Eldste er en betegnelse som brukes i visse sammenhenger om en person som har et ansvarsfullt verv. Betegnelsen eldste sikter gjerne til at de som har stillingen må ha nådd en viss alder eller modenhet, selv om det ikke nødvendigvis betyr at de rent bokstavelig må ha nådd en bestemt alder. Tittelen eldste (på greskpresbyteros, franskanciens og engelskelders) brukes både som urkirkelig æres- og embetstittel, overtatt fra jødedommen, omformann for etgilde ellerlaug og andre styrende funksjoner.
Betegnelsen har vært brukt både i administrasjonen i enstat, om personer som har lærestillinger, om personer som har ledende stillinger istammer, og om verv i enkeltereligioner. Det er da vanligvis snakk omtrossamfunn som ikke harprester. Tittelen ble brukt avreformatorenJean Calvin om medlemmene av menighetsråd.
Dethebraiske ordetzaqẹn og detgreskepresbỵteros iBibelen betyr «eldre mann» eller «eldste», og er ofte brukt som en betegnelse på menn med spesielt privilegerte oppgaver.
Det gamleIsrael-folket som levde iKanaan før Kristus, og som heleTanákh (Det gamle testamente) dreier seg om, haddepatriarker,dommere ogkonger blant seg som tok ledelsen. På lokalt plan, i landsbyer og byer var mange av mennene, men ikke alle, utnevnt til å virke som eldste, og skulle og ta hånd om ro og orden, dømme overtredere og avgjøre saker som angikk befolkningen. Disse omtales i Bibelen som «Israels eldste», «forsamlingens eldste», «mitt folks eldste» og «landets eldste».[1] Om det var en større by, holdt de eldste gjerne råd vedbyporten (5. Mosebok 16:18-20;Josva 20:4).
Dejødiske eldste ser ut til å ha hatt noenlunde samme funksjon påJesu tid, og det nevnes at «folkets eldsteråd» eller «Rådet» i Jerusalem stod bak mye av motstanden Jesus ogdisiplene møtte (Apostlenes gjerninger 22:5;Lukas 22:66).
Paulus tjente i det første århundre som omreisende eldste, og skrev flere brev til eldsterådene i lokale kristne menigheter rundt omkring imiddelhavslandene.Timoteus,Titus og andre ledende kristne ble bemyndiget til å utnevne eldste «i by etter by» på vegne avapostelrådet iJerusalem (Titus 1:5).