Europa er enverdensdel som dekker den vestlige delen av kontinentetEurasia og tilliggende øyer. Arealet er på størrelse med land somCanada,Kina, ogUSA. Folketallet er omtrent halvparten av detindiske og det kinesiske, men det doble av USAs. Europa har cirka 6,6 % av den totale landmassen og nær 9 % av den totale folkemengden påJorden.
En undersøkelse i 2010 viste at rundt 75 % av befolkningen definerte seg somkristne, 19 % som ikke-troende, 6 % sommuslimer og resten (under 1 %) var fordelt på andre religioner.[3]
Europarådet er en traktatfestet mellomstatlig organisasjon som i hovedsak arbeider for å fremme demokrati, menneskerettigheter og rettsstatsutvikling i de 46 medlemslandene.[4] 30 europeiske land er medlemmer av forsvarsalliansenNATO.Den europeiske union (EU) er et traktatfestet mellomstatlig økonomisk og politisk samarbeide mellom27 medlemsstater som har sitt utspring i perioden etterandre verdenskrig og som gradvis har utviklet seg til å bli stadig mer omfattende.
Etymologi og begrepshistorie
Detgreske begrepet Europa har trolig blitt avledet fra de greske ordeneeurys (= «bred») ogops (= «ansikt»), hvor ‘bred’ er blitt et beskrivende ord for jorden i seg selv i den (rekonstruerte)urindoeuropeisk religionen. Enkelte språkforskere har derimot antydet at Europa er basert på etsemittisk ord som detakkadiskeerēbu i betydningen «solnedgang».[5] Sett fraMidtøsten går solen ned over Europa, landene i vest. Likeledes antas det at ordetAsia kan tenkes å komme fra et semittisk ord som det akkadiskeasu, «soloppgang».
For den greske geografenHekataios besto den kjente verden av to verdensdeler: Europa og Asia. Grensen gikk vedEgeerhavet,Azovhavet ogMarmarahavet ogelva Don. For historieskriverenHerodot var Asia identifisert med det storePerserriket, mens Europa var den Greske sivilisasjon.
Alminnelig bruk av ordet som vanligste betegnelse for det vi i dag oppfatter som Europa, hører til moderne tid. Iantikken omtalte mandet romerske rike som «Roma» eller «Imperium Romanum». Det fantes da ikke noe geografisk uttrykk som inkluderte riket nord for Middelhavet og som dessuten inkluderte områdene bebodd av germanske og slaviske stammer i Nord- og Øst-Europa.
Ordet spredte seg fra gresk til Europas romanske språk gjennom en berømtmyte som ble gjenfortalt isenantikken. Igresk mytologi varEuropa enfønikisk prinsesse som ble forført avZevs i form av en hvitokse og ført til øyaKreta hvor hun fødteMinos,Rhadamantys, ogSarpedon. ForHomer var Europé (gresk Ευρωπη) den mytologiske dronning av Kreta, og ikke stedet hun ble ført til. Som andre greske myter er nok denne myten ikke opphavet til ordet Europa i seg selv, men skapt i ettertid for å gi ordet en spennende forhistorie. Senere ble Europa ensbetydende med fastlandetHellas, og rundt 500 f.Kr. hadde betydningen også begynt å omfatte landene nord for Hellas.
Denne myten er blitt overbrakt av tre avsenantikkens historiefortellere:St. Augustin,Isidor av Sevilla ogOrosius. Det er usikkert hvor de regnet grensen mellom verdensdelene (orbis terrarum). ForOrosius gikk grensen mellom Asia og Europa gjennom elvaDon ogAzovhavet. Orosius ble kilde for 900-tallets frankiske lærdeRichter av St. Rémy som fremstilte verden som treorbis plaga derMare Nostrum (Middelhavet) var skillet mellom verdensdelene. Richter regnet flere av folkeslagene som slo seg ned i Europa iFolkevandringstiden for å komme fra Asia.Lombardenes historieskriverPaulus Diaconus (død 797?) regnet lombardene for å ha flyttet fra øyaScandinavia på grunn av overbefolkning. Det virker som om Scandinavia da ikke ble regnet som en del av Europa. Dette fordi grad av siviliserthet var blitt introdusert som et kriterium for å være en del av «Europa».[6]
Isenantikken ogmiddelalderen var det vanligere å skille mellom «Kristenheten» og hedenske områder enn å bruke betegnelsen Europa. Men innen «Kristenheten» begynte begrepet Europa gradvis å få den betydningen det har i dag. Ved å referere til «Europa» i hyllingsdikt til Frankiske konger viste de både at de var lærde og belest i den antikke arven, samtidig som referanser til Kongen som «Europas konge» gav aspirasjoner om fremtidige landerobringer. Om makten ikke strakte seg langt utover Frankerriket, kunne skaldene i det minste smigre kongen med at han var berømt i «hele Europa». I hoffet til Karl den store ble referanser til Europa-begrepet hyppigere. For eksempel pristeCatwulfKong Karl i775 for å ha blitt utpekt til å bli Europas konge (Regni Europae). Hoffet til Karl den store brukte imidlertid helst begrepetImperium Christianum, ikke det geografiske begrepet Europa som betegnelse på sitt rike.Karolingerne oppfattet hovedstadenAachen som det andreRoma, og sitt rike somRomerrikets gjenkomst i Europa. Det er blitt overlevert flere kilder der Karl omtales somrex, pater Europe (konge, Europas far).[6]
En annen terminologi som i middelalderen ble brukt for å skille det som vi i dag regner som (Vest-)Europa fra verden for øvrig er skilletOksidenten /Orienten. Oksidenten, avlatinOc + cadere ~ (dit solen) faller ned = Vesten. Oksidenten var da den vestlige kristenhet, som utgjorde mesteparten av Europa.
