Med 1 104 300 km² er Etiopia verdens 28. største land.Riftdalen løper fra sørvest til nordøst gjennom landet, og deler landet i to høyere fjellplatåer. Etiopia er et fjelland med høye platåer, dype daler og høyeste fjell på 4620 meter. De høye platåene på rundt 2000 meter har til dels godt jordsmonn, mens de høyeste områdene brukes til beite der fehold er viktig næring.Den blå nilen har opphav i Etiopia. Klimaet er for en stor delsubtropisk.[5]
Etiopia har aldri vært kolonisert av europeiske stater, ogKeiserriket Etiopia varte fra ca. 1270 til det ble styrtet i 1974 av den marxistiske militærjuntaenDerg.
I alt finnes det mer enn 90 etniske grupper i Etiopia, hvorav sju omfatter mer enn én million mennesker.Amharer ogtigreanere er de dominerende, statsbærende og landeiende folkegruppene i Etiopia.[6] Det er omkring 85 språk i landet, antallet avhenger av inndeling og definisjon. De to viktigste språkgruppene erafroasiatisk (kusjitisk,omotisk ogsemittisk) ognilosaharisk. Kusjitisk inkludereroromo som tales av 25 millioner. Semittisk inkludereramharisk som tales av 22 millioner. Alle språkene er offisielt anerkjent. Amharisk brukes av den føderale administrasjonen, av byregjeringen i Addis Abeba og forstås over store deler av landet. Den amharisk folkegruppen har vært den dominerende.[4] Landet har en rik litteratur skrevet blant annet pågeez som ble kirkens språk på 300-tallet. De fleste språkene brukergeez-skrift, det etiopiske alfabetet.[5]
Etter avslutningen avden etiopiske borgerkrigen i 1991 harEPRDF-koalisjonen utviklet en statsform som bygger på etnisk baserteregioner og politiske partier. Menneskerettighetssituasjonen i landet regnes som bekymringsfull. Kristendommen kom til landet allerede på 300-tallet, ogden etiopisk-ortodokse kirke omfatter 43 % av innbyggerne. 34 % av innbyggerne er muslimer.
Etiopia er et av verdens fattigste og minst utviklede land, og på FNsListe over land etter HDI er landet nr. 157 av 169 (2011). Ifølge tall fra FN lever 44 % av innbyggerne under nasjonal fattigdomsgrense, 41 % er underernært og 39 % lever i ekstrem fattigdom. Direkte tørkekatastrofer er imidlertid sjeldne, og har vært knyttet til politisk uro i 1974 og 1984.Den etiopiske borgerkrigen 1974–91 ogkrigen med Eritrea 1998–2000 har også preget landet. De sosiale skillene er lave i Etiopia, med enGini-koeffisient på 0,30.[7]
Navnet Etiopia, amharisk Itiopia, betyr «De svartes land», og er dannet av de togreske ordeneaithos («brenne») ogops («ansikt»), det vil si «(mennesker med) ansikter (svart)brent (av sol)».[5] NavnetEtiopia skrives medge'ez-skriftኢትዮጵያ, det offisielleDen føderale demokratiske republikken Etiopia skrivesየኢትዮጵያ ፌዴራላዊ ዲሞክራሲያዊ ሪፐብሊክ.
NavnetAethiopia (Αἰθιοπία) forekommer to ganger iIliaden og tre ganger iOdysseen. Den greske historikerenHerodot bruker det spesifikt om alt land sør for Egypt, og med det både det nåværendeSudan og Etiopia.[8] Den eldste kjente bruken av navnetItyopya innenfor regionen er fra 300-tallet, på innskrifter i stein etter kongEzana avKongeriket Aksum.
Plinius den eldre hevdet at landet hadde sitt navn etter en person med navnet «Aethiops», som var sønn avHefaistos. Det greske personnavnet ble fanget opp og brukt ige'eztekstenMats'hafa Aksum (Boken om Aksum) fra 1400-tallet. Her fremstillesItyopp'is som en ellers unevnt sønn avKusj, sønnesønn av BibelensNoah, som skal ha vært grunnleggeren av byenAksum. I den norskebibeloversettelsen av 1930 brukes ordetEtiopia flere steder hvor det tales om et fremmed rike eller folkeslag. I den hebraiske teksten står detKusj, og i nyere bibeloversettelser (NO78) brukesNubia.[9]
Tidligere har landet, og regionen, vært kjent som «Abyssinia» eller Abessinia,[10] et navn som er avledet avHabesh, som er engammelarabisk form for detetiopiske ordetḤabaśāt. Den moderne formen av ordet,Habesha, brukes fortsatt om landets innbyggere. Det moderne arabiske ordetAl-Ḥabashah betyr «habeshafolkets land».
Med 1 104 300 km², om lag tre ganger Norges areal, er Etiopia verdens 27. største land. Landet ligger påAfrikas horn, og grenser i sør tilKenya, i vest tilSør-Sudan ogSudan og i øst tilEritrea,Djibouti ogSomalia. Etter at Eritrea ble en selvstendig stat i 1993, har ikke Etiopia lenger noen kystlinje.
Riftdalen løper fra sørvest til nordøst gjennom landet, og deler landet i to høyere fjellplatåer.[11] I Riftdalen, som typisk ligger over 900moh, finnes stepper, halvørken og fruktbare lavlandsområder i dalens bredde på 40–65 km. Høyfjellsplatåene er dannet gjennom vulkansk aktivitet, og de fleste fjellene er tidligere vulkaner. Den vulkanske landdanningen har ført til at det finnes flere innlandsbassenger med innsjøer uten utløp. Flere av byene i landet,Addis Abeba,Aksum ogGonder, ligger i høyfjellsplatåene.
Det vestlige fjellplatået, som også er kjent somDet abyssinske platå, strekker seg nord–sør i en lengde av ca. 500 km. I dette området ligger hovedstadenAddis Abeba påShewaplatået, ca.2 500 moh.. Det abyssinske platået ender bratt mot øst motDanakilørkenen, og slakt motSudanhøysletta i vest. Etiopias høyeste fjellRas Dashen (4 550 moh.)[12] ligger i denne delen av landet. Det gjør ogsåverdensarvområdetSimien nasjonalpark ogTanasjøen, som erDen blå Nils kilde. Den blå Nil danner en markertcanyon, opptil 1 400 m dyp, gjennom lavalandskapet. ElvaOmo renner sørover motTurkanasjøen. ElvaAwash renner fra Addis Abeba østover gjennom Riftdalen mot Djibouti; elvas nedre del, som ender i en saltsjø uten utløp, er et verdensarvområde.
Turkanasjøen (som for det meste ligger i Kenya) og Tanasjøen er Etiopias største innsjøer. (For øvrige innsjøer seListe over innsjøer i Etiopia).
Somaliplatået, sørøst for Riftdalen, har sine høyeste topper (Tullu Demtu, 4 377 moh., ogBatu, 4 307 moh.) mot Riftdalen, og skråner mot sørøst. De viktigste elvene her erShebele ogJuba.
I høylandet finnestresavanne, einer ogkaffeplanter. I lavlandet veksling mellom tørr savanne og ørken. Også noe frodig løvskog.
Zoogeografisk tilhører Etiopiaden etiopiske region, og mange karakteristiske afrikanske dyrearter somløve,sjiraff,antiloper oghyener finnes her. Det finnes 31endemiske pattedyrarter i Etiopia, hvorav 14 er regnet som sårbare eller truet.[13]Etiopisk ulv (også kjent som simienrev og etiopiasjakal),fjellnyala (Tragelaphus buxtoni) ogflikibis (Bostrychia carunculata) er slike arter.
Etiopia hartropisk monsunklima, men på grunn av høylandet er det kjøligere enn i de fleste andre land på samme breddegrad.
Folketallet i Etiopia er raskt økende, og passerte 110 millioner innbyggere rundt 2019.[14][4] Den årlige befolkningsveksten er på 3,2 %, noe som er den 8. raskeste befolkningsveksten i verden.[15]
Gjennomsnittlig levealder har økt fra 45 år i 1991 til 56 år i 2010, og barnedødeligheten er halvert i den samme perioden.[14][16] Gjennomsnittlig levealder på 56 år gir en rangering som nr. 195 av 221 land (2011[15]).
I alt finnes det mer enn 90 etniske grupper i Etiopia, hvorav sju omfatter mer enn én million mennesker.[17] Den største folkegruppen eroromoer med 34,9 %,[14] som er delt i flere undergrupper. De er tradisjonelt nomader, snakkeroromo, og er stort sett bosatt iOromiaprovinsen. De er i delvis opposisjon til sentralmyndighetene, og noen ønsker uavhengighet.
Tradisjonelt haramharer (26,9 %) ogtigreanere (6,1 %) vært de dominerende, statsbærende og landeiende folkegruppene i Etiopia. De lever i den nordlige del av landet, og rundt Addis Abeba. De snakker henholdsvisamharisk ogtigrinja/tigré.
Somaliere (6,2 %) er tradisjonelt muslimer og lever som nomader i den store, men sparsomt beboddeSomaliregionen nær grensen tilSomalia, i et konfliktområde som også er kjent somOgaden. De ønsker å innlemme «sine» deler av Etiopia i Somalia. Andre grupper ersidama (4 %),guragie (et lite, men innflytelsesrikt handelsfolk; 2,5 %),welaita (2,3 %),hadiya (1,7 %),afarer (1,7 %), gamo (1,5 %) og 12,5 % andre grupper.
Det snakkes mellom 77 og 85språk i Etiopia.[18] Det er omkring 85 språk i landet, antallet avhenger av inndeling og definisjon. De to viktigste språkgruppene erafroasiatisk (kusjitisk,omotisk ogsemittisk) ognilosaharisk. Kusjitisk inkludereroromo,somali ogafar. Semittisk inkludereramharisk som er mest utbredt samttigrinya og litteraturspråketgeez. Femti av språkene har rettskriving og 33 språk brukes i grunnskolen. Det etiopiske alfabetet samt latinsk alfabet er mest brukt.[4]Amharisk ogoromo er mest utbredt, og snakkes av henholdsvis 32,7 og 31,6 % av innbyggerne. Størsteparten av språkene i landet tilhørerden afroasiatiske språkfamilien, mens rundt 20 språk ernilosahariske.
«Andre» utgjør 1,4 %; landet har blant annet en særegen etiopisk-jødisk minoritet kaltBeta Israel – hvorav mange riktignok emigrerte til Israel under militærjuntaen 1979–91. Tradisjonelt har religiøs tilknytning sammenheng med etnisk tilknytning;amharer ogtigreanere er kristne, mens somaliere, afarer og aderi er muslimer[17].
Islam har tradisjonelt vært undertrykt i Etiopia, men etter revolusjonen i 1974 har vilkårene endret seg, og man har sett en oppblomstring.[21] Andelen protestantiske kristne øker, mens andelen ortodokse er i nedgang.
17 % av innbyggerne bor i byer; andelen er økende og ventes å være 30 % i 2030. Til sammenligning er andelen bybefolkning i nabolandene Sudan og Kenya henholdsvis 45 og 47 %.[22]
Den eldste kjente statsdannelsen i det som i dag er Etiopia erkongeriket Aksum, etablert ca.400 f.Kr. av semittiske folkegrupper som migrererte overRødehavet fra Den arabiske halvøy.[23] Før dette hadde landet vært innenfor interessesfæren tilegypterne. Aksum-riket gikk i oppløsning på 600-tallet. «Det salomonske dynastiet» (som med støtte i kongesagaenKebra Negest regnet sin slektshistorie tilbake tilkong Salomo ogdronningen av Saba) kontrollerte landet inntil ca. 950, og ble i noen hundreår avløst avZagwe-dynastiet. Ca. 1268/1270 fikk det salomonske dynastiet igjen makten, og etablertekeiserriket Etiopia. Keiserriket vedvarte under samme dynasti inntil revolusjonen i 1974.
Inntil hovedstadenAddis Abeba ble etablert i 1886, hadde keiseren og hans hoff vært nomadisk og etablert seg der det var tilstrekkelige ressurser. Keiserstaten gjennomgikk fra rundt 1760 til 1855 en ustabil periode kjent somZemene Mesafint, hvor statsmakten var redusert, og småkongedømmer kjempet seg imellom.
Det moderne Etiopia ble etablert fra 1855, i en periode preget av fire keisere og et mellomspill med en keiserinne:Tewodros (1855–68),Yohannes IV (1868–89),Menelik II (1889–1913), keiserinneZewditu (1916–30) ogHaile Selassie (1930–74). Deres tid var både preget av en organisering av moderne statsskikk, infrastruktur som jernbanebyggingen 1897–1917, og etablering av diplomatiske forbindelser som medlemskap iFolkeforbundet fra 1923. Perioden var også preget av konfrontasjoner med europeiske kolonimakter. Tewodros tok sitt eget liv i 1868 for å unngå å bli tatt til fange av en britisk unnsetningsstyrke. Landet ble angrepet av Egypt i 1877 og av Italia i 1885 og 1895.
Etiopia ble underden italiensk-etiopiske krig 1935–41 okkupert av det dafasciststyrteItalia, som regnet Etiopia sammen med Somalia som en del av den italienske kolonienItaliensk Øst-Afrika. Etiopierne kjempet først alene, men vant krigen med britisk støtte etter 1940, da Italia og Storbritannia ble krigsmotstandere i Europa.
Etter vedtak i FN inngikkEritrea i en føderasjon med Etiopia i 1952. Føderasjonen ble utvidet til en full integrasjon og etablering av Eritrea som landets fjortende provins.Den eritreiske selvstendighetskrigen 1961–91 endte med løsrivelse og etableringen av et selvstendig Eritrea i 1993.
Ut over 1960-tallet økte misnøyen med det sittende regimet i landet. Misnøyen var begrunnet med eneveldet, klasseskiller, korrupsjon, behovet for en jordreform, håndteringen av krigen med Eritrea og keiserens fortielse av tørkekatastrofen i 1972–74.[11] Uroen førte i 1974 til opptøyer og generalstreik, og den 12. september tok en gruppe yngre offiserer, organisert i gruppenDerg, makten i landet. Derg hadde i utgangspunktet ingen klar idé om hvilken kurs de skulle styret landet i, men utviklet seg raskt til en marxistisk gruppe. Fra 1977 var landetSovjetunionens viktigste allierte i regionen. Derg gjennomførte landreformer. Perioden med Derg og med dendemokratiske folkerepublikken (1987–91) var preget av grensekriger og indre strid, med flere opprørsgrupper. Etter Sovjetunionens fall maktet ikke marxiststyret å stå imot det indre presset, og i 1991 ble makten overtatt avEPRDF, en koalisjon av etnisk baserte opprørsgrupper.
StatsministerMeles Zenawi fraTPLF, en av partene i EPRDF, var en sentral politiker fra 1991, først som president fra 1991 til 1995 og deretter som statsminister fram til sin død i 2012. Under hans regime har landet fått en nyføderalgrunnlov som understreker at landet består av ulike etniske grupper i samarbeid. Denne statsmodellen basert på etnisitet har vakt interesse i andre afrikanske land som møter de samme problemene med hensyn til forholdet mellom stat og stammer,[11] og har i Etiopia også redusertamharenes dominerende posisjon, riktignok til åpenbar fordel for det sterke TPLF, knyttet tiltigreanerne. EPRDF blir møtt med anklager om menneskerettighetsbrudd, krenkelser mot den politiske opposisjonen, og en sterk statlig kontroll som i realiteten undergraver intensjonene om føderalstat og etnisk selvstyre.[11][24]
Etiopia ble en sosialistisk republikk i 1974. I 1991 brøt det kommunistiske styret sammen. Etiopias nåværende statsskikk er basert på den nye grunnloven av 1995. Den nye grunnloven erføderal, og bygger på de 9 etnisk baserteregionene. Formelt sett har regionene utstrakt selvstyre, men i realiteten er det meste kontrollert fra den nasjonale regjeringen,[14] som utgår fra koalisjonenEPRDF. «Koalisjonen ble stiftet av geriljagruppenTPLF fraTigray i Nord-Etiopia, som inntok Addis Abeba etter at det marxistiske militærdiktaturet falt i 1991. TPLF dominerer i praksis koalisjonen, og opprettholder sterk kontroll over både sentrale regjeringsstrukturer, militæret, lokale administrasjoner, domstoler og politi.»[16]StatsministerMeles Zenawi fra TPLF ble valgt i 1995, og ble gjenvalgt i 2000, 2005 og2010. Han satt til sin død i 2012.
Etiopias parlament består av to kamre: et føderasjonshus (Yefedereshn Mekir Bet) med 112 medlemmer som blir utpekt av delstatsforsamlingene for fem år, og et folkerepresentanthus (Yehizbtewekayoch Mekir Bet) med 547 medlemmer som velges i direkte valg hvert femte år.
Etiopias president har hovedsakelig seremonielle oppgaver. Presidenten velges hvert sjette år ved indirekte valg, av parlamentet. Nåværende presidentTaye Atske Selassie ble valgt i 2024.
Regimet ble kritisert for omfattende brudd på menneskerettighetene, herunder behandlingen av politisk opposisjon. Anklagene omfatter brudd på ytringsfrihet og pressefrihet, tortur, ulovlig fengsling, vilkårlige arrestasjoner og husransakelser, og forstyrrelse av fagforeninger.[14][16][25]
Kritikken fra utlandet karakteriseres imidlertid som forsiktig; «vestlige land [er] mest opptatt av å opprettholde stabilitet i Etiopia av sikkerhets- og utviklingsmessige grunner»[16].
Ved valget i 2010 ble det registrert en forverring, hvor trusler og overvåking av velgere var vanlig, og hvor regjeringspartiet brukte statlige ressurser i sitt partis valgkamp. Opposisjonspolitikere ble også angrepet og drept.[26] Trosfriheten blir tilsynelatende godt ivaretatt, i tråd med regimets politikk om at landet består av flere ulike folkegrupper.
«EPRDF forsvarer sin eigen politikk med at landet treng ein sterk stat og eit sterkt parti for å kome ut av fattigdomen. Sentralt i statsminister Meles Zenawi sin retorikk er ideen om utviklingsstaten. Denne tanken går ut på at staten, styrt av eit dominerande parti, spelar ei hovudrolle både i økonomien og i samfunnet generelt, etter modell frå mellom anna Sør-Korea og Taiwan. Partiet sitt uttalte mål er å sitje med makta til Etiopia er oppe på mellominntektsnivå, truleg innan dei neste 10 til 30 åra. Etiopia treng slike ambisiøse mål for å løyse dei alvorlege fattigdomsproblema. Spørsmålet er om EPRDF, med sin dominerande og ekskluderande politikk, klarer å skape ein vekst for etiopisk økonomi som inkluderer alle samfunnsgrupper. Til no har regjeringa fremja ein økonomi der partiinteresser dominerer, og der staten sine ressursar er med på å støtte opp under deira eiga makt.»
VedEtiopias parlamentsvalg 2010 fikkEPRDF-koalisjonen 499 av de 547 setene i parlamentet, partier som er alliert med EPRDF fikk 46 seter, opposisjonsalliansenMedrek fikk ett sete, og en uavhengig representant fikk det siste setet.[28]Flere av de siste valgene har blitt boikottet av opposisjonen, «fordi de mente at regjeringen hadde laget valgregler som gjorde det umulig for andre å vinne frem»[16]. Under parlamentsvalget i 2010 ble «flere potensielt sterke opposisjonskandidater fengslet eller befant seg i eksil under valget. Offisielle og uoffisielle observatører fra organisasjoner som Den europeiske union (EU) og Human Rights Watch meldte om en lang rekke initiativ for å stilne motstandere og undertrykke mediene og sivilsamfunnet, inkludert drap og trusler.»[16]
Under statsministerAbiy Ahmed, som tiltrådte i april 2018, har landet gjennomgått en demokratiserings- og reformprosess, i tillegg til at det ble inngått en fredsavtale medEritrea.[29]
Etiopia har siden 1996 vært inndelt i etnisk baserte regioner (flertallkililoch, entallkilil), og dertil 2 autonome byregioner knyttet til de to største byene Addis Abeba ogDire Dawa. Fram til 1991 fantes en annen inndeling, i 13 provinser. Fra 2020, da den nye regionale delstatenSidama ble etablert, er det tolv regionale delstater i Etiopia.
Etter regimeskiftet i 1991 har landet utviklet tette bånd tilUSA. USA er nå Etiopias største bistandspartner, og Etiopia er en av USAs allierte ikrigen mot terror. USA samarbeider med etiopisk etterretning om å overvåkeal-Qaidamedlemmer i nabolandet Somalia. Det er også kjent atCentral Intelligence Agency bruker hemmelige fengsler i Etiopia, såkalteblack site-fengsler, for å fengsle og avhøre uidentifiserte fanger i krigen mot terror.[30]
Etiopia har også gode relasjoner tilIsrael ogSaudi-Arabia, og undertegnet i 1999 en sikkerhetsavtale medJemen – trolig på grunn av felles fiendskap med Somalia.[11]
Etiopia har et anstrengt forhold til nabolandetSomalia på grunn av pågående grensestridigheter iOgadenområdet. Forholdet tilEritrea har gått i bølger; Eritrea ble innlemmet i Etiopia i 1950 på FNs ogItalias initiativ. Under og etterden eritreiske selvstendighetskrigen var det et godt forhold mellomTPLF, som fikk kontroll over Etiopia i 1991, og den eritreiske frigjøringsbevegelsenEPLF, som samme år overtok styringen av Eritrea, og den etiopiske regjeringen bidro til Eritreas selvstendighet i 1993.Den eritreisk-etiopiske krigen 1998–2000 dreide seg tilsynelatende om grensestridigheter, men kan ha hatt flere motiver. Grensen mellom de to landene ble 2000–08 overvåket avUNMEE. Forholdet til nabolandetSudan var lenge spent fordi Etiopia støttetSPLMs kamp for et uavhengigSør-Sudan, men ble bedre mot slutten av 1990-tallet, og Sudan, Jemen og Etiopia har siden 2004 et samarbeid i en regional «antiterror-akse».[11]
Militærutgiftene ligger (per 2009) på moderate 1,2 % av BNP.[15] Landet har (per 2007) 525 kampfly, 20 kamphelikoptre og ca. 400 russiskprodusertestridsvogner.[11] Militærtjeneste er frivillig, og varer 16 måneder.[25]
Etiopias rettsvesen er knyttet tilregionene/delstatene. Straffesaker behandles i lokale domstoler med én dommer. Sivilrettslige saker og straffesaker behandles på et midlere nivå, og det finnes enhøyesterett i hver region. Det finnes også en føderal appelldomstol og en føderal høyesterett. Leder og nestleder for høyesterett utnevnes avfolkerepresentanthuset etter forslag fra statsministeren.[11]Shariadomstoler finnes for religiøse og familiære saker for de av innbyggerne som ermuslimer.[31]
Etiopia har fengselsstraff inntil 5 år for homofili.[32]
Nåværende flagg til venstre. Flagget uten stjernen ble brukt 1975–87 og 1991–96
Det nåværendeflagget til Etiopia ble tatt i bruk 6. februar 1996, i henhold til grunnloven av 1995. Flagget bruker de tre vanligefargene for afrikansk enhet: rødt, grønt og gult. Emblemet i midten er det nye riksvåpenet fra 1996.Flagget har alltid brukt de tre fargene, men emblemet har variert. Under keiserriket hadde flaggetLøven av Juda som emblem, mens ulike motiv ble brukt avDerg og underfolkerepublikken 1987–91.
Etiopias riksvåpen ble også innført i 1996. Symbolet er et gyllentpentagram som både viser tilbake til det gamle kongehusets angivelige avstamning fraKong Salomo, og kan minne om solen iDergs emblem. I sin nåværende form forklares det med at landet er en enhet av mange folkegrupper.[33]
Etiopia er avhengig av bistand, særlig i år med tørke. Viktige bistandspartnere erIMF,Verdensbanken,USA,Storbritannia ogEU. Bistanden utgjør én milliard USD årlig,[36] av et statsbudsjett på 5 milliarder USD.[15]. Budsjettåret begynner 8. juli.
Frem til 2011 ble mellom 20 og 60 barnadoptert fra Etiopia til Norge hvert år gjennomAdopsjonsforum. Antallet ble deretter kraftig redusert, og adopsjonssamarbeidet mellom Norge og Etiopia ble avsluttet i 2015.[40][41]
Etiopias handel med Norge utgjorde i 2008 22,8 mill. NOK import til Etiopia, og 35,6 mill. NOK eksport til Norge. Norge ga i 2008 250 mill. NOK i utviklingsbistand, herunder også nødhjelp.[36]Det meste av den norske støtten gis via norske frivillige organisasjoner og FN.[42]
Etiopias økonomi er i sterk vekst, med «rundt 11 % årlig vekst» i årene 2005-2010 (per jan 2010[36]), noe som gjør landet til den 5. raskeste voksende økonomien i verden. Den sterke veksten forklares med regjeringens langsiktige infrastruktursatsing og med «satsningen på en hjemmesnekret jordbruksbasert industrialiseringspolitikk.» «Store deler av befolkningen på landsbygda som tidligere kun produserte for eget forbruk, er gjennom veinettet blitt knyttet til markedene og produserer nå overskudd for lokalt forbruk og eksport».[36]
Det meste av sysselsettingen er knyttet til landbruket, på landsbygda. 50 % er sysselsatt i landbruket, 11 % i industri og 39 % i tjenesteytende næringer.[15] Landet er spesielt ved at staten eier all jord, som leies ut på 99-årsbasis til innbyggerne. Industri finnes særlig i Addis Abeba, men også i andre byer. Den økende middelklassen i hovedstaden er et voksende marked for importvarer.[36]
Etiopiaseksport bestod tidligere i all hovedsak avkaffe, som utgjorde opp til 65 % av eksportinntektene. På grunn av en bevisst spredning av eksportproduksjonen utgjør kaffe per 2010 om lag 35 % av eksportinntektene. Andre eksportprodukter erroser og andregartneriprodukter,bomull,lær- ogskinnprodukter,gull ogkhat.[36]
Etiopia antas å ha store mineralforekomster, men det er baregull som i utvinnes i noe omfang. I mindre grad utvinnes detplatina,salt,kaliumklorid,kull ogjernmalm. Landet har sannsynligvis uutnyttede ressurser av petroleum og naturgass, særlig i sørvest, i grenseområdene mot Sudan, men omfanget av dette er ennå ikke kartlagt.[36][14]
Husdyrbruket er svært omfattende i deler av landet. I lavlandet i sør, sørøst og øst kan så mange som 7 millioner innbyggere være avhengig avpastoralisme, og buskapene omfatter 35 millionerkveg, 25 millionersauer og 18 millionergeiter, (2003[25]) noe som også er grunnlag for industri med huder.
Den 784 km lange jernbanestrekningenEthio-Djibouti Railways mellomAddis Abeba og havnen i byenDjibouti ble bygget mellom 1897 og 1917, men har de siste årene ikke hatt passasjertrafikk mellom Addis Abeba ogDire Dawa.[45] Banen er under opprusting. I 2012 startet byggingen av 34 kilometer med dobbelsporetbybane i Addis Abeba. Bybanen blir normalsporet og elektrifisert, og er forventet ferdig i slutten av 2015.[46]
Havna i Djibouti er uansett viktig for etiopisk eksport, særlig etter at Etiopia mistet adgang til havnene iAssab ogMassawa som følge av krigen med Eritrea.
BådeFolkerepublikken Kina ogIndia øker sine investeringer i Etiopia. Utenlandsinvesteringene har skutt betydelig i været de siste 5 årene. Dette gjelder ikke bare landbrukssektoren, men også innen gruver og industri som tekstilproduksjon, olje (i Ogaden og Gambella), gull, skinn og huder (herunderskoproduksjon) og bilproduksjon.[36] Landet er under press fra WTO med tanke på privatisering, men myndighetene holder fortsatt igjen i liberaliseringen i en rekke sektorer, som banker, energiforsyning og telekommunikasjoner.
De etiopiske bankene og forsikringsselskapene ble nasjonalisert etter revolusjonen i 1974. Siden midten av 1990-tallet har det vært lov å etablere private banker og forsikringsselskap igjen, og disse dekker (per 2005) 20 % av lånemarkedet.[25] Hele den private banksektoren er på etiopiske hender, og regjeringen forfekter sterkt at det bør fortsette slik.[36]
Turismen til Etiopia er i vekst, og landet har både attraktiv natur og flere gamle kulturminner fra tidligere høykulturer, noe som vises igjen i Etiopiasni verdensarvområder. Turismen utgjør sammen med samferdsel den største andelen av tjenesteytende næringer, og anslås per 2011 å kunne bli 500 000 turister årlig.[36]. I 2014 bleEthiopian Tourism Organisation (ETO) etablert av regjeringen i samarbeid medFNs utviklingsprogram (UNDP). ETOs formål er å utvikle turisme-relaterte prosjekter og styrke reiselivsnæringen for på den måten å bidra til økonomisk vekst.[47]
Den etiopiske kalenderen er basert påden koptiske kalender, som i sin tur er basert påden egyptiske kalender, men man har også tatt inn elementer fraden julianske kalender. Som den koptiske kalender har den etiopiske tolv måneder à tretti dager, samt fem eller seks epagomenale dager, ofte kalt «den trettende måned». Kalenderen er nesten 8 år bak vårgregorianske, på grunn av uenighet om tidspunktet for Jesu fødsel.
Skolesystemet i Etiopia består av 8-årig barneskole, 2-årig ungdomsskole og 2-årig videregående skole.[11] Skolegang er gratis, men ikke obligatorisk; 83 % av barna går på skolen, men bare 38 % fullfører grunnskolen,[22] mens 43 % av barn mellom 5 og 14 år arbeider.[17] 17 % av ungdommen går i videregående skole, mens 1,6 % tar høyere utdanning. Landet har mer enn 32universiteter og flere private og offentlige høyskoler.Universitetet i Addis Abeba ble grunnlagt i 1950.
Historisk sett harden etiopisk-ortodokse kirke hatt kontroll over lærdomssektoren i landet, men fra 1900-tallet ble skolevesenet sekularisert. 57 % av befolkningen eranalfabeter, men bare 50 % av landets unge er det.[22]
Selv omytringsfrihet er fastslått i grunnloven, er sensur fra myndighetenes side vanlig, med arrestasjoner av journalister, og sensur av utenlandskeinternettsider og nyhetssendinger. OrganisasjonenReportere uten grenser rangerer Etiopia som nummer 139 av 178 land på sin pressefrihetsindeks for 2010, blant annet på grunn av økt kontroll med journalister i forbindelse med valgene i mai 2010.[48] Det rapporteres også om at en journalist iVoice of America ble utvist i juni 2010 for å ha meldt at myndighetene hadde utført en massakre mot 70 sivile iOgadenområdet.[26]
Landet har 9 radiostasjoner, hvorav 8 sender på AM-nettet og én på kortbølgenettet. Det statseideEthiopian Television Company startet sendinger i 1964, og sender i dag i to kanaler. De sender på fem nasjonale språk, fransk, arabisk og engelsk. På grunn av lav leseferdighet er det få aviser i landet.Addis Zemen skrives på amharisk, og var tidligere offisielt organ forEtiopias arbeiderparti. Andre aviser erAddis Fortune, ukeavisenCapital Ethiopia ogEthiopian Reporter. UkeavisenYeroo utgis iOromiaregionen, og kan sees som en opposisjonsavis.Mestawet Ethiopian Newspaper er et månedstidsskrift for etiopiere i USA.
Ifølge tall fra FN er det 1,6 aviser per 1000 innbyggere, 1 % har datamaskin, 0,5 % har internettilgang og 2,4 % har mobiltelefon.[22]
Etiopia skårer ekstremt dårlig på de fleste levekårsindekser, og på FNsListe over land etter HDI er landet nummer 157 av 169 (2011). Ifølge tall fra FN lever 44 % av innbyggerne under nasjonal fattigdomsgrense, 41 % er underernært og 39 % lever i ekstrem fattigdom.[22]
Kombinasjonen av tørkekatastrofer (i 1972–74, 1984–85, 1991–92, 1994, 1999 og 2003[11]),borgerkrig 1974–91 ogkrig med Eritrea 1998–2000 har gjort at store deler av befolkningen lever på et eksistensminimum. I deler av landet oppstår tørke med påfølgende humanitære katastrofer relativt regelmessig. Dette gjelder særligSomaliregionen, sørlige deler av landet og iAmhara- ogTigrayregionen. Når regnet så kommer, er oversvømmelser et vanlig problem, særlig i sør og øst i landet.[36] Bare 38 % av innbyggerne har tilgang til rent vann.[15]
Folketallet i Etiopia er raskt økende, og ventes å passere 100 millioner innbyggere om kort tid.[14] Den årlige befolkningsveksten er på 3,2 %, noe som er den 8. raskeste befolkningsveksten i verden.[15] Gjennomsnittlig levealder har økt fra 45 år i 1991 til 56 år i 2010, og barnedødeligheten er halvert i den samme perioden.[14][16] Gjennomsnittlig levealder på 56 år gir likevel bare en rangering som nummer 195 av 221 land (2011[15]).
Gjennomsnittlig føder hver kvinne 6 barn, mensspedbarnsdødeligheten er så stor som 7 %, noe som er den 17. høyeste spedbarnsdødeligheten i verden (2011[15]).
Kvinners stilling i Etiopia er først og fremst utfordret av generell fattigdom. En annen helserisiko er tidlige giftemål; selv om det er en 18-årsgrense for å inngå ekteskap viser tall fra 2004 at 30 % av jenter mellom 15 og 19 år var gift, enker eller skilt. Dette gir tidlige svangerskap og stor risiko for mødredødsfall ved fødsler.[49]
Religion og folkegruppe er de viktigste faktorene i landets sosiale struktur.
Selv om det er grunnlovsfestet organisasjonsfrihet, er organisasjoner i praksis underlagt tett kontroll, og organisasjoner som mottar utenlandsk støtte har, i henhold til en lov fra 2009, ikke anledning til å drive med spørsmål knyttet til politiske rettigheter eller menneskerettigheter.[26]
Det er rundt 300 000fagforeningsmedlemmer i Etiopia,[50] hvorav mer enn 203 000 er medlemmer avConfederation of Ethiopian Trade Unions. Det lave antallet, sett i forhold til folketallet, kan forklares med den beskjedne industrialiseringen. Fagforeninger hadde en sen start i landet, fordi det ble sett på som opprørsk i keiserriket. Myndighetene vedtok i 1962 en lov som tillot fagforeninger, og anerkjente i 1963 den første fagforeningen. Den daværende militærjuntaen skiftet i 1978 og 1982 ut ledelsen i fagforeningen, fordi de anså den for å sabotere, og ikke anerkjenne prinsippet om demokratisk sentralisme.[25] Fagforeningene er pr 2010/2011 under streng kontroll fra myndighetene, som påberoper seg rettet til å overprøve innmelding i fagforeninger. Det har ikke vært (lovlige) streiker i landet siden 1993.[26]
Begena.Nasjonalmuseet, med utstillingslokaler bak til venstre og kontorlokaler til høyre.Stuingenwat og det lefseaktige brødet injera er typisk for det etiopiske kjøkken.Meseret Defar underVM i friidrett 2007.
Etiopia er et av de landene i Afrika som har den lengste sammenhengende skriftkulturen, trolig fordi kristendommen, med sin tekstbaserte virksomhet, tidlig fikk fotfeste i landet. Allerede omkring år 350 blekristendom statsreligion i det daværendekongeriket Aksum, ogden etiopisk-ortodokse kirke har fortsatt oppslutning fra 43 % av innbyggerne. Den første bibeloversettelsen kan trolig dateres til 400-tallet. De eldste kjente manuskriptene er fra 1300-tallet, og særlig kan nevnesKebra Nagast (ca. 1320), en tekst som gjennom sagn og teologi knytter den etiopiske kongeslekten tilKong Salomo. Den noe eldre tekstenFetha Nagast er en kirkerettslig, sivil- og statsrettslig tekst, datert til rundt 1240. Kirkespråket har inntil nylig værtgeez.[11] Geez er et litterært språk som ikke tales og er erstattet avamharisk som offisielt språk.[51]
Den første litteraturen på folkespråketamharisk er fra tidlig 1900-tall. En av de første romanene erLebb wallad tarik (1908), en læretekst avAfawarq Gabre Yesus. Senere forfattere erMenghistu Lemma (1925–88),Ashenafi Kebede (1937–98),Sahle Sellasie (født 1936),Daniachew Worku (født 1936) ogAbbe Gubegna (født 1934). Vanlige tema i 1900-tallets litteratur var etiopisk historie og samtid. Etter keiserrikets fall i 1974 har litteraturen hatt dårligere kår, både på grunn av sensur og landets generelt dårlig sosiale og økonomiske situasjon.[11]Maaza Mengiste (født 1971) er en eksiletiopisk forfatter bosatt i USA.
Tradisjonell etiopisk musikk preges av kulturmøtet mellomarabisk musikk ogafrikansk musikk. I vest er afrikansk flerstemmighet utbredt, mens de muslimske folkegruppene i øst bruker tradisjonelle arabiske musikkuttrykk.[11] Etiopisk kristen musikk regnes som en arv fra den halvt legendariske St. Yared fra 500-tallet.Amharerne har preget kirkens liturgi, som bruker ornamentert énstemmig sang til rytmeinstrumenter.Begena er en tistrengetlyre som er særegen for de nordlige høylandsområdene i Etiopia og Eritrea. Den er et finkulturinstrument som ofte spilles meditativt eller til religiøse tekster.
Den muslimske musikkstilenmanzuma er utviklet i den nordøstlige delen av landet, og har bredt seg. Opprinnelig ble den sunget på amharisk, men i de vestlige delene av landet synges manzuma også påoromo.
Fra biskoppelige bannbuller fra 500-tallet vet man at det fantes skuespillere i landet allerede den gang. Moderne teater kom til landet i 1916. Etter 1960 utviklet det seg en samfunnskritisk dramatisk tradisjon, skrevet og regissert av blant annet den USA-utdannedeTesfaye Gessesse.[11]
Etiopias nasjonalmuseum i Addis Abeba regner sin historie tilbake til en utstilling med historiske drakter i 1936. Museet ble etablert i 1958, i og med et arkeologisk institutt, og fikk sin nåværende form i 1976 da et direktorat for kulturminnevern ble opprettet. Museet har fire avdelinger: en forarkeologi ogpaleoantropologi (hvor blant annetLucy er utstilt), en historisk avdeling med middelalderhistorie og kongehistorie, en avdeling for billedkunst (blant annet med arbeider avAfewerk Tekle) og en etnografisk avdeling.
Den eldste bevarte billedkunsten er kirkemalerier ogikoner, noen av dem fra helt tilbake til 1300-tallet. Påvirkningen frabysantinsk kunst er påtagelig.[11]
De niverdensarvstedene i landet omfatter både natur- og kulturminner. IAksum finnes ruiner og obelisker etterkongeriket Aksum fra 300–1100-tallet. Aksum regnes som landets religiøse sentrum.[10] IGonder ligger den originale borgenFasil Ghebbi med en arkitektur preget av kulturmøter; i den østlige byenHarar er det den befestede gamlebyen som er vernet. Stelene iTiya er minner fra en ukjent forhistorisk kultur, mensKonsos kulturlandskap gjenspeiler en nyere åkerbrukskultur. Landets mest berømte kulturminne erKirkene i Lalibela, som ble hugget ut av fjellet på 1200-tallet.
Det etiopiske kjøkkenet preges av krydrede grønnsaks- og kjøttretter. En vanlig rett erwat, en stuing servert på et tyntsurdeigsbrød kaltinjera. Brødet lages avteffmel. Retten serveres vanligvis uten bestikk, og man bruker brødet til å plukke opp mat fra tallerkenen.
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern avimmateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2013 – Minnefest for funnet av Kristi sanne hellige kors
^Guy Stair Sainty: «Ethiopian Imperial Orders» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo:World Orders of Knighthood and Merit, første bind, Buckingham: Burke's Peerage & Gentry, 2006, s. 769–783.
^Honneur & Gloire. Les trésors de la collection Spada, Paris: Musée national de la Légion d’honneur et des ordres de chevalerie, 2008, s. 354.
Målfrid Hoaas.It's a matter of chance : en kvalitativ studie av mødres meninger om utdanning for sine døtre. Oslo, 2008. Masteroppgave i samfunnsgeografi. ((no) ebok)
Jon Anton Johnson.Det norske marineprosjektet i Etiopia : Norge og norske marineoffiserer i oppbyggingen av den keiserlige etiopiske marinen 1954-1957. Oslo, 1996. Hovedoppgave i historie
Øystein Lemvik.Bygge Guds rike? : om Norsk Luthersk Misjonssambands arbeid for å etablere ennasjonal, selvstendig kirke i Etiopia 1948-1977. Oslo, 2010. Masteroppgave i historie ((no) ebok)
Olav Lohne.The rise and fall of Ethiopian empires : an analysis of state capacity and legitimacy as determinants of regime-breakdown. Bergen, 1994. Hovedoppgave i sammenlignende politikk
Brita Skumsnes.Borana spirer : etter 50 års såarbeid i Sør-Etiopia. Lunde forlag, 1998.ISBN 82-520-3971-5 (ebok)
John Stanghelle.Drømmen om Sion : historien om de svarte jøder og deres dramatiske flukt til Israel. Lunde forlag, 1988.ISBN 82-520-3708-9
Svein Sæter.Draumen om Abebe Bikila : reisebrev frå Etiopia. Samlaget, 2009.ISBN 978-82-521-7521-9
Bente Sørlie.Forholdet mellom Norge og Etiopia : en analyse av årsakene til krisen i 2007. Oslo, 2009. Masteroppgave i statsvitenskap ((no) ebok)
.svg)
.png)
.svg)
.jpg)
.svg)
