Efor (klassisk gresk:Ἔφορος, fraepi, «på» eller «over», oghoraō, «å se», det vil si en som ser over eller oppsynsmann) var en embetsmann iantikkensSparta. Der var fem eforer som årlig ble valgt til å sverge å opprettholde styret til deto kongene mens kongene sverget å opprettholde loven.[1]
HistorikerenHerodotos hevdet at institusjonen ble opprettet avLykurg, men den kan ha blitt opprettet fra behovet for guvernører mens kongene ledet hærene i slag. Eforene ble valgt av folkeforsamlingen,Apella, og alle borgere kunne velges. De kunne ikke gjenvelges. De gav balanse for de to kongene som sjelden samarbeidet med hverandre.Platon kalte demtyranner som styrteSpartadespotisk, mens kongen var ikke mer enn generaler. Opptil to eforer kunne følge en konge på en krigskampanje som et tegn på kontroll, og hadde selv muligheten til å erklære krig ved en del tidspunkter i spartansk historie.[2]
I henhold tilPlutark,[3] hver høst vedKrypteia, ville eforenepro forma erklære krig mothelotene slik at enhver spartansk borger kunne drepe en helot uten å frykt blodskyld.[4]
Eforene ledet møtene iGerousia, detoligarkiske rådet av eldre. De hadde ansvaret for sivile søksmål, skattlegging, kalenderen, utenrikspolitikk og unge menns militærtrening. Året ble oppkalt etter en av dem på samme måte someponyme arkoner iAthen. To eforer fulgte hæren i felten, og de kunne arrestere og fengsle konger for dårlig oppførsel under krigen. Eforene trengte ikke å knele for kongene av Sparta og ble høyt respektert av borgerne grunnet betydningen av deres makt og grunnet den hellige rolle de utøvde ved sine funksjoner. Ettersom beslutninger ble vedtatt ved flertallsbeslutninger, kunne det bety at Spartas politikk kunne endres seg raskt om en efor endret mening. Det skjedde i 403 f.Kr. da kongPausanias overbeviste tre av eforene om å sende en hær til Attika. Det endret fullstendig politikken til hærførerenLysandros.[5]
Kleomenes III avskaffet eforene i227 f.Kr., men de ble gjeninnsatt av denmakedonske kongAntigonos III Doson etterslaget ved Sellasia. Stillingen eksisterte til det100-tallet e.Kr. da den antagelig ble avskaffet av denromerske keiserenHadrian.