Lærde kristne på 600-tallet somIsidor av Sevilla regnet ut fra sitt bibelske historiesyn verdens befolkning for å stamme fraNoahs etterkommere:Jafet,Sem, ogKam. Europeerne stammet fra Jafet, derfor hadde folkeslag somfrankerne,alemannerne,latinerne ogbritene alle samme opphav.
Det begrepsmessige skillet mellomVest-Europa ogØst-Europa ble introdusert av opplysningsfilosofenVoltaire i en biografi over den svenske kongKarl 12. fra 1731.[7] Dette skillet ble sementert underden kalde krigen, da de østeuropeiske landene ble sovjetiskevasallstater. EtterBerlinmurens fall, ville enkelte gjenopplive uttrykket Østmiddel-Europa for å skape kontinuitet til historien før verdenskrigene. Imidlertid ser det ut til at ordet Sentral-Europa er blitt det hyppigst brukte begrep for å beskrive de eks-kommunistiske statene i den tidligereØstblokken som ikke var en del avSovjetunionen.
Homo erectus ogneandertalerne slo seg ned i Europa lenge før det moderne mennesket,Homo sapiens sapiens viste seg. De eldste menneskebeinene er funnet iDmanisi,Georgia, datert 2 000 000 år tilbake. De tidligste spor av det moderne mennesket kan stammes 35 000 år tilbake i tid. Spor etter permanente bosetninger kan dateres til det 7. millennium f. Kr, iBulgaria,Romania ogHellas.
Neolittisk
Neolittisk Europa
Denneolittiske tidsepoken nådde Sentral-Europa i det 6. millennium f.Kr. og Nord-Europa i det 5. og 4. millennium. Det er ingen prehistorisk kultur som dekker hele Europa.
Bronsealderen er en betegnelse på en periode i menneskets historie som fant sted mellomsteinalderen (noen stederkobberalderen) ogjernalderen. Perioden har fått sitt navn fordibronse var det mest avanserte materialet man hadde for tilvirkning av redskap, våpen og smykker på den tiden. Bronse er en legering som består av ca. 90 %kobber og 10 %tinn. Den var svært kostbar, og man brukte derfor fortsatt en mengde steinredskaper helt fram til romersk jernalder. (Oppdelingen av oldtiden i tre perioder; stein-, bronse- og jernalder, ble opprinnelig formulert av den danskearkeologenChristian Jürgensen Thomsen.)
Bronsealderen inntreffer til forskjellige tider, avhengig av hvilke steder man snakker om. De eldste kjente bronsegjenstander er fraMidtøsten (Egypt ogMesopotamia) ca. 3500 f.Kr. Herfra brer det seg tilHellas 3200 f.Kr.,Øst-Europa 2500 f.Kr.,Vest-Europa 2200 f.Kr., Kina 2000 f.Kr., ogSkandinavia 1800 f.Kr.
Jernalderen er iarkeologien regnet som den tidsepoken der bruken avjern er framtredende i produksjonen av våpen og redskap. I Norge begynte jernalderen fra om lag år 500 f.Kr., men de tidligste sporene av jernutvinning er mye eldre, kanskje så tidlig som år 3000 f.Kr. Det tok bortimot 1000 år fra menneskeheten oppdaget jernutvinning til kunnskapen nådde Norden. Jernalderen begynte på ulike tider på ulike steder i Europa.
I Europa ogAsia etterfølger jernalderen bronsealderen, mens den i resten av verden etterfølgersteinalderen direkte. Det er vanskelig å tidfeste jernalderen nøyaktig for en enkelt region, men det refererer til den tidsepoken hvor bruken av jern er det mest avanserte metallarbeidet til en sivilisasjon.
Mye av den greske kunnskapen ble assimilert avromerne og spredt utover det europeiske kontinentet. Romerriket hadde sitt sentrum ved Middelhavet, og kontrollerte alle de nærliggende landene rundt havet. Den nordlige grensen var i hovedsak naturlige hindringer, som elveneRhinen ogDonau. Under keiserTrajan, i det andre århundre, nådde riket sitt territorielle høydepunkt, derStorbritannia,Dakia (dagensRomania) og deler avMesopotamia var inkludert. Keiserrikets første periode,Pax Romana, brakte med seg fred, sivilisasjon, og effektive sentraliserte regjeringer til de underlagte områdene, men i det 3. århundre begynte riket å skrante gjennom en serie av borgerkriger og økonomiske, samt sosiale kriser.
