Eventyr er fantasifullefortellinger ommennesker,dyr ogovernaturlige vesener. Fortellingene inneholder gjerne faste stilmessige trekk som «det var en gang», fantastiske elementer og handler ofte om overnaturlige og overmodige heltedåder. Flere eventyr har opphav i gamlemyter med klangbunn ireligion ogpsykologi. Eventyr som opprinnelig ble overlevert muntlig og har ukjent opphavsperson kallesfolkeeventyr, mens eventyr med kjentforfatter ofte kalleskunsteventyr.
Folkeeventyrene tilhører den eldste formen for diktning. Opprinnelsen til eventyrene er ofte ikke kjent, men en del eventyr kan knyttes til den religiøse opplæringen imiddelalderen og tidlig nytid. Eventyrene har ofte et pedagogisk poeng, eller ble fortalt for å formidle livsvisdom. Mennesker har sannsynligvis fortalt eventyr lenge før skrivekunsten, og lenge før trykkekunstens tid - men etter at skriften gjorde sitt inntog har eventyr også blitt overlevert i tekst.
Dyreeventyr er gjerne fortellinger om dyr som snakker og oppfører seg som mennesker. Bjørn, rev og ulver de mest vanlige å treffe på.Revenka er et eksempel på dette. I Norge handler slike eventyr gjerne om bjørnen og reven. Disse dyrene var ofte koder for øvrigheten i bondesamfunnet. Bjørnen kunne derfor tiltales som presten: «Han far sjøl i stua». Om reven kunne det hete at han snakket «dansk».
Av lengre eventyr kan nevnesReveenka ogVæren og Grisen som skulle til skogs og bo for seg selv.
Denne kategorien eventyr inneholder de lengste og mest utbroderte fortellingene. Et gjennomgående trekk er «ferden til den sekundære verden», enten det er «over havet», «under jorda» eller rett og slett til et annet land. I den sekundære verden må helten eller heltinna løse oppgaver og blir satt på en lang rekke prøver. Om de lykkes avhenger av de gode rådene de får fra hjelpere, gjerne fortrollede dyr. I noen av disse eventyrene oppsøker den sekundære verden menneskene. Ved fortellingens slutt er hovedpersonen kommet styrket tilbake, og visere enn ved fortellingens begynnelse. Denne kategorien blir på engelsk kalt «fairy-tales», og knyttes dermed tydeligere til betegnelsenFaerie – fra alver – som betegnelsen på det sekundære (seTolkien:Tree and leaf).
Disse eventyrene er beslektet med undereventyrene, men handlingen knyttes til religiøse emner, ogJesus ogsankt Peter er sentrale aktører. Disse eventyrene knyttes ofte til den tida da Jesus vandret på jorda. Eventyrene er nært knyttet til opphavssagn, og forklarer hvordan mennesker og dyr blir straffet for sine onde gjerninger. Typisk i så måte er 'Gjertrudsfuglen, ellerJomfru Maria og Svalen, ellerJomfru Maria som Gudmor. Det siste eksemplet viser ellers at det finnes overgangsformer mellom gruppene – i dette tilfellet er det ingen klar avgrensing til undereventyret. Noen av disse eventyrene ligger i overgangen mellom denne kategoriengutten og det dumme trollet. Et annet eksempel erSmeden som de ikke turde slippe inn iHelvete. Denne fortellingen bærer forøvrig preg av å være beslektet medNikodemusevangeliet.
Disse eventyrene er bygd opp over en gjentatt remse som vokser seg svært lang før fortellingen tar slutt. I noen tilfelle kan denne remsa ha pedagogisk innhold, eller inneholde rester av en magisk formel. Andre ganger kan eventyret bygges opp til en vill skrøne som i«Kjetta som var så fæl til å ete».«Pannekaka» er sannsynligvis Norges mest kjente eksempel på et regleeventyr. Disse eventyrene var nok i utgangspunktet fortalt til barn.
