Edderkopper (Araneae) (avdanskedder, «eiter», ogkopp, «noe tykt, oppsvulmet»)[4] er en gruppeedderkoppdyr, som ved hjelp av spinnekjertler på bakkroppen produsereredderkoppsilke (spindelvev). Nøkkelen til deres suksess er kombinasjonen av evnen til å lage edderkoppsilke, og at de hargift, en giftklo ytterst på «kjevene». Ikke alle arter lagerfangstnett, flere jakter fritt. Nesten alle er giftige, men bare 30 arter har gift som er dødelig for mennesker. Edderkopper finnes i alle verdensdeler og nær sagt alle steder på landjorden.
Læren om edderkopper kallesaraknologi, selv om den ofte blir gruppert i det mer generelle områdetentomologi. Frykt eller redsel for edderkopper kallesaraknofobi. Ingen av denorske artene er farlige på den måten at de er noen trussel mot mennesket, selv om bittet fra noen få arter kan gjøre merkbart vondt.
Hos edderkopper er kroppen tydelig todelt, med en «midje». De har åtte gangbein, samt to par følebein eller «munnføtter» (pedipalper) og et par «gripetenger» (chelicerer), hver med en klo (giftklo). De har vanligvis åtte øyne, mens noen har bare seks, eller færre. Hunnene er som regel større enn hannene, iblant meget større, men hos et mindretall arter f.eks.vannedderkoppen og noenhoppeedderkopper, er hannene omtrent like store eller større enn hunnene. Edderkoppene varierer i størrelse fra under énmm til over 25 cm (beinspenn).
I desember2009 var detbeskrevet (registrert) 41 253 ulikearter av edderkopper i verden, fordelt i 109familier med til sammen 3 777slekter[2]. Artstallet for edderkopper har økt jevn over tid. Det totale antallet arter er anslått til det doble, kanskje enda mer. Lite utforskede steder som tropiskregnskog kan romme en mengde ukjente arter. 624 arter er registrert naturlig forekommende i Norge[3].
Edderkoppene varierer i størrelse fra noen fåmillimeter, hos enkeltedvergedderkopper til over 25 cm (beinspenn), som hos verdens største edderkopp,fugleedderkoppenTheraphosa blondi, som kan bli opptil 170 gram, og har en levetid på 40 år. Den aller minste som er registrert erPatu digua fraColombia, som er mindre enn 0,37 mm. Hanner er vanligvis mindre enn hunnene. Hos én art i gruppenNephilidae, er hunnen i gjennomsnitt nesten 10 ganger så lang som hannen.
Kroppen er i likhet med andre edderkoppdyr, delt i to kroppsavsnitt (tagmata). Forkroppen (prosoma ellercephalothorax) består av hodet og brystet. Det andre kroppsavsnittet erbakkroppen (opisthosoma).
Forkroppens førstesegment manglerantenner og følere, sominsekter har. Men det erekstremiteter (utvekster) på de etterfølgende segmentene. Ett par chelicerer («gripetenger»), med én klo hver, finnes på hver side av munnåpningen. Etsærtrekk ved edderkoppene er at chelicerene inneholder giftkjertler, som brukes for å lamme byttedyr. Det finnes noen meget få arter som mangler giftkjertler, men dette er en sekundær egenskap. Like ved chelicerene finnes ett parpedipalper som brukes som følere og blir noen ganger kalt «munnføtter». Pedipalpene har seks ledd og kan være ganske lange, slik at de hos enkelte arter lett kan forveksles med gangbein. Litt lenger bak på forkroppen finnes fire par med gangbein, hvert bein har syv ledd.
Bakkroppen er sekkformet og mangler bein. Det første segmentet på bakkroppen danner en tynn stilk («midje» ellerpetiolus) som forbinder bak- og forkroppen. Dette er etfellestrekk medamblypyger. De fire spinnevortene er imidlertidrudimenter etter ekstremitetene, og befinner seg parvis på det fjerde og femte bakkroppssegmentet.
Beina hos de fleste edderkopper, har tre klør, på det ytterste leddet. For edderkopper som spinner nett er det disse som brukes for å klatre i nettet. Klørne har små tenner (sagtannet). De artene som spinner nett produserer en slags «olje» fra både klør og huden like ved, for å unngå å sitte fast i sitt eget spinn, eller andres nett.[5]
Øynene er plassert både foran, på siden og oppe på hodet. De har ulik plassering hos de ulike delgruppene, måten disse er ordnet, avgjør hvor isystematikken edderkoppen er plassert. De fleste edderkopper har åtte øyne. Noen arter har bare seks øyne, eller færre, dette finnes fortrinnsvis hoshaplogyne edderkopper. Det finnes også noen arter som er helt uten øyne. Hos noen kan ett eller flere par av øynene være bedre utviklet enn de andre. Tre par av øynene er såkaltesideøyne, som består av mangeenkeltøyne med én felles linse. De er rester etterfasettøyne slik man for eksempel finner dem hos insekter. Hos edderkopper ogamblypyger, er kun tre av de opprinnelig fem parene sideøye bevart. Det fjerde øyeparet erpunktøyne eller medianøyne, disse er mye enklere bygde, likevel er de hos noen arter større enn sideøynene.
