Det området som nå kalles England ble først bosatt av moderne mennesker i løpet av sen steinalder. Det har sin navn fraanglerne, en av de germanske stammene som bosatte seg i dette området i løpet av 400- og 500-tallet. England ble en forent stat på 900-tallet, og sidenoppdagelsestiden, som begynte på 1400-tallet, har landet hatt en betydelig kulturell, politisk og juridisk innvirkning på resten av verden.[5] Engelsk språk,den anglikanske kirke og engelsk lov – grunnlaget for systemet medcommon law (engelsk: «felles lov»)[6] for mange andre land rundt om i verden – ble utviklet i England, og landetsparlamentariske system for regjering og myndighet har blitt adoptert eller tilpasset av andre nasjoner.[7]Den industrielle revolusjon begynte i 1700-tallets England, og omformet dets samfunn til verdens første industrialiserte land.[8]
Englands terreng består hovedsakelig av lave høyder og sletter, særlig i sentrale og sørlige England. Imidlertid er det mer berglendt og preget av høydedrag i nord (som det fjellrikeLake District ogPenninene) og i sørvest (somDartmoor ogCotswolds). Både Englands og Storbritannias hovedstad erLondon. Det er den størstestorbyregionen i både Storbritannia og iden europeiske unionen.[9] Englands befolkning på over 55 millioner innbyggere utgjør 84 prosent av befolkningen i Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland, hovedsakelig konsentrert rundt London,Sørøst-England, ogkonurbasjoner iMidlands,Nordøst-England, ogYorkshire, som hver for seg har blitt utviklet til betydelige industrielle regioner i løpet av 1800-tallet.[10]
England har fått sitt navn etteranglerne, den største av degermanske stammene som bosatte seg i England på 400- og 500-tallet. Anglerne har antagelig navn etter halvøyaAngeln, som i dag erDanmark ogNord-Tyskland.[13] (Den videre etymologien til stammens navn er fortsatt usikker, selv om en populær teori sier at man ikke trenger å lete lengre enn til selve ordetangle, og refererer da til en fiskekrokformet region iHolstein.[14]
Den gammelengelske (angelsaksiske) betegnelsen var Engla land, bokstavelig «landet til anglerne», benyttet samtidig med Angelcynn, «det engelske folk», som blant annet viser at angelsakserne tenkte mer på stammer og folk enn på sted. Ved sen angelsaksisk tid hadde begge ord kommet til å bli benyttet i en klar betydning av sted, ikke et folk. Det var faktisk endanske,Knut den mektige, som var den første som kalte seg for «konge av England».[15] Hvordan og hvorfor en betegnelse for en germansk stamme som var mindre betydningsfull enn andre, slik somsakserne, kom til å betegne hele landet er ikke kjent. Det kan synes som om det ble en skikk å kalle germanske folk i Britannia forAngli Saxones for å skille dem fra de kontinentale saksere (Eald-Seaxe) iGamle Sachsen mellom elveneWeser ogEider i nordlige Tyskland.[16] Blant keltisktalende folkene ble alle de germanske folkene uansett stamme kalt for «saksere», noe de fortsatt gjør, som på moderne skotsk, hvor englender omtales som en «sassenach»,[17] og «Sasunn» for hele England,[18] og samme begrep benyttes i Irland. Tilsvarende var det walisiske navnet for engelsk språk «Saesneg». Det var større grunn til at England skulle ha blitt hetende «Sakseland», men det skjedde ikke.[17]
Den mest plausible årsaken er kulturell. Etter at de ulike germanske stammene hadde akseptert kristendommen ble de forstått av kirkehistorikerenBeda iNorthumbria at de alle delte en felles enhet innen den vestlige kirke og ettersom Northumbria hadde blitt bosatt av anglere framfor saksere, kalte Beda sin kirkehistorieHistoria ecclesiastica gentis Anglorum, det vil siAnglernes kirkes historie[19] og refererte til folket som anglere,Angli pålatin, og ikke som saksere, uten tvil spilte bevisst på likheten med ordetAngli, angeli (engel), et ordspill som Beda selv tilskrev paveGregor I den store.[17]
