Esseerne (hebraisk:אִסִּיִים,Isiyim;gresk: Ἐσσηνοί, Ἐσσαῖοι, eller Ὀσσαῖοι,Essenoi, Essaioi, Ossaioi; muligens «de beskjedne», «ydmyke», eller «fromme»)[1] var enjødisk sekt underden andre tempelperioden som var virksom fra 100-tallet f.Kr. til 100-tallet e.Kr. De er omtalt av denjødisk-hellenistiskefilosofenFilon iAlexandria. Den jødiske historikerenJosefus har nedtegnet at esseerne eksisterte i store antall over heleromerske Judea, men de var færre i antall ennfariseerne ogsaddukeerne, to andre betydelig jødiske sekter på samme tid. Esseerne bodde i ulike byer, men samlet seg i fellesskap viet til frivilligfattigdom, daglig neddykking i rituelle bad (mikvé) ogaskese (prestene praktisertesølibat). Deres opprinnelse synes å være en radikal gruppe som i tiden underJohannes Hyrkanos skilte seg ut fra fariseerne, ledet av en skikkelse som i ettertiden er kun kjent som «Rettferdighetens lærer».[2]
Den første kjente referansen til sekten er gitt av den romerske forfatterenPlinius den eldre (død ca.79 e.Kr.) iNaturalis Historia.[3] Plinius nevner i noen linjer at esseerne ikke eide penger, hadde eksistert i tusenvis av generasjoner, og at deres presteklasse («grublere») giftet seg ikke. I motsetningen tilFilon, som ikke nevnte noen særskilt geografisk lokalisering for esseerne annet enn heleIsraels land, plasserer Plinius dem et sted overEn-Gedi, enoase ved siden avDødehavet.[4]
Josefus har gitt en detaljert omtalte av esseerne iDen jødiske krig (ca 75 e.Kr.), med en kortere beskrivelse iDen jødiske oldtid (ca 94), og i hans selvbiografi,Livet til Flavius Josefus (ca. 97). Han hevdet at han hadde førstehånds kunnskap: I ung alder studerte han de fremste religiøse sektene,fariseerne,saddukeerne og esseerne. Han foretrakk de siste da han i tre år bodde i ødemarken somdisippel av eneneboer ved navn Bannus. Han forlot denneasketiske retningen da han var nitten år gammel og dro tilJerusalem hvor han slo seg sammen med fariseerne, som han senere kritiserte kraftig.[5] Han gir den samme informasjonen om fromhet, sølibat (noe som gikk i imot jødisk lov), fravær av personlig eiendom og penger, troen på fellesskapet, og streng overholdelse avsabbaten. Han la til esseernes rituelle nedsenking i vann hver morgen, at de spiste sammen etter bønn, henga seg til veldedighet og gavmildhet, forbød uttrykk for raseri, studerte bøkene til de eldre, bevarte hemmeligheter og var omhyggelig med navnene tilenglene i deres hellige skrifter.
Esseerne praktiserte en slagskommunisme der medlemmene avlataushetsløfte. Ingen fikk eie noe, verken bolig ellertrell, jord ellerhusdyr. Det de tjente, ble overlatt til en forvalter som besørget innkjøp av det de trengte.Ekteskap ble regnet som forkastelig, likesåstandsforskjeller ogslaveri. De varsoldyrkere og rettet hver morgenbønner tilsolen.Avføring kvittet de seg med innendørs for å unngå å «besudle» sollyset.[6] Dette var årsak til at det ble bygget en lukketlatrine rundt 500 meter fra esseernesboplass. Funnet av latrinen i2006 avdekket at mennene ble smittet av sin egen avføring, og derfor hadde kortere levetid enn sine samtidige. Likfunn i området viser at bare få av mennene nådde en alder av førti år. Mensbeduinenes avføring tørket under ørkensolen som hinder for farligebakterier, virket esseernes latrine som veksthus forsmittestoff. Det rituelle badet imikvé etter toalettbesøk utsatte mennene for enda mer smitte, fordi det oppsamlede regnvannet isisternene bare ble skiftet ut om vinteren i regntiden. Typisk ble vannet stående i ni måneder, mens hundrevis av mennesker daglig vasket seg i det etter å ha vært på do.[7] Da de også hadde anlagt en latrine for hele boplassen, der de grov avføringen ned i ørkenjorden, yngletmikroorganismer og bakterier. Sammenlagt fungerte stedet som en giftigsøppelfylling.[8]
Esseerne fikk ny omtale i moderne tid som resultat av oppdagelsen avDødehavsrullene i 1946, skjult i huler vedWadi Qumran og vanligvis antatt å ha tilhørt esseerne. Likevel bestrider flere forskere at det var esseerne som skrev Dødehavsrullene,[9] og andre forskere[10] argumenterer for sannsynligheten at flere forskjellige sektene brukte Qumran som et hemmelig lagringssted for å hindre at tekstene skulle bli funnet av romerne og ødelagt. Rachel Elior har stilt spørsmål om esseerne i det hele tatt har eksistert grunnet manglende kildemateriale, unntatt de nevnte skribentene fraantikken.[11][12][13]
^Plinius den eldre:Historia Naturalis. V, 17 eller 29; i andre versjoner V, (15).73. Sitat: «Ab occidente litora Esseni fugiunt usque qua nocent, gens sola et in toto orbe praeter ceteras mira, sine ulla femina, omni venere abdicata, sine pecunia, socia palmarum. in diem ex aequo convenarum turba renascitur, large frequentantibus quos vita fessos ad mores eorum fortuna fluctibus agit. ita per saeculorum milia—incredibile dictu—gens aeterna est, in qua nemo nascitur. tam fecunda illis aliorum vitae paenitentia est! infra hos Engada oppidum fuit, secundum ab Hierosolymis fertilitate palmetorumque nemoribus, nunc alterum bustum. inde Masada castellum in rupe, et ipsum haut procul Asphaltite. et hactenus Iudaea est.» Oversettelse tilengelsk.
^Barthélemy, D.; Milik, J.T.; de Vaux, Roland; Crowfoot, G.M.; Plenderleith, Harold; Harding, G.L. ([1955] 1997):«Introductory: The Discovery»,Qumran Cave 1. Oxford: Oxford University Press,ISBN 0-19-826301-5, s. 5.
^Maier, Paul L. (1998): Forordet tilJosefus hovedverk: En sammenfatning av Den jødiske oldtid og Den første jødiske krig, Hermon Forlag, s. 8
^Hartvig Frisch:Europas kulturhistorie II (s. 113), Gyldendal forlag, 1963
