| Edward Stettinius jr. | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Edward Reilly Stettinius, Jr. 22. okt.1900[1][2][3][4]  Chicago | ||
| Død | 31. okt.1949[1][2][3][4] (49 år) Greenwich | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat,politiker,forretningsdrivende | ||
| Utdannet ved | University of Virginia Pomfret School | ||
| Far | Edward Reilly Stettinius, Sr. | ||
| Søsken | William Stettinius | ||
| Parti | Det demokratiske parti | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Gravlagt | Locust Valley Cemetery | ||
| 48. utenriksminister i USA | |||
| 1944 til 1946 | |||
| Forgjenger | Cordell Hull | ||
| Etterfølger | James F. Byrnes | ||
| 1. FN-ambassadør fra USA | |||
| 1945 til 1946 | |||
| Etterfølger | Warren Austin | ||
Edward Reilly Stettinius jr. (født22. oktober1900 iChicago iIllinois, død31. oktober1949 iGreenwich iConnecticut) var enamerikansk forretningsmann ogpolitiker (Det demokratiske parti). Han varUSAs utenriksminister under presidenteneFranklin D. Roosevelt ogHarry S. Truman, og senere landets første FN-ambassadør. Stettinius var også en viktig bidragsyter underSan Francisco-konferansen, hvorFN ble etablert.
Edward var en annen av to sønner og den tredje av tre barn av Edward og Judith (Carrington) Stettinius. Moren stammet fra engelske nybyggere i Birginia i kolonitiden; faren var av tysk bakgrunn.
Stettinius studerte vedUniversity of Virginia fra 1919 til 1924, men ble ikke uteksaminert.
Han begynte deretter som arbeider vedGeneral Motors hvor han fra 1926 ble forfremmet til selskapets visepresident og fikk ansvaret for industrielle og offentlige relasjoner. Han arbeidet også med å utvikle arbeidsledighetsprogrammer, som førte til at han kom i kontakt medFranklin D. Roosevelt. Stettinius forlot GM i 1938 til fordel for stillingen som direksjonsmedlem forUS Steel, en stilling han for øvrig beholdt inntil sin død, før han av den nyvalgte presidenten Roosevelt deretter ble utnevnt til leder avOffice of Production Management.
Utenriksminister: I 1941 ble han administrator for programmetLend-lease rettet mot de allierte i Europa, en stilling han hadde inntil han ble utnevnt til statssekretær i det amerikanske utenriksdepartementet i 1943. I november 1944 etterfulgte han deretterCordell Hull som utenriksminister, da Hulls sviktende helse gjorde et skifte påkrevet.
Stettinius var, som formann til den amerikanske delegasjonen under San Francisco-konferansen om internasjonal organisering, medvirkende til dannelsen avFN og var til stede under den offisielle grunnleggelsen av FN den 26. juni 1945. I denne perioden deltok han også underJaltakonferansen sammen med Roosevelt.
Få måneder etter Roosevelts bortgang gikk Stettinius av som utenriksminister og ble erstattet av senatorJames F. Byrnes.
Ambassadør: Rett etter sin avgang ble han av presidentHarry S. Truman utnevnt til USAs første ambassadør i FN, en stilling han beholdt inntil juni 1946, da han søkte avskjed på grunnlag av hans kritiske syn mot Trumans nekt mot å bruke FN som et verktøy for å løse konflikter medSovjetunionen.
Etter dette ble Stettinius ansatt som rektor ved University of Virginia, en stilling han beholdt til våren 1949 da han ble bedt om å arbeide mindre av sin lege på grunn av sitt svake hjerte.
Edward Stettinius døde av en blodpropp i hjertet hos hans søster og medgifte svogerJuan Trippe den 31. oktober 1949 iGreenwich iConnecticut.[5]