Mens de aller fleste eventyrene er muntlig overleverte, er denne kategorien knyttet til navngitte forfattere.H. C. Andersen er nok den mest kjente eventyrforfatteren i så måte.E. T. A. Hoffmann skrev også fortellinger i samme sjanger. I kunsteventyret utnytter forfatteren eventyrets stilmessige trekk i sin egen diktning, og prøver å bevare eventyrets form. H.C.Andersen gjorde også noe innsamlingsarbeid selv, og diktet av og til om på eksisterende overlevering. Andersens omarbeidelser går ofte noe lenger enn Asbjørnsens eller Grimms «tillemping» av språk og overlevert groteskeri.
Et typisk trekk ved praktisk talt alle eventyr er at skikkelsene erstereotypier med en endimensjonal personlighet. Helten er bare god, trollene bare dumme, prinsessa bare vakker og så videre. Rollefigurene er dessuten upersonlige og går igjen i flere eventyr, for eksempel fattiggutten, gjerne under det generelle navnet Espen Askeladd, prinsessa, kongen, den gamle kona og andre faste typer. Andre kjennetegn ved eventyrene kan beskrives ved andre stilmessige «eventyrlover» eller faste formler. Disse går igjen i mange typerfortellerkunst og letter kommunikasjonen og formidlinga. Oppbygginga er skjematisk og lett å kjenne igjen som typisk for eventyrsjangeren. Noen eventyrlover er disse:
Innledningsloven
De fleste eventyr åpner med en standardisert innledning, for eksempel «Det var en gang». Fortellinga begynner rolig og utvikler seg gradvis mot mer handling.
Loven om handlingsenhet
Bare de elementene som er nødvendig for handlingen, er tatt med. Strukturen i eventyrene er stram og rettlinjet, med klar rekkefølge i tid, med få hendelser, få personer og bare ett grunnmotiv. Dette går tilbake til det klassiskedramatikkidealet om enhet i tre ledd – i handling, tid og sted.
Midtpunktloven
Eventyret har bare én helt, og handlingen er konsentrert om denne helten eller heltinna. I undereventyrene veksles det mellom jenter og gutter i hovedrollen. Helten er både et identifikasjonsobjekt og et ideal.
Totallsloven innebærer at det som regel bare er to personer med i en scene eller et møte.
Tvillingloven
To personer kan opptre som om de var den samme med like egenskaper, for eksempel «Per og Pål». De representerer mer en gruppe eller mennesketype enn enkeltpersoner. Helten er ikke en av dem. Tvillingloven finner vi i mange europeiskeeventyr. «Tvillingene» er ofte helten eller hovedpersonens motstandere. De er ikke nødvendigvistvillinger, men de har lik personlighet og oppfører seg likt. De begår også ofte feil slik at de ikke klarer «oppdraget» som eventyret handler om. Som for eksempel inorske eventyr er Per og Pål egoistiske og selvgode, men feiler og vinner ikke.Askeladden er motsatt av de to og vinner alltid til slutt, både skatten, prinsessa og halve kongeriket derpå.[1]
Motsetningsloven
Når to personer opptrer samtidig, blir motsetningene og forskjellene framhevet. Kontrastene forsterker konfliktene og gjør rollene tydeligere. For eksempel kan den ene være rik og den andre fattig, eller hvis helten er pen og god, må skurken være stygg og ond.
Tretallsloven og annen tallmystikk
Svært mange eventyr inneholder mengdentre – dette kalles fortretallsloven. Det kan være tre personer, for eksempel Per, Pål og Espen Askeladd eller tre prinsesser, tre hendelser, tre forsøk eller tre ønsker. Andre vanlige eventyrtall ersju ogni (det vil si tre ganger tre), som sju brødre eller troll med sju eller ni hoder. Slike tall gjør det lettere for en som forteller å huske handingsgangen i eventyrene.
Loven om bakvekt
Av en serie hendelser eller elementer er den siste alltid den viktigste. Eksempler er Per, Pål og Espen Askeladd, at den yngste av flere prinsesser er den peneste og så videre.
