| Egon Friedell | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Egon Friedmann 21. jan.1878[1][2][3][4]  Wien[5][2][6] | ||
| Død | 16. mars1938[1][2][4][7] (60 år) Wien[8][2] | ||
| Beskjeftigelse | Kulturhistoriker,oversetter,journalist,filosof,skribent,teaterskuespiller,historiker,filmskuespiller | ||
| Akademisk grad | Ph.d. (1904) (deles ut av:Universitetet i Wien) | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Wien (1900–1904) | ||
| Nasjonalitet | Østerrike-Ungarn Østerrike | ||
| Gravlagt | Wiener Zentralfriedhof | ||
| Signatur | |||
 | |||
Egon Friedell (født21. januar1878 iWien, død16. mars1938 samme sted) var en ofte sitert østerriksk historiker, skuespiller og kulturskribent, mest kjent for sine verk om kulturhistorie. Tross at han «var kjent for å sludre bort mye tid ved Wiens utallige kafébord», fremsto han som «det renerenessansemenneske med kunnskaper om alle sider av samfunnet».[9]
Egon Friedell var tredje barn av denjødiske silkefabrikanten Moriz Friedmann og hustruen Karoline (født Eisenberger). Etter foreldrenes skilsmisse i 1887 bodde Friedell hos faren. Etter farens død i 1891 bodde Friedell hos en tante iFrankfurt am Main, der han gikk på skolen, hvorfra han imidlertid etter to år ble kastet ut på grunn av «urolig opptreden».[10] Han gikk på flere skoler i Tyskland og Østerrike inntil han etter fire forsøk tok sinAbitur iBad Hersfeld i 1899.
Før han tok sinAbitur, var han innskrevet som gjestestudent påUniversitetet i Berlin, der han studerte tysk litteratur, naturvitenskap og filosofi. I denne periode tok han avstand frajødedommen og konverterte tillutherdommen. Da han fikk sinArbitur, ble han innskrevet påuniversitetet i Heidelberg for å studere hosKuno Fischer.
I årene 1900 til 1904 leste Egon Friedell tysk litteratur og filosofi i Wien. I 1904 mottok han en tyskdoktorgrad for sindisputasNovalis als Philosoph.
Han ble mest kjent for sine verk om kulturhistorie. I den første oversettelse til norsk fra 1933, somBokklubbene i 1998 hadde blant de hundre viktigste bøker,[11][12] sa historie-professorJacob S. Worm-Müller i forordet: «I motsetning tilKarl Marx, som hevder at de materielle produksjonsforhold er det primære og at idéene og alt annet er avledet av dem, mener Friedell at ånden er det primære både hos den enkelte og i samfunnet, det frø hvorav alt spirer».
Gjennom verdensrummets uendelighet vandrer talløse stjerner, Guds lysende tanker, salighetens instrumenter, som skaperen selv spiller på. På alle sammen rår lykken, forGud vil ha verden lykkelig. Bare en av dem er uten lykke. Der bor menneskene.
Innledning til verket fra 1933
Da Friedell fikkKnut Hamsuns tillatelse til å dediserte sitt verkOldtidens kulturhistorie til ham i 1936, erklærte Friedell hans verker for «det absolutt fullkomne», og at Hamsun bare kunne sammenlignes med én eneste dikter,Homer. Friedell hadde uttrykt seg sterktantisemittisk i sitt tidligere verkVår tids kulturhistorie, og en dedikasjon til Hamsun var et håpefullt steg i retning mot å få innpass iNazi-Tyskland.[13]
Friedells skriveform var, ifølgePeter Normann Waage, mer diktning enn vitenskap: «Friedell diskuterer med historien, går i rette med den, roser og håner - og trekkerparalleller mellom moter, matretter, malerkunst og tidas store representanter».[14]Friedell drev for øvrigkabaretscenen «Flaggermusen» der han selv ledet an i sitt egetskuespill omGoethe.[14]
AvThomas Mann ble han kalt en av det tyske språks største stilister.[14]I etintervju medTrond Berg Eriksen siterteJan E. Hansen Friedell på at «sjelevandring er den eneste aktverdige form foridrett».[15] Andresitater av Friedell er «politikk er de forbudte midlers kunst og prinsippløshetens system» og «salige er uvirksomhetens timer, for da arbeider vårsjel». Samtidig som Hamsun satt iDubrovnik i mars 1938 og forgjeves prøvde å skrive ferdig oppfølgeren tilRingen sluttet,[16] hoppet Friedell ut av vinduet i sin leilighet daSA-soldater tok seg inn underAnschluss, invasjonen iWien i mars 1938.[9]
