang på mange år hadde funnet en ruvende skikkelse i det20. århundres musikk.[6][7]
Fartein Valen vokste opp i en misjonærfamilie, ogkristen tro var hele tiden en viktig del av hans liv.
.jpg)
Valen ble født i Stavanger som sønn avmisjonærforeldrene Dortea Ulvevadet og Arne Valen som hadde giftet seg påMadagaskar i 1876. Sønnen ble født mens de var hjemom en tur. Fartein Valen var snaut to år da familien flyttet tilbake til Madagaskar, men husket bestandig inntrykket havet og brenningene gjorde på ham. På Madagaskar bodde de på en gammel offerplass, Masinandra (= den hellige haugen), omgitt av en vakker hage med store skyggefulle trær og rosenbusker, mange slags fugler og dyr. Men Valen pådro seg en øyensykdom, og lenge tålte han ikke dagslys. Han fikk ogsåmeslinger og slet i lang tid med ettersykdommer. Den verste knekken fikk han likevel avmalaria. Fra å være stor for sin alder ble han tynn og småvokst, og han kom seg aldri helt.[8]
Det var ingen andre norske barn på stedet, og foreldrene syntes samvær med gassiske barn ville bli feil. Men Valen fikk en gassisk barnepike, Maria, og i treårsalderen snakket han ikke lenger norsk, bare gassisk. Andre temaet i første sats av hans trio skal være en gassiskfolkemelodi. I 1895 flyttet familien tilbake til Stavanger, og seks år gammel begynte han påKongsgård skole i Stavanger. Her våknet musikkinteressen hans, og han fikk tak i en litenfiolin og opplæring i å bruke den. Men han skrantet, og foreldrene bestemte at han var for svak til å ta musikkundervisning i tillegg til skolearbeidet.[9]
Som fjortenåring begynte han likevel med klaverundervisning hos Jeanette Mohr og ble venner med sønnene hennes,Otto Lous Mohr ogHugo Lous Mohr. Musikken var og ble Valens hovedinteresse, men han var også skoleflink, og hans klassekamerater fortalte at en av lærerne pleide å si, etter å ha stilt klassen et spørsmål: «Unntatt Fartein kan hvem som vil, svare.» Hvis da ingen andre kunne svare, fikk Valen lov, og som oftest visste han svaret.[10]
Han tok en svært braartium i 1906 med Stf i både tysk og latin, og flyttet samme år tilKristiania, hvor han meldte seg på studier i filosofi, tysk og fransk. Lærerne ventet seg mye av ham somfilolog, men da han lesteharmonilære,kontrapunkt ogkomposisjon hosCatharinus Elling, støttet denne ham i at det var musiker han skulle bli. Elling likte å spille sin egen musikk for Valen som etter hvert avbrøt sine filologistudier for å vie seg til musikken. På samme tid fikk han undervisning i klaver- og orgelspill ved musikkonservatoriet, og avla organisteksamen der våren 1909 medBachs store A-mollpreludium og fuge.[11]
Han bodde i studenthjemmet iUnderhaugsveien der han ble kjent medOlav Aukrust. Han hadde også mye kontakt med Otto Lous Mohr som studerte medisin og bekymret seg for Valens dårlige helse og ikke minst bekjentskapet med Aukrust «som ville bli dikter og også skrev, et forskrudd individ som kom til å få en fryktelig makt over Fartein...nesten en art hypnotisk innflytelse». Til sist ble lege tilkalt som konstaterte et alvorlig hjertekasus, og foreskrev absolutt hvile. Det tok flere måneder å komme seg, men da var Aukrust gått lei av skolen og flyttet hjem til Lom igjen.[12]
%2c_RP-F-F18496.jpg)
Etter råd fra Elling fortsatte han utdannelsen sin iBerlin. Høsten 1909 tok han båten fra Stavanger tilHamburg og toget videre derfra. Reisen var en prøvelse for den lite reisevante Valen, men det var i Berlin han for alvor fikk problemer. Ellings kontaktperson trodde Valen var en nybegynner og hadde funnet en lærer som var uskikket. Mer kjente lærere skulle imidlertid ha 30-50 Mark i timen. Han skjønte da at han fikk søke seg inn vedDie Königliche Hochschule für Musik zu Berlin[13] (Den kongelige høyskole for musikk i Berlin). Bare en liten del av søkerne ble antatt. Valen så seg nødt til å komme i direkte kontakt med lederen for komposisjonsavdelingen,Max Bruch, og dro ut til hans bolig i bydelenFriedenau med sine egne komposisjoner under armen. Bruch var nokså avvisende, for Valen var for sent ute til opptaksprøven, men kikket på