Middelalderen regnes i Europa som tiden mellom500 og1500 e.Kr. eller mellomRomerrikets fall ogReformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet. Det er også vanlig å anse middelalderen som slutt i1492, daColumbus ankomAmerika.
Kart som viser svartedaudens utbredelse 1347 - 1351
Svartedauden, enbyllepest, er den største katastrofenverden har opplevd i fredstid.Italia ble rammet i1347, og pesten spredte seg videre via handelsveier til andre deler av Europa og det nordligeAfrika ogMidtøsten gjennom1348. Videre spredte den seg tilMesopotamia,Sør-Spania, Nord-Europa (bl.a.Norge) og til sistRussland i 1351.Polen stengte grensene sine, og ble spart for pesten.Island ble delvis spart, siden mannskapene på skip dit stort sett døde før de kom fram. Ca. 1/3 av befolkningen her døde.
Wienerkongressen ble avholdt fra1814 til1815 og hadde som mål å gjenskape maktforholdene i Europa før de 25 år lange revolusjons- og Napoleonskrigene. Kongressen fastslo de politiske grensene som kom til å vedvare til 1914, og slo fast at prinsippet omfyrstesuvereniteten skulle diktere maktforholdene, ikkefolkesuvereniteten.
Første verdenskrig er en av de blodigstekrigene noensinne utkjempet i Europa. Den varte fraaugust1914 til11. november1918, og medførte vesentlige endringer av europakartet. Nye stater oppsto etter nasjonalstatsprinsippet;Østerrike-Ungarn forsvant og ble erstattet av en mengde mindre sentraleuropeiske stater (mensTyskland ble omformet framonarki tilrepublikk.
Andre verdenskrig var den mest omfattendemilitære konflikt i verdenshistorien, og involverte en stor del av verdens land og ble utkjempet samtidig i flere verdensdeler. Selv om det hadde vært krig i Asia siden1931; er mest utbredte oppfatning blant faghistorikere og folk flest at andre verdenskrig brøt ut i Europa i1939, daTyskland invadertePolen 1. september med påfølgende krigserklæringer fraStorbritannia ogFrankrike.
Politisk kart over Europa 1941-42
Den andre verdenskrig raste fram til1945, og endte med aksemaktenes totale nederlag. I løpet av krigen hadde hele 60 millioner mennesker mistet livet, noe som gjør andre verdenskrig til historiens blodigste konflikt.
Mot slutten av 1944 var Tyskland hardt presset på alle fronter. Krigen til sjøs var tapt, Øst-Europa var falt i sovjeternes hender, og på vestfronten var de allierte overlegne så vel i luften som på bakken. Den8. mai1945 undertegnet Tyskland en betingelsesløs kapitulasjon overfor de allierte, og dagen etter ble dette gjentatt overfor de sovjetiske styrkene.
Den kalde krigen (1948–1989) var rivaliseringen som utviklet seg etterden andre verdenskrig mellom gruppene av nasjoner som praktiserte ulike ideologier og politiske systemer. På den ene siden varSovjetunionen (U.S.S.R.) og dens allierte, ofte referert til somØst-blokken. På den andre siden varUSA og dens allierte, ofte referert til somVest-blokken. Man sier gjerne at den kalde krigen endte i1989, daBerlinmuren falt, eller i1991, daSovjetunionen ble oppløst.
Den europeiske union har trinnvis utviklet seg siden1953 fra å være et regjeringssamarbeid på avgrensede politiske områder, til å bli en vidtgående statssammenslutning der beslutningskompetanse på flere lovområder er overført til fellesorganene.
Geografisk er Europa en del av den større landmassen kjent somEurasia. Landmassen er sterkt innskåret av bukter og viker, og har følgelig svært lang kystlinje. De mange og varierende høydeforholdene skaper også sterkt varierende klima og mikroklima. En stor mengde halvøyer, øyer og atskilte elvedaler har også skapt meget stor språklig og nasjonal variasjon. Ideen om at Europa er et eget kontinent er derfor ikke universelt godtatt. Noen ikke-europeiske tekster refererer til etEurasia-kontinent, eller til et europeisk underkontinent, fordi Europa ikke er helt omgitt av sjø. Igeologisk forstand er Europa derimot enlandplate, som ofte har vært løsrevet fra andre landplater i geologisk tid, avhengig av kontinentaldriften.
Landformer og geologi
Bilde av Volga, Europas lengste elv, som renner igjennom byenStaritsa iTver oblast i Russland. Bildet ble tatt avSergej Prokudin-Gorskij i 1912.Mont Blanc, Vest-Europas høyeste fjellRegnbue over Ladoga, Europas største innsjø
De to største landformene er «hoved-Europa» ogSkandinavia i nord, skilt fra hverandre avØstersjøen. Tre mindre halvøyer,Den iberiske halvøy,Italia ogBalkan, springer ut iMiddelhavet fra sør. Østover vider Europa seg ut inntil grensen mot Asia vedUralfjellene. Landskapet i Europa varierer mye over relativt små områder. De sørlige områdene består av fjell. Beveger en seg oppover synker terrenget fra de høyeAlpene,Pyreneene ogKarpatene gjennom høye fjellområder inn til de lave områdene i nord. Høye fjell eksisterer også langs den nordvestlige sjøgrensen, begynnende vest påDe britiske øyer, og fortsetter langs heleNorge.
