| Front unifié de lutte des races opprimées | |||
|---|---|---|---|
 Organisasjonens flagg 1968 til 1992 | |||
| Stiftet | 1964 | ||
| Land | Vietnam | ||
| Hovedkontor | Mondulkiri-provinsen,Kambodsja | ||
| Opprinnelse | BAJARAKA Front de Liberation des Hauts Plateaux (FLHP) Front de Liberation du Champa (FLC) Front de Liberation du Kampuchea Krom (FLKK) | ||
| Ledere | Y Bham Enuol (FLHP,høylandet) Les Kosem (FLCcham) Chau Dera (FLKKkhmer) | ||
| Ideologi | Chamfolket | ||
| Flagg | |||
| |||
| Opphørt | 1992 | ||
FULRO (forkortelse forfransk:Front unifié de lutte des races opprimées[1],vietnamesisk: Mặt trận Thống nhất Đấu tranh của các Sắc tộc bị Áp bức) var en organisasjon innen Vietnam fra 1964. Deres mål var å oppnå selvstyre fordegarfolkene (også kaltmontagnard,fransk for «fjellfolkene») en samlebetegnelse for over 30 ulike etniske grupper i Vietnam. Organisasjonen var opprinnelig en politisk, nasjonalistisk bevegelse, men etter 1968/69 utviklet den seg til en fragmentert geriljabevegelse som opererte mot de politiske myndighetene i bådeSør-Vietnam ogNord-Vietnam i ly avVietnamkrigen. FULRO kjempet derfor både motde nordvietnamesiske styrkene ogFNL, ogSør-Vietnam på samme tid, da de var imot enhver form for vietnamesisk styre. FULROs viktigste støttespillere var Kina, Kambodsja og USA.
Bevegelsen opphørte å fungere i 1992, da den siste gruppen av 407 FULRO-soldater og deres familier overga seg og sine våpen tilUNAMIC,FNs fredsbevarende styrker i Kambodsja.
1. mai 1958 dannet en gruppe intellektuelle, ledet av den fransk-utdannede offentlige tjenestemannen Y Bham Enuol fraradefolket eller Ê Đê-folket, en organisasjon som skulle arbeidet for større selvstyre for de etniske minoritetene idet sentrale vietnamesiske høylandet. Organisasjonen fikk navnet BAJARAKA, som sto for fire sentrale etniske grupper blant degarfolkene:bahnarfolket,jaraifolket, radefolket (Ê Đê) ogCơ Ho-folket.
25. juli sendte BAJARAKA en henvendelse til den franske og den amerikanske ambassaden, samt til FN hvor de anklaget tilfeller avforskjellsbehandling på etnisk grunnlag, og appellerte om at myndighetene grep inn for sikre disse gruppenes uavhengighet. I august og september 1958 gjennomførte BAJARAKA en rekke demonstrasjoner iKon Tum,Pleiku ogBuôn Ma Thuột. Disse ble hurtig slått ned, og de viktigste lederne av bevegelsen ble arrestert og satt i fengslet i de følgende årene.
En av BAJARAKAs ledere,Y Bih Aleo, gikk imidlertid inn iFNL.
Tidlig på 1960-tallet ble det en økende militær aktivitet på det sentrale høylandet, og fra 1961 assisterte amerikanske militære rådgivere organiseringen av lokal militær militia i landsbyene (de såkalteCivilian Irregular Defense Group, CIDG).
Etterstatskuppet i 1963 hvorNgô Đình Diệm ble avsatt, ble alle de fengslede lederne av BAJARAKA løslatt. I et forsøk på å integrere deres målsetninger i den sørvietnamesiske politikken, fikk flere av dem sentrale politiske posisjoner: BAJARAKAs nestleder Paul Nur ble utnevnt til viseguvernør iKon Tum-provinsen,mens lederen Y Bham Enuol fikk tilsvarende posisjon iĐắk Lắk-provinsen, begge i det sentrale høylandet. I mars 1964 dannet, med amerikansk støtte, lederne av BAJARAKA sammen med representanter for andre lokale etniske grupper ogchamfolket,Front de Liberation des Hauts Plateaux (FLHP) (fransk for «det sentrale høylandets frigjøringsfront»).
FLHP ble raskt splittet inn i to fraksjoner, en som ville arbeide med ikke-voldelige midler, ledet av Y Bham Enuol, og en annen fraksjon, ledet av Y Dhơn Adrong som gikk inn for væpnet motstand. Fra mars til mai 1964 infiltrerte Adrongs fraksjon grenseområdene mot Kambodsja og etablerte seg i den tidligere franske basenCamp le Rolland iMondulkiri-provinsen rundt 15 km fra den vietnamesiske grensen, hvor de fortsatte å rekruttere soldater.