Begrepet ble den gang benyttet i betydningen «landet befolket av de engelske» og omfattet også engelske folk som i dag er sørøstlige Skottland, men den gang var en del av det angelsaksiske (engelske) kongeriket Northumbria.Den angelsaksiske krønike nedtegnet atDomesday Book av 1086 dekket hele England, det vil si det engelske kongerike, men noen få år senere slo Krøniken fast at kongMalcolm III dro «ut avScotlande og innLothian iEnglaland», således benyttet det i den mer gamle betydning.[20] I henhold til ordbokenOxford English Dictionary er den moderne stavingen først benyttet i 1538.[21] Tapet av doble stavelser er et tilfelle av den historiske fonetiske prosess som kalleshaplologi.[15]
Ordet «England» er ofte hverdagslig – og feilaktig – brukt for å henvise tiløya Storbritannia ellerDet forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland i sin helhet.[22] Det er mange eksempler på denne bruken gjennom historien hvor henvisninger til England faktisk var tenkt å omfatte Skottland og Wales også.[23] Betegnelsen brukes rundt om i hele verden og selv av engelskmenn; bruken er problematisk og fører til forargelse mange steder i Storbritannia.
Et alternativ navn for England er Albion. Dette navnet refererte opprinnelig til heleøya Storbritannia. Det formelt eldste vitnemålet av navnet opptrer iCorpus Aristotelicum (tekstene til den greske filosofenAristoteles), særskilt i tekstenDe Mundo (Om universet)[24] fra 300-tallet f.Kr.: «BortenforHerkulessøylene er havet som flyter rundt Jorden. I den er det to meget store høyer som kalles Britannia; disse er Albion og Ierne.»[25] Moderne forskning tilskriverDe Mundo ikke til Aristoteles, men tilPseudo-Aristoteles ettersom det ble skrevet senere i den gresk-romerske epoken eller enda senere. Ordet Albion (Ἀλβίων) eller insula Albionum har to mulige opprinnelser. Det er enten avledet fra enkognat (ordslektning) av latinskealbus i betydningen hvit, en referanse tilde hvite klippene ved Dover (den eneste delen av Britannia som synlig fra det europeiske fastlandet)[26] eller fra frasen «øya til albionerne»[27] i den nå tapte manuskriptetMassaliote Periplus som er bevitnet viaAvienus’Ora Maritima,[28] noe den førstnevnte antagelig fungerte som kilde for. Albion benyttes nå som en mer poetisk omskrivning for England.[29] Et annet romantisk navn for England er Loegria, beslektet med det walisiske ordet for England,Lloegr, som ble gjort populært via at det ble benyttet i legendene omkong Arthur.[30][31]
Underinndelinger av England (per 2010) som hara principal local authority:two-tier non-metropolitan counties and their non-metropolitan districts; metropolitan boroughs; unitary authorities; London boroughs; and the sui generis City of London and Isles of Scilly.
Historisk sett utgjørgrevskapene (counties) det regionale nivået i England. Disse utviklet seg fra gamle politiske enheter fra før Englands samling, slik som kongerikeneSussex ogKent, eller fra middelalderlige enheter som hertugdømmeneLancashire ogCornwall. Mange grevskap hadde en grevskapsby (county town), og fikk navn etter denne (for eksempel Nottinghamshire etter Nottingham).
Etter den industrielle revolusjon med påfølgende urbanisering ble det et stadig større sprik mellom de gamle grevskapsgrensene og bosettingsmønsteret, og det har vært nødvendig med en rekke justeringer og lokalforvaltningsreformer. Den siste reformen på 1990-tallet har gitt en inndeling i mer funksjonellemetropolitan counties sentrert rundt større byer (som eksempelvis Greater Manchester). I tillegg til de 6metropolitan counties er områder uten et større sentralsted inndelt i 34non-metropolitan ellershire counties. De gamle grevskapene er beholdt somseremonielle grevskap.