Europas landformer består i tillegg til den generelle beskrivelsen også av en rekke avvik. Underregioner slik somDen iberiske halvøy ogItalia har sine egne komplekse geologiske strukturer, på samme måte som «hoved-Europa» også inneholder avvik slik som fjellplatåer, elvedaler og kratre.Island og De britiske øyer har egne geologiske strukturer. De britiske øyer var knyttet til fastlandet, inntil det stigende havnivået etter siste istid adskilte området til en øy for om lag 6 000 år siden.
Europas geologi preges av fire prosesser. Inntil 1 700 millioner år siden dannet det seg stabilegrunnfjell («skjold») som har lite geologisk aktivitet. Det dekker store deler av Nord-Europa men stikker bare opp til overflaten i Sverige, Finland og Nordvest-Russland, kjent somdet baltiske skjold. Etter grunnfjellstiden var dagens Europa utenom Norden i mange perioder dekket av hav, og det ble avsattsedimentære bergarter på havbunnen i form avsandstein ogskifer. Disse myke, sedimentære lagene dekker store deler av lavlandet i Nord- og Sentral-Europa. For 400 millioner år siden ble en tredje hovedstruktur dannet, da kollisjon medNord-Amerikas landplate skapteDen kaledonske fjellkjedefolding med oppbygging av nordøstgående foldefjell iSkottland og store deler avNorge. Den fjerde større landskapsdannelsen skjedde for om lag 320 millioner år siden, daAfrika-platen (Gondwanaland) støtte mot Europa fra sør og foldet opp noe lavere fjellområder, i dagensSpania, sørligeFrankrike, sørligeTyskland, vestreTsjekkia,Belgia,Wales og sørligeIrland. Disse såkalte hyrceneiske fjellkjedene er høyest i sør nærmest kollisjonssonen, og gradvis lavere når man kommer lenger nord.Ardennene i Belgia er de nordligste.
Elver
Europas lengste elv erVolga med 3 692 kilometer. Deretter kommerDonau med 2 860 kilometer,Ural med 2 428 km,Dnepr med 2 290 km,Don med 1 950 km,Petsjora med 1 809 km ogKama med 1 805 km.[8] Volga og Ural munner ut iDet kaspiske hav. Donau og Dnepr munner ut iSvartehavet. Don munner ut iAsovhavet, Petsjora iBarentshavet, og Kama munner ut i et samløp med Volga.
Fjell
Europas høyeste fjelltopp erElbrus som rager 5 642 meter over havet iStore Kaukasus helt sør i Russland. Her det det flere fjelltopper som er over 5000 meter.
De nest høyeste fjelltoppene finner man iAlpene.Mont Blanc med 4 808 m. på grensen mellom Italia og Frankrike er den høyeste fjelltoppen i vestlige deler av Europa. Nest høyest her erDufourspitze med 4 634 m. på grensen mellom Italia og Sveits, tredje høyeste erDom med 4 545 m. i Sveits.
De største innsjøene i Europa erLadoga (17 700 km²) ogOnega (9 894 km²) i Russland,Vänern (5 655 km²) i Sverige,Saimaa (4 377 km²) i Finland ogPeipus (3 555 km²) på grensen mellom Estland og Russland.[10]
Mesteparten av Europa ligger ivestavindsbeltet. I disse områdene preges klimaet av vandrendelavtrykk, som gir nedbør og ofte sterk vind – og mellomliggendehøytrykksrygger, som gir tørt vær. Av og til forsterkes slike høytrykk og blir liggende, og dette kan gi lange perioder med tørt og rolig vær. Europa har like fullt flere ulike klima. Mesteparten har ettemperert klima, med nedbør hele året, dog avtagende nedbør østover. Lengst nord i Norden og Russland er klimaetarktisk, mens de høyeste fjellene har etalpint klima. Disse klimaformene kjennes ved at nedbøren kommer som snø mye av året, og enkelte steder har evig snø og is. Områdene lengst sør, og særlig ved Middelhavet, har etsubtropisk klima som har fått navnetmiddelhavsklima. Det kjennes ved lange, varme og tørre somre, og milde og oftest nedbørrike vintre hvor mesteparten av nedbøren kommer som regn selv midtvinters.
Vest-Europa, særlig nær kysten, har et utpreget maritimt klima, med ekstremt milde vintre for breddegraden. Dette skyldes både nærheten til havet, hovedsakelig milde luftstrømmer fra vest og sørvest, og varmt havvann pga.Golfstrømmen. Til gjengjeld er somrene kjølige i disse strøkene, men ikke kjøligere enn at klimaet som helhet blir usedvanlig mildt. Disse områdene får rikelig med nedbør, særlig der hvor luften presses opp mot høye fjell som påVestlandet og den skotske vestkysten. Mot øst blir klimaet mer kontinentalt – med kjøligere vintre, noe varmere somre, og stort sett med avtagende nedbør. Fjellkjedene skaper store variasjoner i nedbøren avhengig av hvorvidt et område ligger på losiden eller lesiden av fjellene. I Norge er dette særlig markert på begge sider avJotunheimen, hvor Brekke i Sogn på vestsiden får over 3000 mm årlig mens de tørreste strøkene på østsiden får under 300 mm. Nord–sør-gående fjellkjeder, som Alpene og Kaukasus, skaper også betydelig klimaskiller ved at områdene på sørsiden beskyttes mot kald luft fra nordlig kant.