De fleste nattaktive (nettvevere) og de som baserer seg på snikangrep somkrabbeedderkopper som bl.a. lever påblomster, de har vanligvis en beskjeden synssans. I stedet er disse edderkoppene ekstremt følsomme for vibrasjoner. Flere edderkopparter har et godt syn. Hoppeedderkopper skiller seg fra alle andreleddyr ved at de kan fokusere synet. De store øynene midt foran på hodet harmuskler som kan flytte litt pånetthinnen.
I motsetning til de fleste andre leddyr, har edderkopper ingen «muskler» i lemmene. For bevegelse bruker de «hydraulisk trykk» og pumper væske ut og inn. Edderkopper kan generere trykk opp til åtte ganger sitt hvilenivå for å utvide (bevege) beina. På grunn av dette kan en edderkopp med punktert forkropp ikke bevege beina, og beina hos døde edderkopper vil skrumpe sammen. Hoppeedderkopper kan hoppe opptil 50 ganger sin egen lengde ved å plutselig øke væsketrykket i tredje eller fjerde beinpar.
Sirkulasjonssystemet eråpent, som hos alle leddyr, med et langstrakt hjerte, en pulsåre, på ryggsiden i bakkroppen, som pumper kroppsvæsken (hemolymfen) framover i kroppen. Edderkopper har ikke et lukketblodåresystem som høyere dyr,blod oglymfevæske er ikke skilt fra hverandre slik som hosvirveldyrene, men er blandet. Denne kroppsvæsken sirkulerer i hele kroppen.
Åndedrett hos edderkopper er basert påboklunger og/eller et indre luftrørsystem (trakéer), et nett av tynne rør, trakérør, som forsørger alle kroppens celler direkte med atmosfærensoksygen. Hosmygalomorfe edderkopper skjer denne gassutvekslingen ved hjelp av en boklunge eller «bokgjelle». Dette er et kammer (lunge) langt fremme på bakkroppen, med en spalteformet åpning. Inne i kammeret finnes flere tynne bladformede «blodfylte» skiver.Araneomorfe edderkopper brukerspirakler i tillegg, en pore i edderkoppenseksoskjelett, som fungerer som en åndedrettsåpningen. Edderkopper har bare én spirakle litt langt bak, på undersiden av bakkroppen. Den beskytter åpningen inn til trakésystemet. Spiraklen gjør det mulig for disse edderkoppene å ha et høyere stoffskifte og bedre væskekontroll. Dette er langt mer effektivt, og gjør at edderkoppen kan bevege seg hurtigere, samtidig som den benytter seg avaerob forbrenning (celleånding).
Nervesystemet består, i likhet med de andreleddyrene, av en marg nederst i buken, med nerveknuter (ganglion/ganglia). Hos edderkopper er alle nerveknutene sammenvokst i forkroppen. Dette er det mest sentraliserte nervesystemet hos leddyrene. Dette gjelder alle edderkopper, unntatt de i den mest primitive gruppen,Mesothelae.
Fordøyelsen skjer både utenfor kroppen og itarmen, som er delt i soner, og ender i endetarmsåpningen.Ekskresjonen skjer ved hjelp av detmalpighiske rør. Edderkopper tar til seg kun flytende føde. Mange sprøyter fordøyelsesvæske inn i byttedyret og lagre derfor byttet midlertidig.
Et særtrekk ved edderkoppenes anatomi er at hannenes paringsorganer ikke står i noen forbindelse med kjønnsåpningen. Hannens kjønnsåpning (gonopore) sitter på bakkroppen, menspedipalpene (munnføttene) er utviklet som paringsorganer. De har blærer for oppbevaring avsperm og ulike organer for å komme fram til hunnensspermatheker (spermbeholdere). Disse organene kan bli svært innviklede, og siden de kan variere mye fra art til art er de viktige karakterer for å skille de ulike artene. Før paringen overfører hannensperm fra kjønnsåpningen til palpeorganene. Hunnens kjønnsåpning sitter foran på undersiden av bakkroppen. Den er hos høyere utviklede edderkopper dekket av en plate, kaltepigyn, som også kan være ganske forskjellig mellom artene.
LyngrovedderkoppPisaura mirabilis som bærer med seg en eggsekk. Eksemplaret mangler en fot. Bildet er tatt iKristiansand.