Grevskapene – både metropolitan og non-metropolitan – er igjen delt idistrikter (metropolitan districts ognon-metropolitan districts). En helt ny forvaltningsenhet fra 1990-tallet er de 41unitary authorities. Det er distrikter som har fått samme administrative status som grevskaper.
På det laveste nivået i lokalforvaltningen finner ende verdslige sognene (civil parishes). Disse finnes likevel ikke overalt. London og flere andre byer har ikke verdslige sogn.
England har også fått en helt ny inndeling på et høyere nivå enn grevskapene, i og med de niregionene. Disse har ikke folkevalgte forsamlinger som grevskapene, men koordinerer visse lokalforvaltningsfunksjoner over større områder. Regionene er også valgkretser for valg tilEuropaparlamentet. Et unntak er regionenStor-London (Greater London), som både har en egen folkevalgt forsamling (Greater London Authority) og en direktevalgt ordfører (Mayor of London). De 32London boroughs ogCorporation of London utgjør lokalnivået i hovedstadsregionen.
Storbyområder (metropolitan county) og ikke storbyområder, fargene kodet for å vise befolkningskonsentrasjoner.Beregning av etnisk fordeling av befolkningen i England. Den største andelen (blått) er hva som betegnes som hvite briter. Klikk på diagremmet for å se detaljer.
Med over 53 millioner innbyggere er England det mest folkerike landet innenfor Storbritannia, og utgjør 83 prosent av helheten.[10][32] Med en befolkningstetthet på 407 personer per km2 er England det nest mest befolkningstette landet i EU etter Malta.[33][34]
Detengelske folk er et britisk folk.[35] En delgenetiske studier antyder at 75–95 prosent i den patriarkalske linjen nedstammer fra forhistoriske bosettere som opprinnelige komden iberiske halvøy, foruten 5 prosent bidrag fra anglere og saksere, og et betydelig element fra Skandinavia (ivikingtiden).[36][37][38] Imidlertid er det en del andre genetisk undersøkelser som peker på at det germanske bidrag kan utgjøre langt mer, kanskje opp til halvparten.[39][40] Over tid har ulike kulturer hatt innflytelse: forhistorisk befolkning,britonsk,[41] romersk, angelsaksisk,[42] skandinavisk («vikinger»),[43]gæliske kulturer, foruten også større innvandring av normannere over tid. Det har også vært en betydelig engelsk utvandring til tidligere deler av det britiske imperiet, særlig USA, Canada, Australia, Sør-Afrika og New Zealand.[b] Siden slutten av 1990-tallet er det mange englendere som utvandret tilSpania.[48][49]
I 1086 bleDomesday Book satt sammen, og viste at England da hadde en befolkning på to millioner. Rundt 10 prosent bodde i urbane områder.[50] Ved 1801 var befolkningen økt til 8,3 millioner, og ved 1901 til 30,5 millioner.[51] Grunnet særlig den økonomiske framgangen i sørøstlige England kom de t mange økonomiske immigranter fra andre steder i Storbritannia.[35] Det har vært en betydelig innvandring fra Irland.[52]