Dyregeografisk tilhører Europaden palearktiske sone.Istiden, så vel som menneskets sameksistens med dyrene, har hatt mye å si for Europas fauna. Hos mange dyregrupper avtar artsmangfoldet mot nord og oppover mot høyfjellet – typiske eksempler erreptiler,amfibier,flaggermus og svært mange insektgrupper. Dette skyldes dels at det er mer krevende å tilpasse seg et kaldere klima, dels at mange arter ble utryddet under sisteistid og ikke har klart å gjenerobre det tapte. Fjellkjeder og andre barrierer bidrar til det siste.
Pattedyr
I store deler av Europa er mange av de største artene utryddet.Mammuter ogurokser ble utryddet allerede før den yngresteinalderen; senere ble ogsåløven utryddet. Mens to av Europas største rovdyr,ulv ogbrunbjørn, fantes i store deler av Europa, er de nå på grunn av avskoging og jakt utryddet i mesteparten av verdensdelen. I middelalderen ble brunbjørnenes naturligehabitat begrenset til utilgjengelige strøk med tilstrekkelig skogdekke. I dag lever brunbjørnen primært kun i Balkan-områdene, Skandinavia, Finland og Russland. Ellers er den utryddet, eller i beste fall sjelden. I tillegg til dette finnesisbjørn, Europas største rovdyr, påSvalbard. Ulv finnes i Sverige, Norge (svært få), Finland, iØst-Europa inkl.Balkan, i tillegg til en meget liten bestand i Spania.
Av de store planteeterne erelgen er vidt utbredt i nordlige strøk, mensvisenten (europeisk bison) er blitt sjelden og finnes bare i Øst-Europa.Moskusfeet er innført til Norge og finnes i og ved Dovrefjell.Villsvinet, alteteren fremfor noen blant Europas store pattedyr, er vanlig mange steder og har også spredt seg fordi dyr har rømt fra fangenskap.
Hvaler er godt representert langs Europas kyster, men mange arter er sterkt desimert pga. hvalfangsten, delfiner også fordi de ofte går seg fast og omkommer i garn og nøter.
Reptiler og amfibier
Reptiler ogamfibier forekommer overalt i Europa unntatt i arktiske og høyalpine strøk, men med flest arter i sør.
Fisk
Europa har en rikfiskefauna, men mange bestander har gått tilbake eller blitt helt utryddet pga. overfiske og/ellerforurensninger, bl.a.sur nedbør. Langs norskekysten og iNorskehavet drives noen av verdens største fiskerier.Middelhavet og atlanterhavskysten sør for Kanalen er mer artsrike, da en rekke arter har en sørlig utbredelse. Bestandene er imidlertid mindre. En rekke arter – f.eks.makrell,ansjos ogtorsk – har de siste tiår skjøvet utbredelsesområdene nordover. Dette antas å skyldesglobal oppvarming, i tillegg til at saltvannsfisk som leverpelagisk gjerne har stor evne til å forflytte seg og spre seg.Brugden, verdens nest største fisk (hvalhaien er større, men mangler i Europa), hører hjemme i europeiske farvann fra Nordkapp til Middelhavet, men bestanden er avtagende, og arten regnes som sårbar.[12]
Typisk for ferskvannsfaunaen, særlig i Sentral- og Øst-Europas lavtliggende vassdrag, er de mange artene avkarpefisk (litt av denne artsrikdommen finnes også lengst sørøst i Norge – for eksempel iØyeren,Vannsjø og nedreGlomma). Mange av disse finnes bare i Europa; noen også i Asia. Flere karpefisk, deriblantkarpen (som er innført fra Asia), har spredt seg ved menneskenes hjelp ved at de ble satt ut i klosterdammer for å tjene som mat i fastetiden. Også bygging avkanaler har gjort det lettere for enkelte fersksvannfisk å spre seg. I slekt med karpefiskene ermallen, Europas største rene ferskvannsfisk, som finnes i Øst- og Sentral-Europa inkl. Sør-Sverige og Sør-Finland. En annen viktig gruppe,laksefiskene, er mest utbredt i nordlige strøk og i vassdragenes øvre løp – dels fordi en del arter foretrekker kjølig vann, dels fordi laksefisk er følsomme for forurensninger (for eksempel sur nedbør) ogeutrofiering.
Europa somverdensdel består av 40 land, 5 mikrostater, 5 biland og deler av 2 transkontinentale land (Europeisk Russland ogØst-Trakia), med en total estimert folkemengde i 2024/2025 på 720 728 360 innbyggere og et samlet areal på 9 953 564 km². I tillegg har europeiske stater biland og territorier i andre verdensdeler.
16 av dagens 47 land var ikke selvstendige i1990. Belarus, Estland, Latvia, Litauen, Moldova, Russland og Ukraina var del avSovjetunionen. Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Kroatia, Montenegro, Nord-Makedonia, Serbia og Slovenia utgjorde sammenJugoslavia, og Tsjekkia og Slovakia utgjorde sammenTsjekkoslovakia.