komposisjonene, valgte seg strykekvartetten og leste den. Han lovet så å se sakene igjennom og ville sende skriftlig melding om Valen ble opptatt. Etter en uke kom nok en invitasjon, der Bruch klappet Valen på skulderen og sa at han hadde talent. Som høyskolens elev fikk han undervisning i analyse av Bruch selv, og i komposisjon av Karl Wolf. Dette første året i Berlin var det deiligste i Valens liv, sa han selv. Orkesterprøvene på høyskolen sa han var verd hele berliner-oppholdet alene. Han holdt seg unna steder der han visste at nordmenn møttes, og stortrivdes i sin bakgårdsleilighet vedTauentzienstraße, der han fikk konsentrert seg. Til konsertene fikk han fribilletter, ellers hadde ikke hatt råd til å gå.[14]
Men Valen var skuffet over høyskolens fokus på teknikk på bekostning av det kunstneriske: «Jeg trodde jeg var kommet til et kunstens tempel, men så var det et seminar for musikanter.» Professorene var hyggelige nok i timene, men virket mest opptatt av at elevene ikke lot seg påvirke av folk somGustav Mahler ogRichard Strauss.[15] Men han var også glad for den meget grundige tekniske utdannelsen de ga ham. I 1911 gikk han ut av høyskolen, men ble boende i Berlin. Han fikk tilbud om en stilling ved etcollege iNew York, men Valen vurderte amerikanere som hyggelige, men skremmende «konvensjonelle» med «lite utviklet og ukomplisert sjeleliv».[16]
Høsten 1911 var han tilbake i Berlin etter ferie i Valevåg. Litt av farsarven var tilbake, og hans mor som var enke, kunne også hjelpe litt. Dortea hadde enkepensjon etter sin mann, pluss sin egen fra årene som bestyrerinne på Solbakken.[17] Spilleelevene hans likte ham, og i 1912 fikk han antatt sin klaversonate til utgivelse, med 300 Mark i honorar. MedHouens legat fikk han det mer romslig, og bodde på pensjonat i bydelen Friedenau med tre andre nordmenn han trivdes godt med.Christian Sinding - sammen medEdvard Grieg ogJohan Svendsen en av «de tre store» - og hans kone Augusta bodde også i Berlin. Valen var ofte bedt hjem til dem, og sa at de hadde vært som mor og far for ham. I 1914 slo han følge med Sindings nordover tilÅsgårdstrand. Men så skrev hans mor at hans søster Sigrid hadde hatt et nervøst sammenbrudd og måtte slutte i sitt arbeid som lærer. Han ble derfor værende i Valevåg til over nyttår 1915, da Sigrid var såpass bra at han kunne dra tilbake til Berlin.[18]
De første årene i Berlin trivdes ikke Valen noe særlig blant tyskere, men underførste verdenskrig endret det seg. I 1915 var dagliglivet som før, med tilstrekkelig mat og arbeid. Valen var sikker på tysk seier - et syn han delte medBjørn Bjørnson,Fredrik Paasche,Knut Hamsun,Georg Brandes og Otto Lous Mohr: «Jeg har aldrig beundret tyskerne så meget som nu - jeg tror ikke jeg har kjendt det tyske folk rigtig før nu, og derfor er jeg glad over at være her i denne tid.» Også i 1916 forsvarte han dem mot statsministerGunnar Knudsen og journalistElla Anker. Våren 1916 bodde han i et pensjonat i Barbarossastraße, der han trivdes og arbeidet godt.[19]
Sommeren 1916 flyttet Valen sammen med sin mor og søster Sigrid tilValevåg iSveio. Frem til 1924 dro han bare på kortere reiser til Oslo, men holdt en tysk avis og ergret seg sterkt over tyskfiendtligheten i norsk presse, særlig iTidens Tegn («dette blad som jeg ikke vil tage i med en ildtang, dette blad som har til sin særlige opgave at kaste smuds på anderledes tænkende...snobbenesvademecum og evangeliebog»). Sommeren 1918 fikk han utbetalt kr 9 000 som blant andre Hugo Lous Mohr hadde samlet inn til ham. I 1920 fikk hanspanskesyken og var svært medtatt. Men om Valen var spebygd og skrøpelig, gjorde han lykke hos damene. Da trakk han seg forskrekket tilbake. Gradvis mistet han mer og mer interessen for den ytre verden og fordypet seg i sitt indre og sitt kunstnerkall.[20] Det var da hans komponistgjerning for alvor tok til. Han gikk nøye til verks, og det sies at han skal ha gjennomført omtrent 25 000kontrapunktiske klaverøvelser. Etter hvert fant han fram til sitt eget atonale tonespråk; av ham selv døpt «dissonerende kontrapunkt».