Det var også innflytning fraTyskland[53] og Polen,[54] men andre folk kom lengre unna fra tidligere britiske kolonier siden 1950-tallet. I særdeleshet, 6 prosent av folk i England har familieopprinnelse påDet indiske subkontinent, hovedsakeligIndia,Pakistan ogBangladesh.[35][53] Det er et betydelig antallkinesere ogbritisk-kinesere.[35][53] I 2007 var 22 prosent av barn i grunnskolen fra etniske minoritetsfamilier,[54] og i 2011 var dette tallet 26,5 prosent.[55] Innvandringsdebatt er framstående i det politiske bildet;[56] i henhold til en undersøkelse i 2009 ville 80 prosent av befolkningen begrense den.[57]Kontoret for nasjonal statistikk har prosjektert at befolkningen vil øke med ni millioner mellom 2014 og 2039.[58]
Innenfor England finnes det en innfødt og stedegen nasjonal befolkning,det korniske folk (kornisk: Kernowyon) iCornwall. Det er anerkjent av den britiske regjering under rammekonvensjonen for beskyttelse av nasjonale mindretall i 2014.[59]
Englands økonomi er en av de største i verden med en gjennomsnittligBNPper hode på £22 907.[62] Den er vanligvis forstått som en blandetmarkedsøkonomi (eller blandingsøkonomi), men har tilpasset seg mange av prinsippene fordet frie marked, men opprettholder avansert infrastruktur for velferd.[63] Den offisielle valutaen i England erbritisk pund (pound sterling) og dens kodeISO 4217 er GBP. Skattelegging i England er ganske omfattende sammenlignet med mye av resten av Europa. Per 2014 er den grunnleggende graden av personlig skatt 20 prosent av skattebelagt inntekt til opp £31 865 over den personlige skattefrie andel (vanligvis £10 000), og er 40 prosent av ekstra inntjening over dette beløpet.[64]
Økonomien i England er den største innenfor Storbritannias økonomi,[62] som har den attende høyeste BNPKKP per hode i verden. England er verdensledende innenforkjemisk[65] oglegemiddelindustrien, og innen teknisk nøkkelindustri, særskilt romfartsindustri, våpenframstilling og programvare. London er Englands finansielle sentrum og hvorLondon Stock Exchange ligger, Storbritannias fremste aksjebørs og den største i Europa. 100 av Europas 500 største selskaper er basert i London.[66] London er det største finansielle sentrum i Europa og per 2014 det neststørste i verden.[67]
Bank of England, grunnlagt i 1694 av den skotske bankieren William Paterson, er Storbritannias sentralbank. Den ble opprinnelig etablert som privatbank for Englands regjering, men har siden 1946 vært en statseid institusjon.[68] Banken har monopol for å utstedte pengesedler i England og Wales, skjønt ikke i andre deler av Storbritannia. England er meget industrialisert, men siden 1970-tallet har det vært en nedgang i den tradisjonelletung- og tilvirkningsindustriene, og isteden vært økende vektlegging på en merserviceorientert økonomi.[69] Turisme har blitt en meget viktig industrinæring og tiltrekker seg millioner av besøkende til England hvert år. Eksportdelen av økonomien er dominert av farmasøytisk industri, bilproduksjon (selv om mange engelske selskaper nå eid av utenlandske selskaper, blant annetLand Rover,Lotus,Jaguar ogBentley),råolje ogpetroleum fra den engelske delene av Nordsjøoljen sammen medoljefeltetWytch Farm iDorset, motorer for flyindustrien ogalkohol.[70]
Landbruket er omfattende og i stor grad mekanisert. Det framstiller 60 prosent av matbehovet med kun 2 prosent av arbeidsstyrken.[71] To-tredjedeler av matproduksjonen består av husdyrproduksjon, resten er matavlinger.[72]
Englands våpenskjold.Tudorrosen, Englands nasjonalblomst og emblem.