27 land er medlemmer avEU. Albania, Bosnia-Hercegovina, Moldova, Montenegro, Nord-Makedonia, Serbia, Tyrkia og Ukraina har søkt om medlemskap. Storbritannia meldte seg ut i 2020 (Brexit). Andorra, Monaco, San Marino, Storbritannia og Sveits har særavtaler med EU.
4 land erEFTA-medlemmer: Island, Liechtenstein, Norge og Sveits. 30 land er tilsluttetEØS-avtalen: De 27 medlemsstatene i EU samt Island, Liechtenstein og Norge. 29 land er tilsluttetSchengen-traktaten. 23 land benyttereuro som sin valuta.
30 europeiske land er medlemmer av forsvarsalliansenNATO, og Ukraina har søkt om medlemskap.Canada ogUSA er også medlemmer.
I2012 var Europas samlede nominellebruttonasjonalprodukt 23 % av verdens totale verdiskapning. Europa har også rundt en tredjedel av verdens økonomiske eiendeler.EU er verdens største økonomiske område, og 18 av 28 medlemstater hareuroen som sin felles valuta. Fem av verdens topp ti største økonomier er i Europa:Tyskland (5),Storbritannia (6),Russland (7),Frankrike (8), ogItalia (10).
Internt i Europa er det store forskjeller i inntekt i de forskjellige landene. I 2012 var årlig BNP pr. innbygger lavest iMoldova med 3,424 USD, mensMonaco var høyest med 132,177 USD. BNP per innbygger iNorge i 2012 var 65,640 USD, og er det høyeste i Europa blant land med mer enn en million innbyggere.
EtterSovjetunionens fall i1991 begynte de tidligere sosialistiske statene i øst å gå over til det kapitalistiske systemet. Noen land, somPolen,Ungarn, ogSlovenia gjorde dette relativt hurtig, mens land somUkraina ogRussland fremdeles er i overgangsfasen.Berlinmurens fall og med det sammenslåingen av Vest- og Øst-Tyskland førte til at Vest slet økonomisk da de måtte bygge opp store deler av infrastrukturen i Øst. Rundt millenniumsskiftet dominerteEU økonomien i Europa, og i1999 dannet 12 av de 15 medlemslandeneeurosonen, og skiftet med det ut sin lokale valuta til fordel for den felles valutaeneuro. De tre landene i EU som valgte å ikke gå over til euro varStorbritannia,Danmark, ogSverige.
I tredje kvartal i2008 gikk eurosonen inn i sin førsteresesjon.Finanskrisen som hadde startet iUSA spredde seg raskt til Europa, som så gikk inn iEurokrisen. I begynnelsen av2010 oppstod det stor frykt da det viste seg at enkelte land i Europa kanskje ikke var i stand til å betjene utenlandsgjelden sin. Dette gjaldt spesieltIrland,Spania,Portugal, ogHellas. Og i2012 ble sistnevnte erklært konkurs. På dette tidspunktet vararbeidsledigheten i EU 10,3 %, og ungdomsarbeidsledigheten på 22,4 % i snitt. På tross av dette er Europa fortsatt en økonomisk supermakt.
Språk
Mer enn 90 prosent av Europas innbyggere snakker språk som tilhører denindoeuropeiske språkfamilien, men det finnes også språk som hører til andre språkfamilier. Blant de indoeuropeiske er deslaviske,germanske ogromanske språkgruppene mest utbredt, med en andel på ca. 30 % hver som morsmål for Europas innbyggere.
En undersøkelse i 2012 viste at 51 % av befolkningen iEU beherskerengelsk, 27 %tysk, 24 %fransk, 16 %italiensk og 15 %spansk. Undersøkelsen viste at 46 % kun behersker eget morsmål, mens 54 % behersker minst ett fremmedspråk, 25 % minst to fremmedspråk og 10 % minst 3 fremmedspråk i tillegg til eget morsmål. Som morsmål var tysk (16 %), engelsk (13 %), italiensk (13 %), fransk (12 %), spansk (8 %) og polsk (8 %) mest utbredt av de 23 offisielle språkene i EU.[25]
Tabellen viser utbredelsen av de største språkene iEU i 2012 som primærspråk (morsmål) og sekundærspråk (gode eller meget gode kunnskaper i språket) i forskjellige aldersgrupper og totalt:[26]
Språk som snakkes godt, meget godt eller flytende av mer enn 1 prosent av befolkningen i det enkelte land:[26]
Tyskland: Tysk 94,2 %, engelsk 31,9 %, fransk 8,8 %, russisk 7,6 %, tyrkisk 2,7 %, polsk 2,6 %, spansk 2,5 %, italiensk 2,2 %, nederlandsk 1,1 %.
Storbritannia: Engelsk 94,5 %, fransk 15,8 %, tysk 5,2 %, spansk 4,7 %, urdu 2,3 %, italiensk og polsk 1,8 %, hindi og russisk 1,5 %, arabisk og portugisisk 1,4 %, walisisk 1,3 %.