Under opptrappingen av Vietnamkrigen førte de regionale ambisjonene til den kambodsjanske statsoverhodet, prinsNorodom Sihanouk, til et ønske om å koordinere operasjonene til de ulike separatistgruppene som opererte i grensetraktene mellom Kambodsja og Sør-Vietnam. Det ble derfor etablert kontakt mellom Adrongs fraksjon av FLHP og to andre grupper:
Kosem, som var den høyeste cham-offiseren i den kambodsjanske hæren, hadde deltatt i cham-aktiviteter siden 1950-tallet, og det blir i ettertid antatt at han arbeidet som dobbeltagent for både det hemmelige politiet i Kambodsja og for franskmennene.[2] Imidlertid stammet FLKK fra en halvmilitær, halvreligiøs gruppe kalt «de hvite skjerfene» (Kaingsaing Sar) fra området kaltde syv fjelleneBảy Núi) iAn Giang-provinsen og grunnlagt på slutten av 1950-årene av en munk, Samouk Seng (eller Samouk Sen). Det blir antatt at dette ble støtte av Sihanouk for å motveie en republikansk geriljagruppe i samme område, kaltKhmer Serei.[3] Også Chau Dara er også mistenkt for å arbeide for den kambodsjanske sikkerhetstjenesten.[2]
Disse kontaktene første til etableringen av FULRO i 1964, basert på de to nevnte gruppene og FLHP. FULROs flagg ble utstyrt med tre striper: den blå symboliserte havet, den røde symboliserte kampen og den grønne var fjellenes farge. De tre hvite stjernene på den midtre røde stripen symboliserte de tre gruppene som gikk inn i FULRO.
20. september samme året brøt det ut kamper med de amerikansktrenede CIDG troppene flere steder i Sør-Vietnam, og i Buon Sar Pa-basen erobret de en radiostasjon sørvest iBuôn Ma Thuột og fra denne sendte de krav om uavhengighet. Tidlig om morgenen den følgende dagen ble Y-Bham Enuol raskt forført fra sitt hjem i Buôn Ma Thuột av FULRO-medlemmer fra gruppen som hadde tatt Buon Sar Pa-basen og de utstedte kommunikeer i hans navn.[4]
Om kvelden21. september kom den sørvietnamesiske øverstkommanderende for regionen, brigadegeneralNguyễn Hữu Có fra sitt hovedkvarter iPleiku og møtte FULRO-lederne i forhandlinger. En avtale ble nådd, som medførte at geriljaens ledere måtte trekke seg inn iKambodsja. Den27. september fikk 2 000 FULRO-geriljaer ordre fra ledelsen om å trekke seg inn i Kambodsja og fikk med seg sine våpen og utstyr.
Geriljaen forsøkte seg på et nytt opprør idesember1965, men sammenlignet med forrige runde var dette mislykket. Opprøret ble umiddelbart slått ned, og fire høytstående FULRO-kommandanter (Nay Re,Ksor Bleo,R'Com Re, ogKsor Boh) ble henrettet offentlig. Videre forsøk på opprør ble med letthet slått ned av amerikanske og sørvietnamesiske styrker.
.jpg)
2. juni 1967 sendte Y Bham Enuol en delegasjon tilBuôn Ma Thuột med en henvendelse til den sørvietnamesiske regjeringen. 25. og 26. juni ble det avholdt en kongress med etniske minoriteter fra hele Sør-Vietnam for å ferdigstille en felles henvendelse, og 29. august 1967 ble det avholdt et møte under ledelse av presidentNguyễn Văn Thiệu og generalmajor og statsministerNguyen Cao Ky. 11. desember 1968 hadde forhandlingene mellom FULRO og de sørvietnamesiske myndighetene ført fram til en avtale som anerkjente minoritetenes rettigheter, etableringen av et departement til støtte for disse rettighetene, og Y Bham Enuol fikk tillatelse til å bli permanent i Vietnam.
Imidlertid var noen krefter innen FULRO, særlig FLCs leder Les Kosem, var imot avtalen med vietnameserne. 30. desember 1968 inntok Kosem, som kommandant for flere kambodsjanske bataljoner, en gruppe fra den militante delen av FULRO som var ansvarlig for den mislykkede aksjonen i 1965,Camp le Rolland. Enuol ble satt ihusarrest iPhnom Penh i boligen til oberstUm Savuth i den kambodsjanske hæren, og hvor han ble sittende i de neste seks årene.