I mars 1922 dro han tilItalia sammen med Hugo Lous Mohr som kyndig omviser i kunstsamlingene. Selv hadde Valen lest italiensk under berlinoppholdet og holdt kunnskapen vedlike. 12. april besøkte hanPantheon og ble betatt av lysvirkningen etter hvert som solen forflyttet seg. ILied ohne Worte («Sang uten ord») er bassmotivet et uttrykk for rykket han observerte i skyggene ved solens forflytning. IRoma leide han et rom på Piazza di Monte Citorio, og ved avreisen tok han avskjed med vertsparet. Da datteren, som var en anerkjent fiolinist som også hadde spilt i Norge, så navnet hans, oppdaget hun at det varhans sonate hun hadde spilt på konsert i Roma.[21]
.jpg)
Valen var forberedt på motgang. Han tvilte imidlertid aldri på at han var på rett vei. Denne perioden beskrives som produktiv. Samtidig var det en vanskelig tid for komponisten. Folk reagerte ofte negativt på musikken hans, noe som gikk dypt inn på ham. 9. april 1923 ble hans orkestersang «Ave Maria» uroppført, ogPer Reidarson beskrev i sin anmeldelse «toner som luret og lumret op og ned lik maneter i grumset vand. Et soloparti hvis toner blev liggende på skjeve og ule, himmelen må vide på hvad.» Hans mor døde 1. august 1923 etter et langt sykeleie, og høsten 1924 flyttet Valen til Oslo, hvor han de neste fire årene bodde hos sin søster Magnhild Sendstad iSt. Olavsgate 21b. Imidlertid fikk han ingen videre arbeidsro, for søsteren hadde seks barn som iblant ba om leksehjelp.Plystring var noe Valen avskydde, uten at barna alltid husket på det. En gang la de merke til at han hadde fått noen grå hår, og Valen svarte at «det kom av all plystringen». Siden tok de det på alvor. Valen fikk Statensstipendium i 1925 og ble i 1927 inspektør vedNorsk musikksamling vedUniversitetsbiblioteket i Oslo som ga ham en liten fast inntekt. I tillegg ga han privatundervisning, noe som hjalp ytterligere på den økonomiske situasjonen. I 1928 flyttet han for seg selv på hotell Westminster iKarl Johans gate 45, der Edvard Grieg ogBjørnstjerne Bjørnson hadde bodd i perioder.[23]
Han hadde også et tre måneders opphold i Paris i 1928.
6. oktober 1932 seilte Valen fra Bergen. 25. oktober la skipet til iMessina etter en seilas Valen hadde geldet seg stort over. Økonomien hans strakk ikke til for en overvintring påSicilia, og kapteinen oppfordret ham til å dra tilBalearene. Han ankomPalma de Mallorca 15. november og flyttet inn på pensjonatet San Alegre. Byens katedral «ligger så skjønt som den var båret dit av englene og satt på sin plass, og hver aften når solen går ned, gløder den gylden som husene i det nye Jerusalem.» Slik han snakket bra italiensk, mestret han også spansk godt nok til å bli venner med lokalbefolkningen. Regntiden viste seg å bestå av duskregn, og mildt var det som en maidag på Vestlandet. Bare var han fremdeles plaget med tidvise utbrudd av malariaen han fikk som barn, mn den danske forfatter Emil Rasmussen hevdet å ha kurert malaria-pasienter, og forsynte Valen med medisinen han brukte. Faktisk ble Valen frisk, og sykdommen kom aldri tilbake. 24. mai 1933 brøt han opp fra Palma og tilbrakte sommeren i Valevåg. Han hadde tenkt å reise via Berlin og hilse på gamle venner, men fant at tidene var for urolige i Tyskland, så han tok sjøveien i stedet.[24]
Først i september 1933 var han tilbake i Oslo igjen som musikklesesalens inspektør. Han bodde nå på Frøseths pensjonat iSkovveien 49, og trivdes både med rommet og de andre som holdt til på pensjonatet. Blant elevene hans varSverre Bergh ogSparre Olsen. I 1934 ble det søkt omkunstnerlønn til Valen, men den gikk tilArne Eggen i stedet. I 1935 ble det søkt igjen i konkurranse medPer Reidarson, men denne gang ble Valen tilkjent kr 2 000 pr år. Høsten 1936 fikk Valen et fristende tilbud om å bli med en båt til Østen. Men det var urolige tider der også, og han slo opp i Bibelen på slump og leste linjene «han fant døden, thi han lod seg ikke advare». Da ble han hjemme i stedet. «Jeg er alvorlig redd Hitler og nazismen», sa Valen i 1938. I juni samme år flyttet han var Skovveien til Valevåg.[25]
Komponistgasjen han ble tilkjent av Stortinget i 1935, følte han som en endelig anerkjennelse av seg som kunstner, og en stor oppmuntring etter all motviljen fra publikum og kritikere. Etter dette ble han tatt mer på alvor, og stadig flere musikere tok verkene hans med på repertoaret.
