Elis (gammelgresk: Ἦλις,Ēlis;dorisk gresk: Ἆλις,Alis;moderne gresk: Ἦλις,Ilida) ellerElea[1] er etlandskap iantikkens Hellas. Det svarer til prefekturetVest-Hellas (frem til 2011 med navnetIlia) i dagensHellas, beliggende på halvøyaPeloponnes, og grenset i nord motAkhaia, øst vedArkadia, i sør vedMessenia, og i vest avDet joniske hav.
Den lokale formen av navnet Elis varValis ellerValeia, trolig med betydningen «lavlandet». De fysiske forholdene tilsvarte landskapene iAkhaia ogArkadia med fjell i forlengelse av det arkaiskehøylandet, der de viktigste elvene har sitt utspring.
De førsteolympiske leker ble organisert iOlympia i Elis av myndighetene. Tradisjonen daterer de første lekene i776 f.Kr. Lekenes dommere, kalthellanodikai (bokstavelig: «grekeres dommere»), kom fra Elis.[2]
Området har vært bebodd nesten sammenhengende fra rundt 130.000 f.Kr. frem til den tidlige byzantinske perioden på 600-tallet, da byen ble forlatt. Sagnskikkelsen Oxylos fraAetolia ble ansett som byens grunnlegger på 1100-tallet f.Kr. Han skal ha benyttet seg av dendoriske invasjon til å underlegge seg området på 1100-tallet f.Kr., og hans etterkommer, kong Iphitos, stiftet de olympiske leker.[3] Det het seg at de to elvene i Elis, Peneus og Alfeus, ble skilt avHerakles.[4]Bystatens største by, Elis, ble reist på nordbredden av Peneus,[5]ifølgeStrabon[6] i år 471 f.Kr. Byen ble ansett som hellig og ukrenkelig, og var derfor uten ytre forsvarsmurer.
Lekene påvirket bebyggelsen: Forutenbuleuterion, den bygningen som rommetbulen, rådsforsamlingen i de antikke greske demokratiene, som her ble huset i ett avgymnasene, var alle offisielle bygninger knyttet til lekene: togymnasion, etpalaestra (bryteskole), oghellanodicae stoa (de olympiske dommernes hus). Den antikke geografenPausanias har omtalt disse.[7]
Igresk mytologi var Aethlius,Deucalions barnebarn, områdets første hersker. Enten var det han ellerZevs som var far til Endymion, som i gresk mytologi ledet aeolierne ut avThessalia og grunnla Elis der han regjerte som konge.MånegudinnenSelene elsket ham, og fikk femti døtre med ham. Zevs oppfylte Endymions ønske om å sove for alltid, uten å dø eller eldes. Andre hevder at det varsøvnens gud Hypnos som forelsket seg i Endymion, og la ham til hvile med øynene åpne, så han kunne se inn i øynene hans uavbrutt.[8]
På 300-tallet f.Kr. ble innbyggerne karakterisert som «de størstebarbarer»,barbarotatoi, av Stratonikos fraAthen som revolusjonerte antikkens musikk ved å introduseresitar:[9] fraAthen: «Og da han en gang ble spurt av en eller annen om hvem som var de ondskapsfulle folket, svarte han: «Det er iPamfylia, folket fra Phaselis som er de verste; men at sidetae var de verste i hele verden.» Og da han ble spurt igjen, ifølge en redegjørelse gitt av historikeren Hegesander fra Delfi,[10] om hvem som var de verste barbarer, de fraBoiotia eller de fraThessalia, svarte han: «De fra Elis».» Begrepet «barbarer» ble vanligvis brukt om enhver utlending, ikke-greker. HosHesykhios av Alexandria (det vil si βαρβαρόφωνοι) og i andre antikke leksikalske skrifter[11] ble beboerne i Elis listet sombarbarophones. Dette er påfallende med tanke på byens status i forbindelse med lekene, og årsaken er uklar, om de ikke gjenspeiler en førgresk fortid som fortsatt var levende. Den nordvestlige doriske greskedialekten i Elis har vært betraktet som blant de vanskeligste å forstå for moderne lesere avepigrafiske tekster.[12]