Frankrike: Fransk 96,3 %, engelsk 24,2 %, spansk 9,1 %, tysk 5,3 %, italiensk 3,7 %, arabisk 2,6 %, portugisisk 2,4 %.
Italia: Italiensk 97,4 %, engelsk 13,7 %, fransk 8,5 %, spansk 6,6 %, tysk 2,1 %, baskisk 1,0 %.
Polen: Polsk 95,2 %, engelsk 19,9 %, russisk 13,9 %, tysk 13,3 %, fransk 2,6 %, italiensk 1,4 %.
Romania: Rumensk 94,5 %, engelsk 17,0 %, fransk 9,7 %, ungarsk 9,2 %, italiensk 4,8 %, tysk 3,1 %, spansk 2,5 %, russisk 1,5 %.
Nederland: Nederlandsk 97,5 %, engelsk 38,5 %, tysk 28,3 %, fransk 15,6 %, spansk 3,2 %.
Belgia: Nederlandsk 62,0 %, fransk 60,9 %, engelsk 28,8 %, tysk 13,7 %, italiensk og arabisk 3,8 %, spansk 3,2 %, tyrkisk 2,1 %.
Portugal: Portugisisk 95,6 %, engelsk 14,9 %, fransk 10,4 %, spansk 7,0 %, estisk 1,9 %, tsjekkisk 1,8 %, tysk 1,2 %.
Hellas: Gresk 98,7 %, engelsk 32,7 %, fransk 6,3 %, tysk 4,0 %, italiensk 2,7 %, russisk 1,6 %, bulgarsk 1,1 %.
Tsjekkia: Tsjekkisk 98,8 %, engelsk 11,8 %, tysk 8,6 %, slovakisk 7,3 %, russisk 7,1 %, polsk 1,4 %, fransk 1,1 %.
Ungarn: Ungarsk 99,1 %, engelsk 12,4 %, tysk 10,9 %, russisk 2,6 %, fransk 1,8 %, rumensk 1,0 %.
Sverige: Svensk 96,7 %, engelsk 54,0 %, tysk 18,7 %, fransk 6,9 %, spansk 4,8 %, dansk 4,5 %, finsk 1,6 %, italiensk og arabisk 1,2 %.
Østerrike: Tysk 96,9 %, engelsk 40,6 %, fransk 6,9 %, italiensk 5,5 %, spansk 2,5 %, kroatisk 2,3 %, tyrkisk 1,7 %, russisk 1,3 %, ungarsk og slovensk 1,1 %.
Bulgaria: Bulgarsk 97,8 %, engelsk 12,3 %, russisk 9,2 %, tyrkisk 4,6 %, tysk 3,4 %, gresk og spansk 1,3 %, fransk 1,0 %.
Danmark: Dansk 98,4 %, engelsk 53,0 %, tysk 30,5 %, svensk 6,8 %, fransk 6,4 %, spansk 3,3 %.
Finland: Finsk 97,5 %, engelsk 45,3 %, svensk 34,1 %, tysk 13,2 %, fransk 3,3 %, russisk 2,5 %, spansk 2,4 %, estisk 1,2 %.
Irland: Engelsk 97,5 %, irsk 17,1 %, fransk 10,6 %, spansk 3,6 %, tysk 3,3 %, polsk 3,0 %.
I 2012 var det 97 % av elevene i EU som ikke hadde engelsk som morsmål som lærer det som fremmedspråk på skolen. 34 % av elevene i EU lærer fransk som fremmedspråk, og 22 % lærer tysk. Franskundervisning er mest utbredt i land som taler romanske og germanske språk. I slavisktalende land er tysken dominerende, og i enkelte land også russisk. Norge, Sverige og Frankrike skiller seg ut ved at spansk der er mest utbredt som fremmedspråk i skolen etter engelsk.[27][28]
Betegnelsenkeltiske språk ble opprinnelig kun brukt for å beskrive de gæliske språkene iIrland. Uttrykket brukes nå også om språkene som snakkes iSkottland ogWales.Keltisk Europa betegner området der de keltiske språkene snakkes eller tidligere ble snakket. De keltiske nasjonene erIrland,Skottland,Wales,Cornwall,Isle of Man ogBretagne. Alle disse landene snakker eller snakket keltiske språk, og deler derfor fortsatt den keltiske kulturen.
Noen ganger tas ogsåGalicia ogAsturias (spanske regioner) med i de keltiske områdene, selv om keltisk språk døde ut for over 1000 år siden der.England inkluderes av og til også, selv om Englands keltiske språk døde ut i det 18. århundre iDevon.
I den europeiske delen avTyrkia ertyrkisk, som tilhørerde tyrkiske språk, offisielt språk. Dette språk snakkes også av minoriteter i nabolandene, spesielt iBulgaria. Andre tyrkiske språk somgagausisk ogtatarisk er minoritetsspråk i ulike deler av østre og sørøstre Europa.
Kartet viser befolkningsflertallets religionstilhørighet i ulike deler av Europa og områdene rundt. Katolsk kristendom i blått, protestantisk kristendom i lilla, ortodoks kristendom i rødt, islam i grønt, buddhisme i oransje, jødedom i gult.
På grunn av store folkevandringer praktiseres de aller fleste kjentereligioner i større eller mindre grad i Europa. Mest utbredt er:
Flere millioner europeere tilhører ingen religion eller de erateister elleragnostikere. De største andelen ikke-religiøse (i prosent av innbyggertallet) finnes iSverige,Tsjekkia ogFrankrike, i tillegg til at de fleste tidligerekommunistiske land har en betydelig andel ikke-religiøse innbyggere.
Offisielle religioner
Flere europeiske land har offisielt privilegerte religioner, slik som
ISveits er noen av kantonene (regionene) offisielt katolske, andre reformerte protestanter. Noen sveitsiske landsbyer har faktisk navnet på sin religion skrevet på byskiltet i tillegg til bynavnet.[trenger referanse] IGeorgia har den georgiske ortodokse kirke en spesiell privilegert status. IFinland er både den finske ortodokse kirke og den finske lutherske kirke status som statskirker.Skottland har presbyterianismen som nasjonal kirke, men den er ikke lenger offisiell. ISverige er den lutherske kirke nasjonal, men ikke lenger offisiell.
Russland anerkjenner både den østortodokse, den islamske, den buddhistiske og den jødiske tro som offisielle. I de tre russiske delstateneKalmykia,Buryatia ogTuva er buddhismen offisiell religion.
En prognose for den religiøse demografien i Europa, slik den forventes å være i 2050, viser at andelen kristne vil minke noe, mens andelen ikke-troende og muslimer vil øke noe. Tallene er basert på en studie som amerikanskePew Research Center publiserte i 2015.[3]
Religiøs gruppe
Antall i 2010 (prosent)
Antall i 2050 (prosent)
Endring (%)
Fertilitetsrate (2010-50)
Uten migrasjon (2050)
Uten konverteringer
Kristne
553,3 mill. (74,5 %)
454,1 mill. (65,2 %)
-99,2 mill. (-17,9 %)
1,6 barn per kvinne
66,7 %
70 %
Ikke-troende
139,9 mill. (18,8 %)
162,3 mill. (23,3 %)
22,4 mill. (16,0 %)
1,4 bpk
24 %
18,7 %
Muslimer
43,5 mill. (5,9 %)
70,9 mill. (10,2 %)
27,4 mill. (63,0 %)
2,1 bpk
8,4 %
10,1 %
Jøder
1,4 mill. (0,2 %)
1,2 mill. (0,2 %)
-0,2 mill. (-15,2 %)
1,8 bpk
0 %
Hinduer
1,4 mill. (0,2 %)
2,7 mill. (0,4 %)
1,3 mill. (92,9 %)
1,5 bpk
0,2 %
Buddhister
1,4 mill. (0,2 %)
2,5 mill. (0,4 %)
1,1 mill. (85,0 %)
0,2 %
Andre religioner
0,9 mill. (0,1 %)
1,1 mill. (0,2 %)
0,2 mill. (23,3 %)
0,1 %
Folkereligioner
0,9 mill. (0,1 %)
1,6 mill. (0,2 %)
0,7 mill. (83,1 %)
0,1 %
0,2 %
Totalt
742,6 mill.
696,3 mill
-46,2 mill
1,6 bpk
Tabellen viser at Europa vil være den eneste av de seks regionene i Pews undersøkelse hvor befolkningsmengden forventes å gå noe tilbake. Den viser videre at andelen kristne vil minke noe, mens andelen ikke-troende og muslimer vil øke noe. Andelen hinduer og buddhister forventes også å øke sin andel, men de vil fremdeles være små. Andelen muslimer forventes å utgjøre 10 % av befolkningen i Europa i år 2050 mens andelen kristne vil forventes å utgjøre 65 %. Veksten hos den muslimske gruppen vil i betydelig grad komme på bakgrunn av immigrasjon (ca halvparten) samt at den vil ha en noe høyere fødselrate enn gjennomsnittet av befolkningen i Europa. For øvrig er immigrasjon forventet å stå for nesten halvparten av økningen hos både muslimer, hinduer og buddhister.
Som i Nord-Amerika vil konverteringer få forholdsvis stor betydning for sammensetningen og den vil i all hovedsak skje mellom kristne og ikke-troende. Det vil i all hovedsak være gruppen ikke-troende som øker på bekosting av kristne. Siden ikke-kristne er den gruppen med lavest fødselsrate og lite migrasjon vil konverteringer ha svært mye å si for dens vekst. Disse to gruppen vil sammen utgjøre 88,5 % av befolkningen i Europa i år 2050 (mot 93 % i dag). Hos de andre gruppene forventes konvertering å ha liten betydning.
^Ernest Klein:A comprehensive Etymological dictionary of the English Language, 1966
^abLeyser, Karl J. (1992): «Concepts of Europe in the Early and High Middle Ages» i:Past and Present, No. 137, The Cultural and Political Construction of Europe. (Nov. 1992), s. 25-47
^Wolff, Larry (1994):Inventing Eastern Europe Stanford UP
^«Cetorhinus maximus (Basking Shark)».web.archive.org. 26. juni 2012. Arkivert fra originalen 26. juni 2012. Besøkt 11. september 2022.CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link)