Ettersom hunn-edderkoppene er grådige rovdyr, og gjerne betydelig større enn hannene, er det forbundet med stor risiko for hannen å nærme seg en hunn. Det er vanlig at han utfører visse ritualer for å pasifisere hunnen, for eksempel ved å vifte med de kontrastrikt fargede pedipalpene og tromme på underlaget (hoppeedderkopper,Salticidae) eller ved å sette tråder i nettet i vibrasjon i et spesielt mønster (hjulspinnere, Araneidae). Hos enkelte går hannen så langt som til å binde hunnen fast med en silketråd under paringen. Likevel er det ikke uvanlig at paringsforsøket ender med at hannen blir spist, gruppensorte enker (Latrodectus spp.) har fått navn på grunn av denne vanen. Det er ikke særlig uvanlig å finne edderkopp-hunner med en løsrevet hann-pedipalp hengende fast i kjønnsorganet.
Ettersom hunnen lagrer hannens sæd i et eget hulrom som står i forbindelse med den samme kanalen someggene passerer på vei ut, blir ikke eggene befruktet før de legges, hvilket er hovedårsaken til at edderkopper aldri har utviklet seg til levendefødende. Når hunnen er befruktet, legger hun en klynge egg i en silkepose, kalt eggsekk. Dette skjer ofte ved at hun først spinner et «teppe» for eggene, senere spinner hun videre slik at det dannes en «pose» (eggsekk). Hos nettbyggende arter henges eggsekken gjerne opp ivegetasjonen, gjerne omgitt av et «telt» av silke, eller den kan gjemmes i et hulrom. Hunnen vil ofte forsvare eggsekken eller eggkokongen, selv mot så store trusler som et menneske. Jaktende edderkopper, somulveedderkopper, bærer gjerne eggkokongen med seg festet under bakkroppen, som en lys pute. Hos disse rir gjerne ungene på morens rygg en stund etter at de er klekket.
Enulveedderkopp som forsvarer sin eggsekkEn av de vanligste og kanskje den best kjente av artene i Norge,korsedderkopp, (Araneus diadematus) (hjulspinnere)Heteropoda maxima fraLaos kan bli 30 centimeter mellom beina, og er verdens største edderkopp om man regner med beinaKokte «taranteller», er en delikatesse iKambodsja.
Edderkopper har invadert det meste av landjorda fratropisk regnskog ogsubtropisk ørken tilhøyfjellet og steder medArktisk klima. De langt fleste lever på land, men noen lever i den marinestrandsonen, og blir til og med regelmessig oversvømmet avsaltvann, mens andre tilbringer mye tid iferskvann. Enkelte dvergedderkopper er svært tolerante overfor kulde og er aktive også omvinteren, selv omtemperaturen er underfrysepunktet. De ulike artene har sine krav til habitat, fra soleksponerte tørre sanddyner til skyggefulle og fuktige steder.
De fleste errovdyr, og spiller en viktig rolle i å regulere populasjoner av blant annet insekter. Noen svært få arter lever som«vegetarianere», slik som hoppeedderkoppenBagheera kiplingi, som lever isymbiose med en artmaur, den får over 90 prosent av sin føde fra planter i slektenAcacia.[6] De norske edderkoppene spiser hovedsakeligtovinger (fluer ogmygg), men også andre mindre insekter. Noen større arter kan ta større dyr, blant annet enkelterovedderkopper (Pisauridae) som kan ta småfisk ogrumpetroll. De store artene kan ta småfugler,krypdyr og andre mindre dyr.
Krypdyr, fugler og enkelte vepser, særligveivepser (Pompilidae) lever av edderkopper.
Mange edderkopper jakter ved å byggenett hvor byttet setter seg fast. Disse nettene er laget avedderkoppsilke, som består av lange, tynne og svært sterkeproteintråder. Trådene produseres av spinnekjertler forbindet med to par spinnevorter under, eller bak på edderkoppensbakkropp. Alle edderkopper produserer edderkoppsilke, selv om ikke alle bruker dem til å spinne avanserte fangstfeller med. Edderkoppsilken kan bli brukt som hjelp når edderkoppen skal klatre, som ankertråd eller sikkerhetsline, til å fôre huleganger med, til å spinne eggkokonger eller eggsekker, eller å pakke inn byttedyr og til mange andre formål.
Densorte enke (Latrodectus mactans), fikk navnet fordi hunnen spiser hannen etter kjønnsakten. Den er amerikansk og finnes ikke naturlig i Norge, men det hender en sjelden gang at den blir innført sammen med importerte varer. I det sørlige Europa lever slektningenLatrodectus tredecimguttatus (kjent blant annet som malmignatte på fransk), som er minst like farlig som den amerikanske sorte enken.
Fugleedderkopper er populære somkjæledyr. Disse edderkoppene har fått et ufortjent dårlig rykte, da man i tidligere tider mente at bitt fra taranteller var dødelige med mindre offeret kastet seg ut i en vill dans,tarantella, som skulle være et botemiddel mot bittet. