Einer (Juniperus communis) er enart avbartrær som tilhørereinerslektenJuniperus isypressfamilien. Den omfatter 2 underarter.Einerbær er spiselige og brukes som krydder. I større mengder kan den forårsake nyreskader og virke abortfremkallende.[1]
Planten kan enten ha form som en busk eller ettre og blir normalt maksimalt 10–12 meter høy. Som oftest blir den mye lavere, men av og til kan den også blir høyere. Glenne-eineren iIdd (Halden kommune) ble målt til cirka 17,5 m i 1970 og skal være Skandinavias største einer.[3] Rotplanten er flerstammet og forgreiner seg nede ved grunnen. Greinene peker oppover, og kronen er kjegleformet eller har søyleform. Men den kan også danne tuebestander, eller ha form som en rund busk.
Vanlig einer(Juniperus communis ssp. communis) vokser i det nordligeEuropa inklusiveSkottland og nordligeEngland, samtSibir. Den har spisse og slanke nåler. Busken eller treet kan bli inntil 15 meter høyt. Nålene er inntil 2 cm lange og sprikende, og har et smalt, blåhvitt bånd av spalteåpninger på oversiden. Den vokser på tørr hei og i tørr skog, opp til tregrensa. I Norden dekker dens leveområder nesten heleNorge,Finland,Danmark,Færøyene ogSverige, og alle kystområder avIsland. Den vokser derimot ikke påSvalbard.
Fjelleiner(Juniperus communis ssp. alpina) er en underart som har utbredelse i Eurasia og Nord-Amerika. Den er lav og krypende, og vokser på hele den nordlige halvkule – hos oss i høyereliggende strøk opp til 1.730 moh. iLom iOppland. Bladene er båtformet og ikke særlig spisse. Nålene er innbøyde, og inntil 1,5 cm lange. Det hvite båndet av spalteåpninger på oversiden av nålene er om lag dobbelt så bredt som de grønne kantene langs bladkanten. I Norden vokser den i fjellstrøkene avNorge ogSverige, samt iJylland, nordligeSjælland og påBornholm.
Konglene utvikler seg til det vi kaller einerbær, og er først helt grønne eller blågrønne, men blir blå i løpet av 2-3 års full modning. Hannblomstene er gule, hunnblomstene grønne. Nålene står i trekoplete kranser om greinen. De er harde og stikkende.
Planten er særbu med hann- og hunnkongler på separate individer. Frøene spres med dyr. Hannblomstene er gule, mens hunnblomstene er 1–3 mm store grønne kongler. Begge blomstene står plassert i bladhjørnene, normalt som særbu på hver sin plante.
Eineren var et treslag med mange ulike bruksformål, som emneved der det krevdes bestandighet og styrke, rengjøringsmiddel og som smakstilsetting til mat og drikke. Einerbast var verdifullt fibermateriale til tauproduksjon.
Rettvokst einer ble brukt til gjerdestaur og kornstaur, men rettvokst einer av tilstrekkelig størrelse var sjelden. Materialer forlaggede kar krevde ikke samme lengde.
Klinkbygde båter ble ved Skagerrakkysten sammenføyd med trenagler, som kunne være av einer eller furu.[4][5] Skoplugger, rivetinder og selepinner kunne med fordel lages av einer.
Tradisjonelt til gamlelåver ogløer ble kombinasjonen avtørrmur ogbrakjekledning brukt for å lage vanntette, men luftige bygg for tørrhøy m.m. Slik kledning av einer er en historisk byggemetode spesielt påVestlandet med eksempler fraHavråtunet ogAlmåsgårdene.[6]
Einerkvist kokt eller varmet i vann gir et avkok som kalleseinerlåg. Einerlåg har vært brukt til rengjøring av alle slags trekar, særlig til melkeprodukter og tradisjonelt øl, og også til hårvask.
Nesten alttradisjonelt gårdsøl i Norge har brukt einer som smakstilsetning, ofte ved at ølet brygges av einerlåg i stedet for vann, men også ved at vørteren siles gjennom einerkvister.[7] De siste årene har en del kommersielle øl også brukt einerlåg somingrediens, inspirert av det tradisjonelle ølet. Å bruke einerkvist på denne måten i gårdsøl har vært vanlig over mye av Nord-Europa, unntatt Storbritannia og Danmark.[8] Einer som ingrediens i øl er dokumentert helt tilbake til 1500 f.Kr i Danmark.[9]
Utkok av einebær kan dessuten brukes sammen med brunsukker og fløte for å lage en smaksattkaramell som kallestreak. Tidligere har den vært solgt under navnetbrisketreak.[10]
Troen på at einerøkelse holder ondskap unna var vanlig blant tyrkiske folk. Jeremiah Curtin bemerket at noen sjamaner i Sibir brukte einerøkelse før de ofret dyr.[11]
