Eikeslekten (Quercus) er enslekt ibøkefamilien. Den omfatter både løvfellende og eviggrønne trær og busker med en vid utbredelse på dennordlige halvkule. Barken på stammen har vertikale furer. Trærne ersambu med adskilte hann- og hunnblomster på samme plante. Blomstene er samlet i rakler. Frukten er ennøtt som delvis er omgitt av en skål,cupola.
Blader og nøtter (frukter) fra sommereik.Bark på eiketre.
I Norge vokser bare artenesommereik ogvintereik vilt. Sommereik har kort stamme, kort bladstilk, men lang nøttestilk. Vintereik er motsatt med lang stamme, lang bladstilk, men kort nøttestilk, og bladene kan henge delvis på om vinteren. Sommereik er den mest hardføre og vokser i lavlandet påØstlandet og langs kysten nord tilMøre og Romsdal. Vintereik vokser i kyststrøk fraDrøbak ogVestfold tilNordfjord. Flere utenlandske eikearter har imidlertid blitt plantet i parker og hager i Norge, for eksempel de nordamerikanske artenerødeik,skarlageneik ogsumpeik. På Nesodden vedRøer finnes verdens nordligste sammenhengende eikeskog.[1]
Hule og grove eiker har status som utvalgt naturtype etternaturmangfoldloven.[2] Slike trær er vurdert som spesielt viktige for naturmangfoldet. Det skal tas ekstra hensyn til slike forekomster, men dette gjelder ikke eiketrær som står i produktiv skog. Svært mange insekter er spesialisert til å leve på eik. Selv i Norge, som ligger ved nordgrensen for eikas utbredelse, finnes det kanskje 1 500 insektarter som er knyttet til eik. Mange eikespesialister blant sopp, lav og insekter regnes som utrydningstruet i Norge.[3] Rundt 120 sjeldne billearter er funnet i eiketrær som vokser i Norge.[4]
I 2011 og 2012 ble eikekroner mange steder i Norge gasset for å få et bilde av hvilke arter som lever i dem. Det ble funnet 17 nye arter for vitenskapen, åtte nye arter for Norden og 57 nye arter for Norge.Pukkelfluer er en artsrik gruppe med hele 73 arter. 13 av dem er senere beskrevet som nye arter.[5][6]
Trevirke av eik er sterkt og hardt og brukes mye til bygningskonstruksjoner, gulv og møbler. Eikeveden er meget motstandsdyktig motråte. Den vakre strukturen og fargen har gjort den til det mest populære treslaget i produksjonen avparkett. Det finnes også laminatgulv med et mønsterskikt avmelamin som etterligner treslagets strukur og farge, men som ikke inneholder virke fra eik.[7] Veden er gyllen med nyanser avgult og lystbrunt, noen ganger også med svak antydning avrødt. Tidligere var eiketrær svært ettertraktet tilskipsbygging og eikebestanden i Norge ble derfor hardt beskattet fram til1900-tallet. Dette gjaldt særlig eikeskogene langs kysten avAgder. Mye gikk til eksport. Det er blitt hevdet atNederlands utvikling til den største sjøfartsnasjonen på1600-tallet hadde vært umulig uten tilgang på norsk eik. Hollenderne løste dessuten problemet medAmsterdams ustabile grunnforhold ved å anlegge et gigantisk fundament med eikestokker. Dette eksisterer den dag i dag.
Eik har også andre bruksområder: I produksjon avvin og mange typerbrennevin, somakevitt,konjakk ogwhisky, brukeseikefat som setter smak på drikken. Noen arter av eik har spiselige nøtter og brukes tilgrisefôr sør i Europa. Eik har gode fyringsegenskaper og utvikler høyere temperaturer enn for eksempel veden frabjørk.
Sommereik (Quercus robur) iFlora von Deutschland, Österreich und der Schweiz, 1885Vintereik (Quercus petraea) iKöhlers Medizinal Pflantzen, 1887Korkeik (Quercus suber) iKöhlers Medizinal Pflantzen, 1887Skarlageneik (Quercus coccinea) iHistoire des arbres forestiers de l'Amérique septentrionale, 1812Vasseik (Quercus nigra) iHistoire des arbres forestiers de l'Amérique septentrionale, 1812
Denne listen inneholder bare noen av de mer kjente eikeartene. Utvalget bygger på Mitchell (1977) og Burns og Hokala (1990). Alle arter i vestligeEurasia ogNord-Afrika er tatt med, se Denk og Grimm (2010). Norske navn følger Inger Gjærevolls oversettelse av Mitchell, og systematikken følgerOaks of the World.[9][10][11][12][13]
underslektQuercus
seksjonQuercus – Eurasia, Nord-Afrika,Nord-Amerika; kortearr, nøttene blir modne på et halvt år
UnderslektenCyclobalanopsis blir i for eksempelFlora of China skilt ut som en egen slekt, menmolekylærgenetiske data viser atCyclobalanopsis hører til midt blant andreQuercus-arter iden gamle verden. Dataene viser at slektenQuercus omfatter toklader: en begrenset til den gamle verden med gruppene Cerris, Cyclobalanopsis og Ilex og en annen klade rikest utviklet i Amerika med gruppene Quercus, Lobatae og Protobalanus.[11][14][15]
Hybrider mellom ulike eikearter er vanlige, spesielt innenfor seksjonene. Hybridene er forplantningsdyktige, oggener utveksles ganske fritt mellom eikearter i samme geografiske område. De kan være derfor være temmelig like genetisk, selv om artene er stabile over tid og godt definert ut framorfologiske trekk. Dette er en utfordring i forhold til det tradisjonelleartsbegrepet.[16][17][18]
Mektige eiketrær har hatt en sentral plass i menneskeneskultur ogreligion i flere tusen år. GudenZevs ble dyrket som eikegud iDodona i det gamleHellas, der treet særlig ble forbundet med lyn og torden. OgsåLitauen hadde sin tordengud knyttet til eikelunder. Treet var ellers hellig både iItalia, blantkeltere oggermanere. Fremdeles signaliserer tunge eikemøbler makt og tradisjon, mens eikeløv brukes somsymbol på styrke og utholdenhet, blant annet påmedaljer og militære gradtegn. Eik er dessuten nasjonaltre iTyskland,Storbritannia ogUSA.
Flere steder i verden er det spesielle eiketrær som har fått egne navn.
Mektige eiketrær har fascinert og imponert mennesker i alle tider. Her den danske forfatterenJens Baggesens (1764-1826) skriverhule i ei gammel eik.
^abT. Denk og G.W. Grimm (2010). «The oaks of western Eurasia: traditional classifications and evidence from two nuclear markers».Taxon. 59 (2): 351–366.ISSN0040-0262.JSTOR25677595.
^F. Hubert m.fl. (2014). «Multiple nuclear genes stabilize the phylogenetic backbone of the genusQuercus».Systematics and Biodiversity. 12 (4): 405–423.ISSN1478-0933.doi:10.1080/14772000.2014.941037.
^J.H. Williams, W.J. Boecklen og D.J. Howard (2001). «Reproductive processes in two oak (Quercus) contact zones with different levels of hybridization».Heredity. 87: 680-690.ISSN0018-067X.doi:10.1046/j.1365-2540.2001.00968.x.
^D. Gömöry og J. Schmidtová (2007). «Extent of nuclear genome sharing among white oak species (Quercus L. subgen.Lepidobalanus (Endl.) Oerst.) in Slovakia estimated by allozymes».Plant Systematics and Evolution. 266 (3–4): 253–264.ISSN0378-2697.doi:10.1007/s00606-007-0535-0.
_(8719530561).jpg)
_(8719526849).jpg)
