Elba er en øy 20 km utenforToscana iItalia. Øya er kanskje mest kjent for sittjern, og som stedetNapoleon I ble forvist til i 1814.
Den har et areal på 223 km² og ei kystlinje på 147 km. Elba er den tredje største italienske øya og er en avDe toskanske øyene. Elba og de omliggende små øyene (Pianosa,Capraia,Montecristo,Giglio ogGiannutri) er del avParco Nazionale Arcipelago Toscano, en italiensknasjonalpark. Øya er en del avprovinsen Livorno og dens om lag 31 000 innbyggere er (per 2009) fordelt på de åtte kommunenePortoferraio (12 020),Campo nell'Elba (4 435),Capoliveri (3 108),Marciana (2 245),Marciana Marina (1 891),Porto Azzurro (3 211),Rio Marina (2 152) ogRio nell'Elba (1 174). Hovedstaden er Portoferraio hvilket kommer avporto (havn) ogferro (jern). Herfra er det fergehavn hvorfra man kan krysse Piombionokanalen til fastlandsbyenPiombino. Det høyeste fjellet er Monte Capanne på 1 019 meter.[2] Det består avgranodioritt og toppen kan på et kvarter nås via heis fra byenMarciana.
Daargonautene stoppet her rundt 1200 år f.Kr., kastet de diskos med steinene på stranden, ifølgeApollonios Rhodios som levde på 200-tallet f.Kr. Øya kan ha blitt først befolket av stammefolketIlvates fraLiguria, et folk som først ble nevnt i skriftene tilTitus Livius (59 f.Kr.–17 e.Kr.) som bodde like ved, rett nordomPadova. Ilvaterne ga øya navnetIlva, men senere kom grekerne seilende fraFokaia rundt år 1000 f.Kr. De kalte øya Αιθαλία (Aethalia), som jo nesten er Italia, men ikke betyr annet enn sot fra de mange jernovnene de anla på øya. Det meste av øyas trær gikk med til jernproduksjon, men de brakte til gjengjeld vindruenAnsonica hit. Så kometruskerne rundt 800 f.Kr. som hadde etablert havnebyenPopulonia ved dagensPiombino, der de hadde overtattvillanovakulturens teknologi for å smelte jern. Etruskerne holdt på med jern en tid, men dette var jo mot slutten av den europeiskejernalderen og etruskerne gikk snart over til andre materialer.[3]
Etruskerne ble nedkjempet avromerriket som tok over noe etter 480 f.Kr. og øyas jern ble viktig for rikets militære opprusting, men også som ei ferieøy for eliten, litt som i dag. Etter hvert forfalt romerriket idekadanse og Elba ble invadert avLongobardene. NavnetElba fremkommer først i dialogene nedskrevet avGregor I den store (540–604) som også nevner biskop Cerbonius av Populonia (død 570) som ble tvangsflyttet til Elba av østgoterenTotila som rådde på fastlandet. Så kom etter hvert stadige angrep frasarasenerene (muslimer), som da Mujahid al-Siqlabi etter å ha tattBalearene ogSardinia i 1015, også tok Elba. Øya ble overtatt av byenRepublikken Pisa på fastlandet litt før år 1100 e.Kr. og de forsterket festningsverkene ved Marciana, Rio og Capoliveri, steder der man forøvrig finner etruskiske akropolis. Eierskapet av Elba gikk til RepublikkenLucca (1160–1805). Øya ble overtatt av byenGenova i 1284 etter slaget om Meloria i 1284 da Pisas krigsflåte ble senket, men allerede i 1292 var øya igjen pisansk.
Rundt 1395 gikk øya til Gian Galeazzo Visconti (1347–1402) som var første hertug iHertugdømmet Milano (etablert 1395). Etter dennes død gikk øya til Gerhardo Appliano (1370–1405) og familien Appiani regjerte et par århundrer frem til 1735. Elba ble fortsatt stadig angrepet av tyrkere somAruj, de raserte havnebyene. I 1548 fikkCosimo I de' Medici lov avKarl V av Det tysk-romerske rike (sjef forAragóns krone) til å bygge festningsverketCosimopoli på ruinene av Fabricia og Ferraia. De tre borgene Falcone, Stella og Linguella er forbundet med mur, og ble etter noe tid omdøpt tilPortoferraio, det som er dagens hovedstad. Ellers var det på Elba at vitenskapsmannenNiels Stensen (1638–1696) gjorde sine geologiske funn som ga sporen til modernekrystallografi. Etter at Appiani-familien trakk seg tilbake i 1735, ble Elba overtatt avKongedømmet Napoli. Etter freden iLunéville 1801 ble øya gitt tilKongeriket Etruria som eide den ett år bare, for etterFredstraktaten i Amiens 1802 ble den gitt tilFrankrike.
Fra 4. mai 1814 til 26. februar 1815 var Elba eget fyrstedømme underNapoleon I, som hadde blitt forvist til Elba etterslaget ved Leipzig i 1813. «Keiseren av Elba» var jo fra naboøya Korsika, men dro etter tre hundre dager tilbake tilParis der han på nytt grep makten og fortsatte med en stor hær motWaterloo. EtterWienerkongressen 1814–15 ble øya gitt tilStorhertugdømmet Toscana, som etterGaribaldis samling ble innlemmet i det nyeKongedømmet Italia i 1861.
