.jpg)
Exeterboken, også kjent somCodex Exoniensis, er etengelsk manuskript medangelsaksisk poesi fra900-tallet som ble donert til grunnleggelsen avkatedralen i Exeter avLeofric, den førstebiskopen av Exeter. Opprinnelig hadde boken 131 blader, men de første 8 har blitt byttet ut med andre blader og er gått tapt. Exeterboken er den største enkeltsamlingen medgammelengelske (angelsaksiske) dikt og består av over tredve dikt og over 90 gåter. Blant diktene finnesDeor,Widsith ogHustruens klagesang.
Den nøyaktige datoen til da Exeterboken ble skrevet er ukjent, men foreslåtte datoer strekker seg fra960 til990, og sjelden utenfor disse årene. Denne perioden så en vekst i klosteraktiviteten under en fornyet påvirkning frabenediktinerordenens regler og prinsipper. Ved begynnelsen av perioden var biskopDunstans betydning for kirken og det engelske kongedømmet godt etablert og kulminerte med hans utnevnelse somerkebiskop av Canterbury under kongEdgar av England. Det førte blant annet til iverksetting av klosterreformasjonen som har karakterisert perioden. Ved periodens slutt, da Dunstan døde i år988, og England følte presset under kongÆthelred den rådville fra stadig mer truendedanske og tildelsnorske invasjonsforsøk.
Exeterbokens arv ble sporbar fra1050-tallet da Leofric ble biskop av Exeter (han døde1072). Blant de kostbarheter som han lot nedtegnet at han brakte med til det ellers fattige klosteret finnes blant annet følgende berømte linje:
Denne store boken var antagelig Exeterboken på grunn av dens uvanlige størrelse. Dens pergamentblader måler 31.75 ganger 21.85 cm. Boken ble sannsynligvis skrevet av en enkelt skriver. Før oppfinnelsen av trykkerikunsten kunne det meste av den kjente litteraturen i et område finnes i et enkeltbind, med blader bundet sammen mellom bord som vanligvis ble laget frabjørk ellerbøk. Dette har igjen gitt vårtnorske ord forbok, tilsvarende også for moderneengelskebook ogtyskebuch.
En tid etter Leofrics død, men før boken ble studert av renessansehumanistenJohn Joscelyn, hadde en ukjent person bundet inn 8 nye ark i begynnelsen av boken, men også av ukjent grunn fjernet tilsvarende 8 ark. Den første teksten, begynnelsen på hymnenKristus, har således mistet sin innledning. For de dikt som er blitt bevart i boken er Exeterboken den eneste bevarte kilden. De mest berømte diktene erVandreren,Sjøfareren,Deor,Widsith ogHustruens klagesang, foruten en stor samling avgåter som var et populært emne i gammelengelsk poesi.
Manuskriptet overlevde, i motsetning til mange andre skrifter framiddelalderen, takket være at katedralen i Exeters bibliotek lå i en bygning som unnslapp farene ved brann og storm, borgerkrig og to verdenskriger. Likevel har den hatt sine ødeleggelser. Åtte av sidene har blitt skåret ut med kniv, et trekantet stykke har blitt skåret ut et annet sted, en skål med væske, antagelig øl, har blitt sølt over en side og som har trukket igjennom to andre sider og etterlatt seg en brun flekk, foruten å gjøre teksten vanskelig å lese.[2]
Et stort antall av diktene erkristen-religiøse og av begrenset interesse for deres litterære kvalitet, men en del av dem kan samles under betegnelsenelegier. Til tross for at del forskere bestrider at det faktisk var en egen elegisk sjangre i gammelengelsk litteratur er det likevel mange dikt som har et fellestrekk som man gjerne kaller elegisk. De kan karakteriseres ved en melankolsk og vemodig tone som man også kan finne i deler avBeowulf-diktet. Disse diktene handler gjerne om kontrasten mellom fortid og nåtid, og formes gjerne av en klage eller en klagesang over et tragisk tap. Tapet kan være tapt storhet, tapt lykke, eller av personlig art som ved landsforvisning eller tapet av en herre og beskytter, eller som iHustruens klagesang (The Wife's Lament) som gir uttrykk fra tapet av en elsker. «Alt er underlagt forgjengelighet, intet forblir», som Arthur O. Sandved sier.[3] Et godt eksempel på denne følelse finnes i de såkalteubi sunt («hvor er»)-passasjene i diktetVandringsmannen.
Antagelig går de elegiske diktene tilbake til muntlig tradisjon hvor skaldene sang diktene til egen instrumental akkompagnement ved at diktene eller sangene fulgte et bestemt metrisk regelsett og hadde et stort strekk i den tematiske spennvidden.
Flere av diktene finnes i norsk gjendiktning ved Arthur O. Sandved iVers fra vest. Gammelengelske dikt i utvalg. Aschehoug og Thorleif Dahls kulturbibliotek. Oslo 1987.
Gåter er i sitt vesenmetaforiske og i den forstand minner de om poetiske grep som denorrønekjenninger, det å si en ting for å mene noe annet, eksempelvis å kalle et skip for en sjøhest, og sjøens bølger for Odins ølskum. Gåter kan beskrive et objekt og utfordre tilhøreren å avsløre hva objektet er. En variant er at objektet selv taler i jeg-form, et grep som også diktet benyttes i det gammelengelske diktetDrømmen om Kristi kors (The Dream of the Rood) hvorkorset selv er fortelleren.
Det er rundt 90 gåter, ellerenigmata, i Exeterboken, de fleste mot slutten. Antallet viser noe til den popularitet som de hadde på 900-tallet og tiden før. Ingen av dem har en tittel eller et svar. Bemerkelsesverdig er at rundt et halvt dusin av dem er svært seksuelle i sin natur. Sjarmen ligger i at gåten antyder et bestemt svar, og således erter tilhøreren, mens det er helt annet og langt mer uskyldig svar som er løsning. Følgende er gåte 25 i angelsaksisk original og en tilnærmet oversettelse[4]:
Svaret erløk.
Norsk tittel først, engelsk oversatt tittel i parentes