Hvileloven
Eventyr slutter sjelden helt brått, men avrundes med at handlingen faller til ro, gjerne med et «så levde de lykkelig alle sine dager».
De skapningene helten møter i eventyrene, er oftest folk og fe fra den virkelige verden. Det kan være konger og prinsesser, prester og lensmenn, men også gamle koner, fattigfolk og forskjellige dyr og fugler. I tillegg inneholder mange eventyrfabelvesener og andre overnaturlige vesener fra den «sekundære verdenen». Forestillingene og skapningene skifter fra land til land. Ofte har demytologisk opphav, gjerne knyttet til krefter inaturen. I Norge viltroll og trollkjerringer være blant de vanligste, i tillegg tilunderjordiske skapninger som tuftekaller, gråmenn, huldre- og haugfolk. Dessuten er det eventyr omhuldre,nøkker,fossekaller ogdrager. IEuropa kan en ellers støte på disse overnaturlige eventyrskikkelsene ogvettene:
Alv forekommer gjerne i engelske og danske eventyr.
Engler opptrer ofte hos Brødrene Grimm, sjeldnere i Norge.
Feer beskrives gjerne i engelske og tyske eventyr. De er knyttet til de engelskefairies og er beslektet med alvene.
Hekser opptrer i danske og tyske eventyr. I Norge blir de gjerne kalttrollkjerringer.
Jotner,jetter,riser ellerjutuler er kjempestore, onde troll. Betegnelsen «jette» brukes særlig i Danmark og Sverige. De tilsvarer omtrent giant iengelsk kultur.
Nisser er ikke så vanlig i eventyrene, men finnes oftere isagn. Unntaksvis kan man treffe på gråtasser ellerunderjordiske. Disse nevnes ofte under fellesbetegnelsentusser.
Et eventyr kan fortelles i en lang rekke varianter innenfor et lite tradisjonsområde. Et eksempel erAmor og Psyke-kretsen, som er fortalt i en lang rekke ulike versjoner over heleEuropa. I Norge finnes fortellingene i minst tre nedskrevne versjoner: «Østenfor sol og vestenfor måne», «Kvitebjørn kong Valemon», «Dyret i hagjen». Av «Askepott»-fortellingene finnes det langt fler. Tradisjonsøkologien i Norge skiller eventyret noe fra den kjente tyske varianten, men eventyret er fortalt og samlet inn i en rekke bygder: «Kari Trestakk», «Åse piltr i skinnstakk», «Lita-frid-Kirsti».
Den muntlige fortellertradisjonen innsamlerne møtte, var levende til langt inn på1900-tallet. Mange av disse fortellerne var svært tradisjonsbevisste og stolte av sin kunnskap. For noen var det svært viktig at eventyrene ble riktig videreformidlet, og den som skulle ta over fortellingen, måtte ta godt vare på den. Da tradisjonslinja var ved å dø ut, var det en del som sørget for å feste fortellingene til papiret selv. Mellom disse varAndris Eivindsson Vang, skolelærer fraValdres.Olav Tjønnstaul, en kjent forteller fraTelemark, var svært glad daRikard Berge hadde fått skrevet ned mesteparten av det han kunne – det var viktig for ham at stoffet ikke ble glemt.
Eventyr har vært fortalt over hele verden i uminnelige tider, men det var først i og medromantikken at man tok til å skrive dem ned. Først ute varCharles Perrault i andre halvdel av1700-tallet, som ga ut en samling tysk-franske eventyr. En del av dem finnes også i varianter hosBrødrene Grimm.
De tyske eventyrene ble samlet fra1808 og utover, og dette arbeidet foregikk parallelt med utgivelsen av den tyske ordboka og katalogiseringen av det tyske språket. Grimm-samlingen kom første gang ut i1812. Den skulle få stor gjennomslagskraft for senere innsamling av eventyr i andre land. De fleste av eventyrene sombrødrene Grimm samlet skriver seg fra et avgrenset område iKassel i dagensTyskland, og ble fortalt av kvinnene i to husstander der.
Ettersom den nasjonalromantiske bevegelsen spredte seg fra Tyskland, begynte også samlerarbeidet utover i Europa. I norske aviser ble det allerede i 1819 rettet en henstilling til prester, leger og skolelærere, som oppholdt seg rundt i landet og var skrivekyndige, om å foreta innsamling av ulike former for folkediktning. Først i1833 kom det ut en samling med folkeminnestoff. Det var prostAndreas FayesNorske Sagn. Utgaven vakte oppmerksomhet, både på grunn av professorP.A. Munchs kritiske bemerkninger til utgivelsen og utvalget, og fordi den skapte entusiasme blant norske diktere. Emnene ble tatt opp i dikt og prosa, og ser en på utvalget i Fayes bok er det et imponerende arbeid som ligger bak utvalget. Alle de store sagntypene er med og emnene spenner vidt, fra de mytiske til de historiske genre. Utgaven fikk også stor betydning forAsbjørnsen og Moe, som begynte sine samlerarbeider i1840-årene, blant annet med å sende sagn- og balladetekster til Faye.
Utover på1800-tallet ble innsamlingene av mer vitenskapelig karakter idet Staten, gjennomDet akademiske Collegium, gav stipendier til innsamling av folkeminner. Samlerne måtte planlegge reiser og begrunne sine reisemål og hensikter gjennom skriftlige søknader om bevilgninger. Etterpå ble det også forlangt at samlerne gjorde rede for nytten av virksomheten gjennom å skrive innberetninger som ble publisert i skoleanalene.
Den finske eventyrforskerenAntti Aarne og hans kollegaStith Thompson katalogiserte og ga ut en liste over eventyr-varianter, kjent somAT-katalogen. Så seint som i 2004 kom en ny oppdatert versjon av denne katalogen, ved folkloristen Hans-Jörg Uther som også har ført til bruk av benevnelsen ATU- som typebetegnelse på eventyrene, i stedet for tidligere AT-. I disse katalogene kategoriseres alle eventyrene etter tema og motivkrets. Her er noe over tusen variantgrupper katalogisert. Katalogen dekker først og fremst eventyr fra detindoeuropeiske språkområdet.
En kan dermed merke seg at eventyr fra andre folkegrupper må kategoriseres for seg, fordi de ikke passer inn i den europeiske eventyrsystematikken. Dette innebærer at utviklingen av én eventyrstil avhenger av kulturområdet (jf.tradisjonsøkologi). Slik vil man ikke nødvendigvis finne tretallsloven eller bakvektsregelen i arabiske, afrikanske eller kinesiske eventyr. For eksempel opererer noenurfolk i Nord-Amerika med en "firetallslov" til forskjell fra den indoeuropeiske tretallsregelen.
Det ble i det hele tatt i perioden 1840 til 1980 samlet inn et stort tradisjonsmateriale, både av eventyr og annet. Fremfor alt kom arkivenes utgivelsesvirksomhet til å bli håndtert gjennomNorsk Folkeminnelags skriftserie (NFL), etablert i 1920. Den mest omfattende publisering av norsk tradisjonsmateriale finnes utvilsomt i NFLs serie, som i 2024 var nådd frem til bok nummer 179. Her finnes også en rekke regionale varianter av de ulike eventyrtypene publisert. Til serien er det dessuten utarbeidet alfabetiske og systematiske registre (NFL 50, NFL 100:1 og 100:2 + et par tilleggshefter) med egne referanser til de internasjonale katalogene for eventyr og sagn. Et eget prosjekt,Norsk eventyrbibliotek, ble sist på 1960-tallet satt i gang i regi avDet Norske Samlaget. Serien hadde et verdifullt, vitenskapelig noteapparat, som er blitt sløyfet ved den senere gjenutgivelse av serien.
.jpg)
