Enneade (gresk: ἐννεάς, som betyr «de ni»; en samling av ni ting)[1] var en gruppe påni guddommer iegyptisk mytologi. Enneaden ble dyrket i byenHeliopolis og besto av gudenAtum, hans barnShu ogTefnut, og deres barnGeb,Nut, og deres barnOsiris,Isis,Set, ogNefthys. Som en gruppe av tretreenigheter har nummeret ni blitt assosiert med stor sanselig makt, og oldtidens folk betraktet grupperinger med ni guder som meget betydningsfullt.[2][3]
Egyptisk mytologi etablerte tallrike grupperinger med guder, kjent sompesedjeter. Pyramidertekster i tiden til5. dynasti og6. dynasti nevner «de store pesedjet», «de mindre pesedjet», «den dualistiske pesedjet», flere pesedjeter, og selv «de sju pesedjeter». En delfaraoer etablerte pesedjeter som plasserte dem selv blant gudene. Det mest kjente eksempelet erSeti I fra19. dynasti som i sitt tempel i Redesiyah dyrket en pesedjet som kombinerte seks betydningsfulle guder med tre guddommelige utgaver av seg selv.
Det greske begrepetEnneade, som henviste til en gruppe på ni, ble benyttet som begrep av grekerne i deres utforskning avEgypt, dens kultur og dens gamle religion, særlig iden hellenistiske tiden etterAleksander den stores erobring og det påfølgende styret til det greskeptolemeerdynastiet. Gresk ble språket for lærde studier og av den grunn ble greske begreper benyttet av gresk og romerske forfattere for å beskrive egyptiske fenomener. Disse forfatterne gjorde også bruk av paralleller blant greske/romerske og egyptiske guder.
Blant egyptiske pesedjeter var den viktigste den store pesedjet, også kalt for «enneaden i Heliopoli»s etter dens kultsenter. Heliopolis var dedikert dyrkelsen av guden Atum og blomstret siden epoken meddet gamle rike og fram til nedgangen kom under detptolemeiske kongedømme.
Utviklingen av enneaden har forblitt uklar.Egyptologer har tradisjonelt teoretisert at presteskapet i Heliopolis etablerte pesedjetet for å fremme solgudens forrang over andre guddommer, underlegge seg guder som hadde blitt dyrket andre steder, men samtidig overse visse guder. Den mest framtredende av disse gudene varOsiris, en vegetasjonsgud og herre over underverden, og som ble lagt til enneaden som Atums barnebarns sønn.
Hva som synes sikkert et at enneaden først oppsto da kulten til solgudenRa, som hadde sitt overherredømme fra og med5. dynasti, men fikk en nedgang i løpet av6. dynasti. Etter utbredelsen av enneaden, fikk kulten til Ra, identifisert med Atum, en ny stor fornyelse fram til den ble overgått av dyrkelsen avHorus og identifiseringen av de to somRa-harakhty («Ra, som er Horus av de to horisonter»).
Enneaden møtte konkurranse fra andre grupperinger: vedMemfis identifiserte prestene tilPtah deres guddom med den opphavlige jordhaug, stedet hvor Atum først oppsto fra, og ga ham overherredømme over enneaden.
Skapelsesmyter i Heliopolis forteller at fra de opphavelige vann representert avNun, oppsto en jordhaug hvor den selvfødte gudenAtum satt. Lei og alene spyttet han (eller fra sin sæd) for å skapeShu, som representerte luften ogTefnut som representerte fukt. En del versjoner har fremmet Atum, identifisert med Ra, som far av Shu og Tefnut medJusaas, som deretter ble beskrevet som en «skygge» i pesedjet. Shu og Tefnut lå med hverandre og skapteGeb, som representerte jorden, og Nut, som representerte nattehimmelen. På grunn av deres begynnende nærhet ble Geb og Nut drevet til et jevnlig samleie inntil Shu skilte dem ad, flyttet Nut til hennes plass på himmelen. Barna til Geb og Nut var sønneneOsiris ogSet og døtreneIsis ogNefthys, som igjen dannet par som søsken-ektefeller.[4][5]
Bonnet, Hans (2000): «Neunheit» i:Lexikon der ägyptischen Religionsgeschichte. Nikol, Hamburg,ISBN 3-937872-08-6, s. 521-525.
Helck, Wolfgang & Otto, Eberhard (1999): «Neunheit» i: Helck, Wolfgang et al:Kleines Lexikon der Ägyptologie.4., überarbeitete Auflage, Harrassowitz, Wiesbaden,ISBN 3-447-04027-0, S. 202f.