United Nations, 联合国, Organización de las Naciones Unidas, Организация Объединённых Наций, منظمة الأمم المتحدة, Organisation des Nations unies (ONU, OSN, UN, БДО, PBB, BM, FN, YK, ONU, ÜRO, PBB, ONU, ООН, VN, ONZ, ANO, UN, UN, VN, 国連, או"מ, ONI, BMT)
FNs etableringskonferanse fant sted iSan Francisco fra 25. april til 26. juni 1945.[5] Ved avslutningen av konferansen ble det åpnet for undertegnelse av FN-pakten. En mengde stater undertegnet pakten samme dag. FN-pakten trådte offisielt i kraft 24. oktober samme år. Ved utgangen av året hadde FN 51 medlemsland, deriblant Norge og de fem stormaktene USA, Sovjetunionen, Kina, Storbritannia og Frankrike. Norge undertegnet, sammen med andre land, FN-pakten 26. juni ogratifiserte pakten 27. november 1945.[6]Stortinget ga samtykke til ratifikasjon 14. november 1945[7], men uten større entusiasme.[8]
FNs generalsekretær erde facto leder av FN. Den første generalsekretæren (1946–1953) var den norske politikerenTrygve Lie. I 2001 bleNobels fredspris tildelt FN og mottatt av daværende generalsekretær Kofi Annan. Den nåværende generalsekretæren (per 2023) er portugiserenAntónio Guterres, som tiltrådte den 1. januar 2017. Guterres etterfulgteBan Ki-moon.
Blant vesentlige endringer siden etableringen er generalsekretærer som har hatt en mer aktiv rolle enn tiltenkt, bruk av fredsbevarende operasjoner som ikke er nevnt i FN-pakten og generalforsamlingen har blitt viktigere der flertallet utgjøres av land i Asia, Afrika og Latin-Amerika (hvor en stor del tidligerekolonier).[9]
FN ble stiftet for å fortsette freden etter andre verdenskrig. Idéen bak FN ble utarbeidet i erklæringer som ble underskrevet vedde alliertes konferanser iMoskva ogTeheran i1943. Under perioden august-oktober1944 møttes representanter fraFrankrike,Republikken Kina,Storbritannia,USA ogSovjetunionen iWashington, D.C. ved det som senere har blitt kalt konferansen i Dumbarton Oak. Foruten organisasjonens mål, kravet om medlemskap og utformingen av ulike organer, ble det ved denne konferansen og senere møter diskutert ulike metoder for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet samt internasjonalt økonomisk og sosialt samarbeid. Forslagene ble diskutert av ulike regjeringer og til og med av medborgere over hele verden.
De som grunnla FN hadde høye forventninger om at organisasjonen skulle forhindre konflikter mellom verdens nasjoner og gjøre krig i fremtiden umulig gjennom kollektiv sikkerhet. Disse forhåpningene har ikke blitt oppfylt, men verden har hittil ikke fått oppleve en ny verdenskrig. Mellom1947 og1991 ble verden oppdelt i to ideologiske blokker underden kalde krigen, og all overenskomst og fredsinnsats var komplisert. Etter den kalde krigens slutt vokste igjen forhåpningene om at FN skulle bli en organisasjon som virkeliggjorde verdensomfattende samarbeid og fred. Det har imidlertid vært flere aktive konflikter siden da, og etterSovjetunionens fall har USA inntatt en så dominerende stilling at det skaper nye problemer for FN.
Fem av de offisielle språkene ble valgt da FN ble grunnlagt (språkene brukt av de permanente medlemmene avSikkerhetsrådet, pluss spansk, som var offisielt språk i mange av medlemslandene på den tiden). Arabisk ble lagt til i 1973, ettersom antall arabisk-talende medlemsstater hadde økt betydelig siden 1945, ogoljekrisen i 1973 viste behovet for å legge det til. En «dokumentspråk»-status ble gitt tiltysk i 1974, og ga dermed tillatelse til å oversette viktige dokumenter (imidlertid betalt av de tysk-talende medlemslandene).[13]
FN er finansiert gjennom bidrag fra medlemstatene. FN og FNs underorganisasjoners vanlige toårsbudsjettet blir betalt ut fra vurderinger. Generalforsamlingen godkjenner det vanlige budsjettet og fastslår beløpet hvert medlem skal bidra med. Dette er for det meste basert på hvilke muligheter hvert land har til å betale, bedømt ut frabruttonasjonalprodukt (BNP), med enkelte omstillinger ut fragjeld og inntekt pr. innbygger.[16]
Generalforsamlingen har prinsippet om at FN ikke skal være for avhengig av kun et medlem for å kunne finansiere sine operasjoner. Én nasjon skal derfor ikke betale mer enn en viss sum. I desember 2002 reviderte forsamlingen bidragsskalaen for å reflektere over den daværende globale økonomiske situasjonen. Som en del av revisjonen ble maksimumssummen for budsjettet senket fra 25 % til 22 %. USA er det eneste medlemmet som betaler høyest mulig sum. I tillegg til en maksimumssum er det satt et minimumsbeløp på 0,001 % som alle medlemsnasjoner må betale. Helt ned til de minst utviklede landene blir det bedt om en andel på 0,01 %.[16]
Det nåværende budsjettet er estimert til 4.19 milliarderdollar[16] (beregnet ut fra de største bidragsyterne).
En stor del av FNs utgifter går tilFNs fredsbevarende arbeid og sikkerhet. Det nåværende budsjettet for fredsbevaring for 2005–2006 er på 5 milliarderdollar (sammenlignet med kjernebudsjettet på 1,5 milliarder dollar i den samme perioden), med rundt 70 000 tropper i 17 forskjellige oppdrag rundt om i verden.[17] FNs fredsoperasjoner blir betalt ved beskatning, hvor man regner ut fra de forskjellige landenes økonomi, men inkluderer en større sum fra de fem permanente Sikkerhetsråds-medlemmene, som må godkjenne alle fredsbevarende operasjoner. Ekstrautgiften fører til lavere utgifter for de mindre utviklede landene. Pr. 1. januar 2008 var de ti største finansielle bidragsyterne til FNs fredsbevarende operasjonerUSA,Japan,Tyskland,Storbritannia,Frankrike,Italia,Taiwan,Canada,Spania ogSør-Korea.[18]
FNs underorganisasjoner og særorganisasjoner (f.eks.UNICEF ogUNDP) inkluderes ikke i det normale budsjettet, men blir finansiert av store bidrag fra medlemslandene. Det meste av dette er finansielle bidrag, men noe er landbruks- og handelsvarer donert til hardt rammede befolkningsgrupper.
Visjonen som FN er skapt ut ifra er «å sikre verdensfreden», og derfor er fredsarbeid FNs største oppgave. IFN-pakten står det at de skal «redde kommende slektsledd fra krigens svøpe.» Målet med å bevare verdensfreden har vært FNs sentrale mål i alle de årene de har eksistert. Blant annet arbeider FN med å løse tvister og uenigheter mellomnasjoner, dempe spenninger, forebygge konflikter og sette en stopper for militære kamper.
FN har gjennomført en rekke operasjoner som blant annet har vært fredsskapende tiltak, fredsbevarende innsats og humanitær bistand. Dette er måten FN har spilt en hovedrolle ved løsning av langvarige konflikter, men det er også flere konflikter hvor FN kommer til kort. Behovet for fredsmekling og fredsbevarende innsats har økt i de siste årene, og i 1988–1998 ble det satt i gang 35 nye operasjoner. Til sammenligning ble det kun satt i gang 13 de 40 foregående årene.
FN arbeider med stansing av rustningskappløpet, og å redusere de offensive våpnene. EtterIkkespredningsavtalen, som er ratifisert av over 170 land, vil atommaktene holde seg fra å hjelpe andre land med å utvikleatomvåpen, samtidig som de selv vil ruste ned. Denne avtalen ble sluttet under FNs ledelse, og trådte i kraft i 1970. Den ble senere, i 1995 under granskningskonferansen, forlenget på ubestemt tid.
Kart som viser hvor FN har eller har hatt fredsbevarende styrker pr. 2019. Lyseblått indikerer operasjoner i aktivitet, mens mørkeblå viser tidligere aktivitet.
FNs fredsbevarende styrker blir sendt til områder der væpnede konflikter i nyere tid har endt (eller sluttet) for å sikre at fredsavtalene som blir inngått blir fulgt og for å hindre at konflikten igjen blir utløst av opprørere. Hvilke fredsbevarende operasjoner som skal settes i gang samt deres størrelse og mandat, bestemmerSikkerhetsrådet. De fleste operasjoner har et mandat på omtrent seks måneder, men kan forlenges. Medlemslandene blir oppfordret avGeneralsekretæren å bidra med mannskap, ettersom FN ikke har sin egen hær.
Per 31. desember i 2007 var 83 854 FN-soldater, militære observatører og sivile politifolk i FNs tjeneste rundt om i verden. Hvis man regner med sivilt personell internasjonalt og lokalt blir tallet 104 146. Fra begynnelsen, i 1948, og frem til desember i 2007 hadde 2 420 personer omkommet under innsats for fredsbevarende prosjekter.
Generalforsamlingen vedtar budsjettene for hver fredsbevarende operasjon. Kostnadene fordeles mellom medlemslandene, en kostnad som beregnes og fastsettes av Generalforsamlingen. Kostnadene totalt for FNs operasjoner fra 1. juli 2007 til 30. juni 2008 er på ca. 6,8 milliarderdollar. Til sammenligning så var kostnadene i 1986 på 626 millioner dollar.[21]
Også rettferdighet og menneskerettigheter står sentralt iFN-pakten, og FN arbeider for internasjonale regler formenneskerettigheter, slik at både enkeltmennesker og stater sikres fra overgrep og urettferdighet. Noe av det første FN gjorde var å formulereVerdenserklæringen om Menneskerettigheter, som proklamerte enhver kvinne og manns grunnleggende rettigheter og friheter: «retten til liv, frihet og nasjonalitet, tanke-, overbevisnings- og religionsfrihet, retten til arbeid og utdannelse, til deltakelse i landets styre», og mange andre rettigheter. Den erklæringen ble vedtatt den10. desember i1948, som i dag blir markert som menneskerettighetenes dag. Senere, i 1976, ble to internasjonale menneskerettighetskonvensjoner vedtatt (en juridisk bindende, en ikke). En av de omhandler de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheten, den andre borgerrettigheter og politiske rettigheter. Disse tre erklæringene utgjørden internasjonale rettighetsloven, som gjelder for alle land og folk.
Videre har FN vært med i vedtak av andre internasjonale konvensjoner: blant annet om kvinners rettigheter, rasediskriminering, barns rettigheter og flere menneskerettigheter. Som det eneste mellomstatlige organet for menneskerettigheter, holder FN åpne møter om krenkelser av menneskerettigheter over alt i verden hvor de inntreffer.[22]
Både FN og utviklingsforskere fremholder at det er en klar sammenheng mellom verdensfred og økonomisk og sosial utvikling, og ifølgeFN-pakten er det en av FNs hovedoppgaver å fremme bedrelevestandard, bedre sysselsetting og økonomisk og sosial fremgang. FN bruker i dag store deler av sine ressurser på tiltak for å skape bedre levekår for verdens befolkning.
Tre fjerdedeler av verdensbefolkningen bor iU-land, og 1,3 milliarder mennesker lever i dypfattigdom, og avstanden mellom rike og fattige øker stadig.FNs generalforsamling mener det er behov for å endre de internasjonale økonomiske forholdene, dette for at U-landene skal få en rettferdig plass inn i verdensøkonomien.
I 2000, på møtet iNew York fra den 6.–8. september, vedtok GeneralforsamlingenTusenårserklæringen, hvor alle medlemslandene forpliktet seg å gjøre en innsats for å bekjempe fattigdommen, samt andre konkrete mål somsult,sykdommer,analfabetisme og kvinnediskriminering. Det ble i forbindelse med den erklæringen definert åtte mål som man ønsker nådd innen år2015.
FNs hovedorgan for fattigdomsbekjempelse erFNs utviklingsprogram (UNDP), og arbeider for økonomisk og sosial utvikling. Utviklingsprogrammet har kontorer i 166 land. Blant andre FN-organer som arbeider for utvikling er FNs barnefond (UNICEF), som bistår 158 land. UNICEF arbeider primært medvaksinering, primærhelsetjeneste, ernæring, grunnutdannelse, likeverd og beskyttelse.
Ved siden av det langsiktige arbeidet for bekjempelse av fattigdom har også FN humanitær hjelp som er i akutt nød, som blant annetnaturkatastrofer ogsultkatastrofer, samt menneskeskapte kriser somflyktningssituasjoner og mennesker i konfliktområder, hvor mennesker har akutt behov for hjelp.OCHA samordner denne bistanden, både innad i FN og i kommunikasjonen mellom FN og de respektive landenes regjeringer og frivillige organisasjoner. NordmannenJan Egeland var leder forOCHA fra 2003 til 2006.[23]
I tillegg til de ovennevnte aktivitetene holder FN konferanser og er internasjonale observatører. I løpet av tiden FN har eksistert har over 80 kolonier oppnådd uavhengighet.[24] Generalforsamlingen vedtokErklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk i 1960, uten motstemmer, selv om de største kolonimaktene avholdt seg fra å stemme. GjennomFNs spesialkomité for avkolonisering,[25] opprettet i1962, har FN hatt et stort fokus påavkolonisering. FN har også støttet nye stater som har oppstått ved å erklære seg selvstendig ved eget initiativ. Komiteen har observert for at alle land større enn 20 000 km² er avkolonisert, og deretter fjernet de fraFNs liste over ikke-selvstyrte områder, bortsett fraVest-Sahara.
FN har også arrangert en rekke verdenskonferanser, hvor det diskuteres hvordan globale problemer kan løses. På konferansene samlesstatsledere ogministre fra nesten alle verdens stater, samt representanter fra mange av de frivillige organisasjonene og fra det sivile samfunn. Konferansene avholdes av Generalforsamlingen. Eksempler på slike konferanser er:
1984: Den internasjonale konferansen for flyktninghjelp i Afrika (ICARA 2);
1993: FNs verdenskonferanse om menneskerettigheter iWien; på denne konferansen ble etableringen avFNs permanente forum for urfolk diskutert, og Wien-erklæringen ble vedtatt;
1994:Befolkningskonferansen som ble avholdt iKairo,Egypt; målet med denne konferansen var å etablere et program for å gjøre noe med utfordringene mellom befolkningen og bærekraftig utvikling de neste 20 årene;
1995: DenFjerde verdenskonferanse for kvinner ble avholdt iBeijing,Kina for å påskynde realiseringen av den historiske overenskomsten som var blitt oppnådd på Den tredje verdenskonferansen for kvinner;
1996: Den andre FN-konferansen om bosettingsspørsmål (Istanbul-konferansen), avholdt iIstanbul,Tyrkia, angående utfordringene rundt bosetningsutviklingen og behandlingen av dette i det 21. århundre;
FN-dagen har vært feiret24. oktober hvert eneste år siden1948. Dagen markeres over hele jorda med møter, diskusjoner og utstillinger om FNs arbeid og mål.
FN er bygget på fem hovedorganer (formelt seks,Tilsynsrådet ble suspendert i 1994): FNs hovedforsamling (generalforsamling), FNs sikkerhetsråd, FNs økonomiske og sosiale råd, FN-sekretariatet og Den internasjonale domstolen.
Alle medlemmer har sete igeneralforsamlingen, med en stemme hver, uansett størrelse og makt i det internasjonale samfunnet. Generalforsamlingen er oppdelt i åtte faste komiteer og en rekke underkomiteer. De er også oppdelt i uformelle regionale grupper (eksempelvis den latinamerikanske, den østeuropeiske, den arabiske, osv.) De beste tillitsvervene i FN går på omgang mellom disse regionale grupper. Generalforsamlingen er det FN-organet, som har den bredeste kompetanse, men har ikke nødvendigvis øverste myndighet på alle områder.
Når Generalforsamlingen stemmer over viktige beslutninger, trengs det ⅔ flertall av de som er til stede, og det er påkrevd å stemme. Eksempler på slike saker kan være forslag med hensyn til fred og sikkerhet; valg av medlemmer til organene; opptak, fjerning og utestengelser av medlemmer; og finansielle saker. Alle andre saker blir avgjort ved normalt flertall. Hvert medlemsland har én stemme. Bortsett fra tilskuddet til budsjettet er ingen resolusjoner bindende for medlemmene. Generalforsamlingen har mulighet til å henstille alt som skjer innen FN, utenom ting som har med fred og sikkerhet å gjøre; dette er Sikkerhetsrådets område.
Sikkerhetsrådet består av 15 medlemmer, hvorav 5 faste (Kina,Frankrike,Russland,Storbritannia ogUSA) harvetorett. Rådet har hovedansvaret for sikkerhetsproblemene i verden, men er handlingslammet hvis et av de faste medlemmer nedlegger veto mot et forslag, for eksempel slik Russland og Kina ofte gjør i forhold til kritikk avSyria, og USA i forbindelse med kritikk avIsrael. I teorien kan rådet pålegge FNs medlemsland å delta i økonomiske, kommunikasjonsmessige og militære sanksjoner mot en stat som representerer en trussel mot fred.
Det økonomiske og sosiale råd assisterer Generalforsamlingen innen saker som har med internasjonal økonomi, samarbeid og utvikling å gjøre. Det økonomiske og sosiale råd har 54 medlemmer, samtlige valgt av Generalforsamlingen for en periode på tre år. Presidenten er valgt for en ett-års-periode, og valgt blant medlemslandene med minst eller middels makt. Rådet møtes en gang i året, i juli, i en periode på fire uker. Siden 1998 har det også blitt holdt et annet møte hver april hvor finansministrene møter nøkkelkomiteer fraVerdensbanken ogDet internasjonale pengefondet. Rådet har som funksjon å samle informasjon og gi medlemsnasjonene råd og anbefalinger. I tillegg har rådet gode muligheter til å fremme politiske sammenhenger og samordne de ulike funksjonene FNs organer har, og det er i disse rollene rådet er mest aktivt.
FN-sekretariatet er ledet avGeneralsekretæren, og arbeider med studier, informasjon og fasiliteter FN trenger til sine møter. Sekretariatet tar seg også av oppgaver gitt av Sikkerhetsrådet, Generalforsamlingen, Det økonomiske og sosiale råd og de andre FN-organene.De forente nasjoners pakt fastslår at medlemmene av sekretariatet skal velgest ut fra kriteriene effektivitet, kompetanse og rettskaffenhet, samt etter forskjellig geografisk bakgrunn.
Pakten fastslår at medlemmene ikke skal oppsøke eller ta imot instruksjon fra noen annen autoritet enn FN. Alle landene som er medlem av FN skal respektere sekretariatets internasjonale profil, og ikke prøve å påvirke de på noen måte. Lederen for sekretariatet er alene ansvarlig for sekretariatets valg.
Lederens oppgaver er å hjelpe til med å løse internasjonale konflikter, administrere fredsbevarende operasjoner, organisere internasjonale konferanser, samle informasjon om realiseringen av sikkerhetsrådets vedtak og konsultere med regjeringene av medlemslandene om de forskjellige initiativene. Generalsekretæren kan gjøre Sikkerhetsrådet oppmerksom på alt som, etter vedkommendes mening, kan true internasjonal fred og sikkerhet.
Den internasjonale domstolen ligger iHaag,Nederland, og er FNs største juridiske organ. Det ble opprettet i 1945 iDe forente nasjoners pakt, og ble tatt i bruk i 1946 som etterfølger avDen faste domstol for mellomfolkelig rettspleie. Den internasjonale domstolens vedtekter er, på samme måte som forgjengerens, hovedkonstitusjonsdokumentet som utgjør og regulerer domstolen.[27]
Den internasjonale domstolens bygning erFredspalasset i Haag, delt medHaagakademiet for internasjonal rett, et privat senter hvor man studerer internasjonale rett. Flere av domstolens nåværende dommere er entenalumni eller tidligere flinke medlemmer av akademiet. Domstolens mål er å dømme i konflikter mellom ulike stater. Domstolen har dømt i saker angående blant annet krigskriminalitet, illegal statsinnblanding og etnisk rensing, og er fremdeles aktiv.[28]
En lignende domstol,Den internasjonale straffedomstolen, ble opprettet i 2002 etter initiativ fra generalforsamlingen for å straffeforfølge enkeltindivider for krigsforbrytelser. Domstolen har i likhet med Den internasjonale domstolen sete i Haag, selv om rettssakene kan holdes hvor som helst. Den internasjonale straffedomstolen er avhengig av FN innen blant annet personell og finansiering, men noen av møtene holdt av Den internasjonale straffedomstolens styre blir holdt i FN. Det er en «forholdenighet» mellom Den internasjonale straffedomstolen og den delen av FN som styrer hvordan de to institusjonene betrakter hverandre rettslig.[29]
Generalsekretæren er lederen avsekretariatet, en av organene i FN, og er også de facto talsmann og leder for FN. Denne er ikke bare leder av administrasjonen, men har også mulighet til å spille en politisk rolle for eksempel ved å henlede sikkerhetsrådets oppmerksomhet på forhold som etter hans mening kan true opprettholdelsen av mellomfolkelig fred og sikkerhet.
FN har ikke et eget kontor i Norge, men noen FN-organisasjoner har tilstedeværelse her i landet.UNDP ogUNICEF har kontorer i Oslo ogGRID Arendal er en gren avUNEP.
I over 100 land finnes det såkalte FN-forbund, uavhengige ikke-statlige organisasjoner, som er organisert under paraplyen World Federation of United Nations Associations (WFUNA).[31]
Den norske grenen av denne verdensorganisasjonen heterFN-sambandet, som er et uavhengig informasjonssenter, med FN og internasjonale spørsmål som arbeidsområde. Målgruppene er alt fra skoleverket og mediene til publikum for øvrig.
^engelsk:United Nations (UN);fransk:Organisation des Nations Unies (ONU);russisk:Организация Объединённых Наций (ООН);kinesisk: 联合国;spansk:Organización de las Naciones Unidas (ONU);arabisk:الأمم المتحدة
^United Nations,«History of the United Nations», verkets språkengelsk, besøkt 24. mai 2025, «the United Nations officially began, on 24 October 1945»[Hentet fra Wikidata]
^Global LEI index, besøkt 17. september 2024[Hentet fra Wikidata]
^«St. meld. nr. 15 (1945–46) Om Norges deltagelse i de Forente Nasjoners Forberedende Kommisjon og i første del av de Forente Nasjoners første Generalforsamling m. v.»,Stortingets forhandlinger 1945–46. Annen del. Sitat: «Ved kgl. res. av 5. oktober 1945 (St.prp. nr. 5 (1945) avga Utenriksdepartementet innstilling om innhentelse av Stortingets samtykke til at Norge tilrådte De forente nasjoners pakt. Proposisjonen ble behandlet av den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité som uttalte (Innst. S. nr. 43 (1945)) at komitéen gjerne hadde sett at proposisjonen kunne ha vært behandlet av det nyvalgte Storting. Den var imidlertid klar over at viktige utenrikspolitiske hensyn kunne gjøre en øyeblikkelig ratifikasjon påkrevet og anbefalte derfor at regjeringen fikk bemyndigelse til å ratifisere Pakten. Stortinget fattet beslutning herom i møte 14. november 1945. I henhold til den gitte bemyndigelse ble det ved kgl. resolusjon av 16. november 1945 fattet vedtak om å ratifisere Pakten.»
.jpg)
.svg)
_(cropped).jpg)