1. februar 1969 ble det undertegnet en endelig avtale, undertegnet av Paul Nur, på vegne avRepublikken Vietnam, og Y Dhơn Adrong. Dette avsluttet FULRO rolle som en politisk bevegelse, særlig etter at støttespilleren, prins Sihanouk, ble avsatt i et statskupp 18. mars 1970 avLon Nol. Imidlertid videreførte noen elementer av FULRO som var misfornøyd med avtalen væpnet motstand i det sentrale høylandet. Disse ønsket at regjeringen i Sør-Vietnam skulle falle, og hadde et visst lokalt samarbeid med FNL, og uoffisielt ga hjelp som å ta seg av sårede.[5]
De amerikanske militære styrkene etablerte baser i det sentrale høylandet og rekrutterte degar-soldater, og rundt 40 000 kjempet sammen med amerikanske soldater og ble en viktig faktor for amerikanerne i det sentrale høylandet.[6] I 1967 ble 252 degar-beborere massakrert av FNL i landsbyen Dak Son, bebodd av 2 000 degar, kjent somDak Son-massakren, som hevn for degar-støtten og forbindelsen med de sørvietnamesiske myndighetene. FNL antok at landsbyen hadde gitt ly til flyktninger som prøvde og slippe unna FNL-styrkene.[7] Over 600 FNL-soldater gikk inn i landsbyen og brukte flammekastere for å ødelegge skjulesteder og drepe de som bodde der.[8]
Den17. april1975 tokborgerkrigen i Kambodsja slutt daRøde Khmer inntokPhnom Penh. De 150 FULRO-medlemmene som befant seg i byen på det tidspunktet, ble offentlig henrettet. Dette inkluderte geriljaens øverste leder, Y Bham Enuol. Geriljaen opplevde tilsvarende tilbakeslag etterSaigons fall, som markerte slutten på Vietnamkrigen. Amerikanske løfter om støtte gav imidlertid opprørerne det håpet det trengte for å fortsette kampen om selvstendighet. Tusenvis av FULRO-krigere fortsatte å kjempe motVietnam, som nettopp var blitt forent, men det ble aldri noe av den amerikanske støtten.
Geriljaen fortsatte sine operasjoner i høylandet mellomVietnam ogKambodsja. Her ble FULRO-styrkene i mange hensyn stengt inne mellomRøde Khmer-regimet iKambodsja ogVietnam, noe som hemmet ders muligheter. Imidlertid skulleden kambodsjansk-vietnamesiske krig indirekte føre til en prosess som gikk i FULROs favør.Folkerepublikken Kinainvaderte Vietnam som et svar på at landet hadde invadert Kambodsja, og i en kort men svært blodig krig mistet titusener livet på begge sider. Kina trakk seg ut litt mindre enn en måned med kamper, uten å ha oppnådd målet om å frigjøre Kambodsja. En påfølgende utmattelseskrig mellom Kina og Vietnam (den andre sino-vietnamesiske krig) førte til at den kinesiske regjeringen begynte å bli interessert i å støtte FULRO for å åpne en ny front i konflikten. Samtidig som Kina hadde konstante grensetrefninger med Vietnam utover80-tallet, var det tilsvarende trefninger på grensen mellomKambodsja ogThailand.Røde Khmer hadde trukket seg ut av Kambodsja og slått seg ned i grenseområdene i Thailand, og vietnamesiske styrker og pro-vietnamesiskeFUNSK-styrker gikk ofte til direkte angrep på disse i Thailand. Dette gjorde begrepet «min fiendes fiende er min venn» sant, og Kina ønsket gjerne å inkludere FULRO i dette samarbeidet. Derfor mottok FULRO flere materielle forsendinger fra Kina via Røde Khmer.
I1986 var Røde Khmer blitt så svakt at de ikke lenger hadde operativ mulighet til å gi forsendinger til FULRO. Dermed ble FULRO sterkt svekket, og til slutt var geriljaen redusert fra flere tusen krigere til noen få hundre. En representant for Røde Khmer uttalte at mens de innfødte geriljaene var «veldig, veldig modige», hadde de «ingen støtte fra noe lederskap» og «ingen politisk visjon».[9] Mangelen på støtte førte til at geriljaens medlemmer sank til bare noen få hundre. Bevegelsen opphørte å fungere i 1992, da den siste gruppen av 407 FULRO-soldater og deres familier overga seg og sine våpen tilUNAMIC,FNs fredsbevarende styrker i landet. De fikk flyktningestatus gjennom UNHCR og fikk eksil til USA[10] og de fleste bosatte seg iGreensboro iNord-Carolina som har den største degar-samfunnet utenforSørøst-Asia.[11]