Den kristnemartyrensankt Georg er Englands nasjonalhelgen. Hans kors har værtEnglands nasjonalflagg siden1200-tallet. Sankt Georg ble på 1300-tallet erklært både som skytshelgen for England og som beskytter av den kongelige familie.[73] Flagget ble opprinnelig benyttet av maritimeadelsrepublikken Genova. Den engelske monarken betalte tributt tildoge (herskeren) av Genova fra1190 og framover slik at engelske skip kunne benytte flagget som beskyttelse iMiddelhavet. Et rødt kors var et symbol for mangekorsfarere på 1100- og 1200-tallet. Det ble knyttet til sankt Georg, sammen med land og byer, som hevdet at han var deres skytshelgen og benyttet hans kors som fane.William Shakespeare bidro den engelske nasjonale identiteten med sankt Georg da han lot kongHenrik V av England komme med sitt berømte utsagn i sin tale: «Cry God for Harry, England and St. George!»[74] Siden 1606 har sankt Georgs kors dannet en del av utformingen av Storbritannias unionsflagget («Union Jack»), en fellesbritisk flagg designet av kongJakob I, og benyttes også på andre nasjonalflagg som inneholder unionsflagget, som de tilAustralia ogNew Zealand.[75]
Det er tallrike andre symboler og symbolske gjenstander, både offisielle og ikke offisielle, inkludertTudorrosen, nasjonens blomstersymbol, og de tre løver som utgjør Englands våpenskjold. Tudorrosen ble tatt i bruk som nasjonalsymbol for England underRosekrigene (1455-1487) som et fredssymbol.[76] Den er etsynkretisk symbol i at den ble smeltet sammen medHuset Yorks hvite rose ogHuset Lancasters røde rose, slektsgreiner avHuset Plantagenet som gikk til krig over kontrollen av England. Den er også kjent som Englands rose.[77]Eiketreet er også et symbol for England og representerer styrke og utholdenhet. Den kongelig eik (Royal Oak) og Oak Apple Day feires for å minnes at kongKarl II underden engelske borgerkrigen unnslapprundhodene ved å skjule seg i et tre i1651.[78]
Englands kongelig våpenskjold har tre løver. Designet har opphav i en utforming benyttet avRikard Løvehjerte i 1198. Det består av et rødt felt (rødt skjold) med tre gule/gylne løver som står over hverandre. Løvene er vendt mot høyre (heraldisk høyre, hvilket er venstre for betrakteren) og står på tre bein og med den framlabben løftet og fjeset vendt utover. Det er et av mest framtredende symboler for England. Det også tilsvarende det tradisjonelle våpenskjoldet tilNormandie av historiske årsaker. England har ikke et offisielt nasjonalsang da«God Save the Queen» fungerer som nasjonalsang for hele Storbritannia. Imidlertid er det en rekke uoffisielle nasjonalsanger:«Jerusalem»; «Land of Hope and Glory» (benyttet som nasjonalsang underSamveldelekene 2002);[79] og «and I Vow to Thee, My Country». Englandsnasjonaldag er 23. april som også sankt Georgs dag. Feiring skjer som et uttrykk for engelsk kultur og identitet. Den har sitt opphav i opprettelsen av Royal Society of St. George i 1894 og siden 2010-tallet ført til en fornyelse av feiringen av sankt Georg som aspekter av nasjonaldagfeiringen.[80]
^Eksempelvis var det i 1980 rundt 50 millioner amerikanere som hevdet de nedstammet fra England.[44] ICanada er det rundt 6,5 millioner kanadiere som hevder engelsk opprinnelse.[45] Rundt 70 prosent avaustraliere i 1999 betegnet deres opprinnelse som anglo-keltisk, en kategori som omfatter alle folk fra Storbritannia og Irland.[46]Chilenere av engelsk opprinnelse er noe unormalt da Chile i seg selv aldri var en del av det britiske imperium, men i dag er det rundt 420 000 mennesker av engelsk opprinnelse som bor der.[47]
^ I henhold tilEurostat,EUs kontor for statistikk, er London det største storurbane område (larger urban zone, LUZ) i EU. Et slikt område består av en bys storbykjerne foruten også dens pendlerområde. Londons befolkning er også den største i EU.
^For eksempel, «England expects that every man will do his duty», slik admiralHoratio Nelson sendte ut som beskjed fra sitt flaggskip førslaget ved Trafalgar i 1805.
^ Gresk «... ἐν τούτῳ γε μὴν νῆσοι μέγιστοι τυγχάνουσιν οὖσαι δύο, Βρεττανικαὶ λεγόμεναι, Ἀλβίων καὶ Ἰέρνη, ...», translitterasjon «... en toutoi ge men nesoi megistoi tynchanousin ousai dyo, Brettanikai legomenai, Albion kai Ierne, ...», oversettelse «... Det er to meget store øyer i det, kalt for de britiske øyer, Albion og Ierne; ...»; Aristoteles eller Pseudo-Aristoteles. «On the Cosmos, 393b12».On Sophistical Refutations. On Coming-to-be and Passing Away. On the Cosmos, oversatt av Forster, E. S.; Furley, D. J. William Heinemann LTD, Harvard University Press. s. 360–361. Hos Open Library Project.DjVu
.png)
