| Enn Tarto | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 25. sep.1938[1][2] Tartu[2] | ||
| Død | 18. juli2021[3] (82 år) | ||
| Beskjeftigelse | Politiker,menneskerettsaktivist,dissident | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Tartu | ||
| Parti | Isamaa (2005–2021) Det sosialdemokratiske partiet (1998–2005) Det republikanske og konservative folkepartiet (1994–1998) Det nasjonale samlingspartiet «Isamaa» (1992–1994) Det estiske konservative folkepartiet (1990–1992) | ||
| Nasjonalitet | Sovjetunionen Estland | ||
| Medlem av | Estlands forsvarsliga | ||
| Utmerkelser | 7 oppføringer 2. klasse av Den hvite stjernes orden (2006) 2. klasse av Riksvåpenets orden (1996) Offiser av Ungarns fortjenstorden 4. klasse av Vytiskorsets orden (2003) Kommandørkors av Republikken Polens fortjenstorden (2014) Æresborger i Tartu Tartu Suurtäht | ||
Enn Tarto (1938–2021) var enestisk politiker, menneskerettighetsaktivist og ledendedissident isovjettiden. Han var fengslet og forvist tilGulag-leire i til sammen 14 år for «antisovjetisk aktivitet». Han fikk stor betydning for den nasjonale bevegelsen som ledet frem til Estlands uavhengighet fra Sovjetunionen.[4][5][6][7]
Han vokste opp like nord for Tartu. Foreldrene var den kommunale tjenestemannen og reserveoffiseren Mart Kool og Linda Tarto (Enniko). Familien tenkte egentlig å flykte til Sverige, men ble forhindret da Sovjetunionen okkuperte Estland i 1944. Faren blearrestert og deportert, og familiens eiendom ble beslaglagt. Faren ble henrettet i Gulag-leiren iNorilsk i 1947.[6][8]
Allerede i gymnastiden i Tartu ble Enn Tarto involvert i motstandsarbeid. Sammen med åtte klassekamerater spredte han løpesedler til støtte foroppstanden i Ungarn i 1956. Guttene ble arrestert og dømt til mellom to og åtte års straffarbeid i Gulag-leire. Mens han satt i leir, planla Tarto videre motstandsarbeid hjemme i Estland sammen med andre estiske fanger. Han ble løslatt under visse vilkår i 1960, men var på nytt fengslet mellom 1962 og 1967.[5][6]
Han forsøkte å bli tatt opp vedStatsuniversitetet i Tartu, men ble avvist. Han tok brevkurs i estiskfilologi ved universitetet i tre år frem tilKGB grep inn og fratok ham studieplassen. Han hadde begrensede yrkesmuligheter. Han arbeidet påkollektivbruk, som bygningsarbeider og som fyrbøter i et kullfyringsanlegg.[5][6]
Tarto etablerte kontakter med dissidenter i Latvia og Litauen samt med utenlandske journalister. Han protesterte åpent mot Sovjetunionens okkupasjon av de baltiske landene ogMolotov–Ribbentrop-pakten, motden sovjetiske invasjonen av Afghanistan, og mot forfølgelsen av en rekke dissidenter. I 1981 var Tarto ogLagle Parek blant de baltiske dissidentene som undertegnet et åpent brev til statslederne i Sovjetunionen og Nord-Europa, der de ønsket å fjerne sovjetiske atommissiler fra Baltikum.[6][9][10]
Tarto ble stadig forhørt og trakassert av myndighetene. I 1984 ble han dømt til 15 år i fangeleir og indre eksil, men forfølgelsen av Tarto og andre baltiske opposisjonelle møtte nå tøffere internasjonal kritikk.[7][11][12][13] Da han ble løslatt underglasnosttiden i 1988, markerte det slutten på den hardeste sovjetiske undertrykkelsen i Estland.[7]
I 1989 var Tarto med på å stifte Memento, den estiske foreningen for ofre for kommunistisk undertrykkelse.[6]
I 1990 gikk selvstendighetskreftene sammen om å velge et grasrotparlament,Den estiske kongressen, som et alternativ til de sovjetiske statsorganene. Tarto ble medlem av kongressen og nestleder i kongressens utøvende organ, Den estiske komiteen. Tarto var siden medlem av det uavhengige Estlands grunnlovsgivende forsamling.[6]
Tarto sluttet seg til Det estiske konservative folkepartiet, som ble dannet i 1990. Partiet hadde etnasjonalkonservativt utsyn medisolasjonistiske tendenser. De ønsket også, til forskjell fra en del estiske kristendemokrater, en sekulær stat.[14]
Tarto var innvalgt iRiigikogu fra de første frie valgene i 1992 og til 2003. Han var også medlem av byrådet (representantskapet) i Tartu i flere perioder og leder i rådet forEstlands forsvarsliga.[5][6] Han tilhørte først det konservative-kristendemokratiske valgforbundet «Fedreland». I 1994 var Tarto blant dem som brøt ut og dannetDet republikanske og konservative folkepartiet. I 1998 gikk partiet opp i Det moderate folkepartiet, senereEstlands sosialdemokratiske parti. Han meldte seg ut av partiet i 2005, fordi sosialdemokratene iTallinn stilte fellesliste medEstlands folkeunion, som samlet mange gammelkommunister.[15]
Tarto ledet fra 1993 til 1995 Estlands institutt for menneskerettigheter.[6]
Han ble tildelt en rekke estiske og utenlandske æresbevisninger for sitt ikke-voldelige arbeid for menneskerettigheter og estisk uavhengighet.[6]
Han ble også kåret til en av de 100 viktigste personene i 1900-tallets Estland.[16]