Eukaryoter er én- eller flercelledeorganismer som er kjennetegnet ved mangecelleorganeller, noe som ikke forekommer iprokaryoteceller.
Det har eksistert eukaryote organismer i mer enn to milliarder år.[trenger referanse] Deres siste felles stamart var éncellet og hadde altså etter alt å dømmeevolvert en cellekjerne og et par med flimmerhår. Videre hadde den tatt opp enpurpurbakterie, som etter hvert ble til den organellen som man i dag kjenner sommitokondrium. Ved den samme mekanismen – opptak av frittlevende organismer (endosymbiose) – oppstod senere, og flere ganger uavhengig, kloroplaster. I løpet av årmilliardene har denne gruppen fått flere og flerearter, deriblant mange nokså komplekse og mange flercellede.
Av de cirka 1,8 millioner arter av eukaryoter som er kjent i dag, er hovedparten flercellet (hovedsakeligdyr ogplanter). Men dette skyldes sannsynligvis at de flercellede gruppene er best undersøkt. Man går ut ifra at antallet arter som eksisterer, er minst det hundredobbelte av de som erbeskrevet så langt, og at encellede organismer kan være i flertall blant disse. Detbiologiske mangfoldet er altså ikke mindre blant de encellede artene – verkenmorfologisk,økologisk ellertaksonomisk.
De viktigste eukarote celleorganellene ercellekjernen (nukleus),endoplasmatisk retikulum,golgiapparatet,celleskjelettet,mitokondrier,kloroplaster ogflimmerhår (cilier).
Av disse celleorganellene forekommer cellekjerner, endoplasmatisk retikulum, golgiapparat og celleskjelett hos samtlige eukaryoter. Kloroplaster har med sikkerhet ikke vært til stede i eukaryotenes siste fellesstamart. Hvordan det forholder seg med mitokondrier og flimmerhår, er fortsatt et åpent spørsmål. Det fins noen få eukaryote organismegrupper som mangler én eller begge av disse organellene (bl.a.Tetramastigota ogMicrosporidea). Tidligere antok man at dette tydet på at de respektive gruppene har overlevd fra en tid da opprinnelige eukaryoter fremdeles manglet disse organellene. Nå går man derimot ut ifra at disse gruppene ble sekundært forenklet, at de altså stammer fra organismer som har hatt både mitokondrier og flimmerhår. Diameteren på en eukaryot celle ligger stort sett mellom 1 og 100 µm.[trenger referanse]
Eukaryoter regnes innenfor tradisjonell systematikk som en av tre hovedgrupper av levende organismer, hvorbakterier ogarkebakterier utgjør de to første, og den siste gruppen av eukaryoter siden gir opphav tilprotister,planter,sopp ogdyr.[1] I tradisjonell, men omstridt systematikk er disse fem-seks gruppene ofte omtalt som«rikene» avliv innenforbiologien. det gir eukaryotene status som opphav for fire distinkte «riker» eller hovedgrupper i systematikken:[2]
Det fins mange måter å dele inn de eukaryote organismene på. De fleste av disse forteller imidlertid veldig lite om gruppenes innbyrdesslektskapsforhold. Én mulig inndeling, som for tiden[når?] er nokså populær i lærebøker, er i fire «riker», de tre flercellede gruppenedyr,planter ogsopp samt en overveiende encellet gruppe,protoktister («Protoctista»).
I denne inndelingen er den sistnevnte gruppen en håpløst[klargjør]parafyletisk gruppe, fordi mange protoktister er i nærmere slekt med enten dyr, planter eller sopp enn med andre protoktister.Flercellethet har oppstått flere ganger uavhengig i veldig ulike grupper av encellede organismer. Også blant protokistene finner man dessuten mange former for – og overganger til – flercellethet, fra enkle «celleklumper» via mer kompleksekolonier med arbeidsdeling til meterstorethalli.
Problemet medevolusjonær slektskapsrekonstruksjon mellom eukaryoter er at mange av de encellede organismene er forholdsvis enkelt bygd, slik at man har få egenskaper å rekonstruere slektskap med.Molekylære oggenetiske metoder har revolusjonert vårt syn på eukaryotenes slektskapsforhold, men har foreløpig ikke gitt oss full oversikt.
Noen av de tradisjonelle gruppene fikk støtte gjennom nye forskning (f.eks.foraminiferer ogradiolarier). Ellers har bildet imidlertid endret seg fullstendig. På den ene siden har det vist seg at mange kjente grupper ikke var annet enn et sværtkunstig sammensurium. På den andre siden har man oppdaget nære slektskapsbånd mellom grupper man tidligere hadde ansett for å være nokså ulike. Eksempler på det førstnevnte, altså på grupper som ikke har fått støtte gjennom den evolusjonære slektskapsforskningen, er:
- amøber (delgruppene finnes igjen blant: Amoebozoa, Cercozoa og Opisthokonta),
- flagellater eller svøpedyr (delgruppene er fordelt over: Alveolata, gulbrune alger, Opisthokonta, og øyeflagellater),
- slimdyr (Amoebozoa, Cercozoa, gulbrune alger, Heterolobosea og Opisthokonta),
- slimsopp (Amoebozoa, Cercozoa, gulbrune alger og Heterolobosa),
- sporedyr (Alveolata og Opisthokonta).
Utvalgte eksempler på uventede slektskapsbånd er:
- ^Nature – Francesca D. Ciccarelli, Tobias Doerks, Christian von Mering, Christopher J. Creevey, Berend Snel,Peer Bork: «Toward Automatic Reconstruction of a Highly Resolved Tree of Life»,Nature Nr 311, 2006.
- ^Hallingbäck, T., et al:Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna, «Bladmossor», Artsdatabanken, SLU Uppsala, 2006, side 14-16.
- ^Nature – Francesca D. Ciccarelli, Tobias Doerks, Christian von Mering, Christopher J. Creevey, Berend Snel,Peer Bork: «Toward Automatic Reconstruction of a Highly Resolved Tree of Life»,Nature Nr 311, 2006. De kaller arkebakterier for en fyle («Phylum»).