Valen fant seg aldri helt til rette i Oslo, men det hadde vært nødvendig for ham å bo der for å kunne studere og høre musikk. Komponistgasjen gjorde ham økonomisk uavhengig, og fremfor alt skaffet han seg et navn og en personlig stil. Men han trengte arbeidsro, og i Valevåg bodde han de siste 14 år av sitt liv, og komponerte sine største verker.
Søsteren Sigrid Valen stelte huset sammen med hushjelpen, hun stelte sin bror når han var syk, og sørget for at han fikk arbeidsro. Sigrid var selv en habil pianospiller, men Valen tålte ikke å høre en eneste tone mens han arbeidet, heller ikke om han var ute i hagen. I årene 1938 til sin brors død i 1952 måtte Sigrid derfor gi avkall på pianoet. Hun ble boende i huset etter hans død og holdt det ved like.[26]
Under andre verdenskrig holdt han seg hjemme. De første to-tre årene gikk han småturer i utmarken eller ned til sjøen, men en dag kom en mann forbi og snakket om tyskere og nazister som han hatet og avskydde, og «det gjør vel du også,» sa han til Valen, som svarte at «jeg kan ikke hate noe menneske, jeg». Dette ble på bygden til at Valen var tyskvennlig, og han ble helt isolert. Det hendte at folk truet med knyttneven mot huset når de gikk forbi. Men i mai 1945 fikk han besøk av sin elev Bjarne Larssen som gikk i uniform. I bygden ble det til at Valen hadde hatt besøk av en britisk offiser, og da ble han tatt til nåde igjen.[27]
Etter krigen fikk Valens musikk et internasjonalt gjennombrudd, og han hadde til tider et større navn i Europa enn hjemme i Norge.
I 1945 mistet han favorittkatten sin, Litle-Per. Valen var svært dyrekjær, og særlig katter trivdes han med. Han hadde støtt 2-3 i huset, og kattene Litle-Per og Fortryllende ble malt avAgnes Hiorth.[28] En marsj i den 5., ufullendte symfonien skulle oppkalles etter Litle-Per. Gårdshesten var en annen god venn som Valen besøkte i utmarken med en godbit.[29]
Valen var et språkmenneske av de sjeldne. Som midaldrende behersket han engelsk, tysk, fransk, italiensk og spansk både muntlig og skriftlig. Han leste latin, og da han nærmest seg 60-årene, lærte han seg gresk for å kunne leseDet nye testamente i original.[30]
Fartein Valen døde på sykehuset iHaugesund avhjertesvikt etter dobbeltsidiglungebetennelse, 65 år gammel. På tross av oksygenbehandling stod livet ikke til å redde.[31] Han fikkbegravelse på statens bekostning og ble bisatt på kirkegården i Valevåg. Han er hedret med Fartein Valens vei iSandnes og iStavanger.
Fartein Valens største inspirasjonskilde var musikken tilJohann Sebastian Bach. I et radiointervju i 1951 sa han: «Bachs musikk er absolutt perfekt, og ingenting kan forbedres. Men han kan inspirere til å skape musikk, og jeg ble inspirert til å skape min atonale musikk». Han var også opptatt av arbeidene tilArnold Schönberg,Johannes Brahms ogPalestrina. Fartein Valen lot seg også inspirere av andre kunstarter, som poesi og bildende kunst.
På en navnløs grav i Trondheim står fire linjer å lese på tysk:
Hugo Lous Mohr fant teksten i en gammel avis i Valens uthus og viste den til Valen som skapte en komposisjon rundt den. Etter hans død ble det fremmet forslag om han skulle hvile i Æreslunden iVår Frelsers gravlund i Oslo, men noen i familien mente han heller burde hvile blant sine egne i Valevåg. Så kom noen i tanker omTretet leise/«Trå stille»-komposisjonen hans, og alle ble da enige om at han skulle gravlegges i Valevåg.[32]
I april 2016 ble en statue av Fartein Valen avduket iSveio sentrum, av stortingsrepresentant og medlem i Stortingets familie- og kulturkomitéHege Haukeland Liadal. Statuen var laget av kunstneren Odin Øistad.[33] I 2017 ble statuen utsatt for vandalisme, noe som førte til at statuen måtte fjernes fra offentligheten etter å ha stått uten hode i ett år.[34][35]
Valens verker kan stilmessig deles inn i tre hovedgrupper[36]: