Den helligeHieronymus levde som eremitt i nærheten avBetlehem, her avbildet i sitt arbeidsværelse mens han får besøk av to engler. Maleri avCavarozzi, tidlig på 1600-tallet.
Eremitt (norrønt:heremita, fragresk vialatin,eremos, «ensom»)[1]er en person som flytter ut i enødemark for å leve et liv i ensomhet. Pågresk betyr ordet eremitt det samme somasket ved begrepetanakoret (gresk:anakhorein, «trekke seg tilbake»), som har betydningen eneboer, eremitt.[2] Ordet brukes også i overført betydning om mennesker som for det meste er alene.
Ikristendommen ble begrepet opprinnelig benyttet på en kristen som grunnet sin religiøse hengivenhet, selvoppofrelse og ikke minst religiøse overbevisning vandret ut iørkenen alene for være med seg selv. Det var ment søkeGud og at prosessen ville før til en endring i ens indre. I henhold tilDet gamle testamente ble denne prosessen karakterisert som «ørkenteologi».[3] IDet nye testamentet er det likeledes en årsak til å bevise sin lydighet for Gud ved å gjennomgå prøvelser i ørkenen.[4]
Den kristne eremittiske vei har samme hensikt, slik selve betegnelsen «eremitt» indikerer. Blant de som er mest kjente for å leve i en ørkenåndelighet i de første kristne århundrene erAntonius av Egypt (251-356). Han levde som en eremitt i ti år, praktiserteaskese hele livet, og sådde og høstet sin egen mat for livsopphold. Han ble således grunnleggeren avklosterbevegelsen som bygger på de samme prinsippene av avsondrethet fra samfunnet, men ikke nødvendigvis ensomhet da man søkte fellesskapet av likesinnede.[5]
