| F.W. Murnau | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Friedrich Wilhelm Plumpe 28. des.1888[1][2][3][4]  Bielefeld[5] | ||
| Død | 11. mars1931[1][2][3][4] (42 år) Santa Barbara[6] | ||
| Beskjeftigelse | Filmregissør,manusforfatter,filmprodusent,regissør | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Heidelberg Hochschule für Schauspielkunst „Ernst Busch“ Berlin | ||
| Partner(e) | Hans Ehrenbaum-Degele | ||
| Far | Heinrich Plumpe | ||
| Nasjonalitet | Tyskland[7] | ||
| Gravlagt | Südwestkirchhof Stahnsdorf[8] | ||
| Aktive år | 1919– | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Signatur | |||
 | |||
Friedrich Wilhelm Murnau (fødtFriedrich Wilhelm Plumpe; 1888–1931) var en tysk filmregissør. Han var en av de mest innflytelsesrike, ekspresjonistiske, tyskestumfilmregissørene i 1920-årene. Murnau er mest kjent for filmenNosferatu fra 1922, som var basert påBram Stokers romanDracula. Han emigrerte til Hollywood i 1926 og laget filmenSolopgang for filmselskapet Fox i 1927 som vant flere Oscar og senere har fått klassikerstatus.[9] Murnau omkom i en bilulykke i 1931 og er gravlagt påSüdwestkirchhof Stahnsdorf.
I 2000 ble Murnau spilt avJohn Malkovich i filmenShadow of the Vampire, som handlet om innspillingen avNosferatu.
Friedrich Wilhelm Plumpe ble født den 28. desember 1888 iBielefeld og vokste opp i en velberget borgerfamilie. Faren (Heinrich Plumpe) var eier av en tekstilfabrikk i det nordvestre Tyskland og moren (Otilie Volbracht) var lærerinne. Etter gymnasutdannelse iKassel, dit familien hadde flyttet i 1892, studerte hanfilologi ofkunsthistorie iBerlin ogHeidelberg. Han ble lagt merke til i samband med en studentoppsetning av den berømte regissørenMax Reinhardt, som vervet ham til sin skueespillerskole. Der ble Plumpe venn medFranz Marc,Else Lasker-Schüler ogHans Ehrenbaum-Degele. Han tok artistnavnet Murnau (etter småbyenMurnau am Staffelsee), noe som også innebar er klart brudd med foreldrene, som verken kunne akseptere hans åpent homoseksuelle livsstil eller hans skuespiller- og regissørsambisjoner.[10] Murnau var 210 cm lang og ble sagt å ha en kjølig, men myndig opptreden.[11]
Underførste verdenskrig var Murnau kamppilot i det tyske flyvåpen, til han med hensikt eller på grunn av en navigasjonsfeil landet på nøytralsveitsisk grunn. Der ble han internert iAndermatt, der han vant en regissørspris for en oppsetning av det patriotiske stykketMarignano.
I år 1919 vendte Murnau tilbake til Berlin og begynte å arbeide som filmregissør. Hans første film,Der Knabe in Blau, inspirert avThomas Gainsboroughs maleri med samme motiv, har i likhet med flere andre av Murnaus filmer gått tapt for ettertiden. Med filmenDer Bucklige und die Tänzerin innledet han et fruktbart samarbeide med manusforfatterenCarl Mayer, som skulle skrive manuset til ytterligere seks av Murnaus filmer. Hans mest berømte film fra denne tid erdraculafilmatiseringenNosferatu fra 1922, medMax Schreck i hovedrollen som vampyrgreven. På grunn av problemer med opphavsretten kunne filmen ikke benytte seg avBram Stokers originaltittel. Murnau ble saksøkt av Stokers enke, tapte saken, og domstolen krevde at alle kopier av filmen skulle ødelegges. Piratversjoner av filmen overlevde imidlertid.
Etter sine tidlige fremganger fikk Murnau en kontrakt med det store tyske filmkonsernetUniversum Film (UFA). For UFAs regning regisserte hanDen siste mann, derEmil Jannings spiller en hotellportier som ble degradert til toalettvakt. I denne filmen benyttet Murnau og hans kameramann Karl Freund seg av en slags flyvende kamerateknikk som muliggjorde nye typer av perspektiv (som for eksempel å følge røken fra en sigarett). Ved hva Murnau kalte subjektivt kamera kunne tilskueren følge hendelseforllpet med filmkarakterenes øyne. Murnaus evne til å fortelle med rent filmatiske midler kan illustreres med atDen siste mann på det nærmeste mangler tekstruter, noe som var svært uvanlig under stumfilmsepoken. Murnaus siste tyske filmer bleTartüff (etterMolières stykke) ogFaust medGösta Ekman i hovedrollen, begge fra 1926.
Murnaus suksesser i Tyskland og den amerikanske versjon avDen siste mann hadde vakt oppmerksomhet i Hollywood. Han ble tilbudt filmkontrakt av den amerikanske produsentenWilliam Fox og emigrerte tilCalifornia i 1926. Hans første amerikanske film,Solopgang, vant tre Oscar-priser ved den aller første Oscar-gallaen i 1929. De kommersielle forventningene ble imidlertid ikke helt innfridde, og i og med at Fox fikk finansielle problemer og Hollywood gjennomgikk forandringer på grunn av lydfilmens gjennombrudd, måtte Murnau tåle stadige begrensninger av sin kunstneriske frihet i sine kommende filmer. Under innspillingen avCity Girl ble han til og med erstattet av en ny regissør som uten Murnaus innvirkning gjorde en taleversjon av filmen.
Skuffet over Hollywoods krav avbrøt Murnau i 1929 kontrakten med Fox. Etter et mislykket forsøk på å gjenoppta samarbeidet med UFA i Berlin kjøpte han en seilyacht, fast besluttet på å spille inn sin neste film på sine egne vilkår, og dro tilTahiti for å regissereTabu sammen med dokumentarfilmerenRobert J. Flaherty. Under innspillingen oppstod problemer med filmselskapet som finansierte prosjektet, og til slutt avsluttet Murnau samarbeidet med Flaherty for å sluttføre filmen med egne og lånte penger. Filmen, som ble innspilt på øyaBora Bora med utelukkende lokale amatørskuespillere, ble en stildannende blanding av dokumentar og melodrama.Paramount ble så imponert av filmen at de tilbød Murnau en tiårskontrakt.
Ved premieren avKärlekens ö den 18. mars 1931 levde ikke Murnau lenger. Den 11. mars mistet hans tjener, den 14-årigefilippineren Garcia Stevenson, kontrollen over deres innleideRolls Royce på kystveien fraSanta Monica og frontkolliderte med en stolpe. Murnau døde noen timer senere av sina skader på et sykehus iSanta Barbara[12]. Bare elleve personer var på plass for å ta avskjed av ham på begravelsen den 19. mars, dwriblanrGreta Garbo, Robert Flaherty, Emil Jannings, ogFritz Lang, som holdt begravelsestalen. Garbo lot dessutet lage endødsmaske av Murnau, som hun hadde på sitt skrivebord under sine år i Hollywood.[13]
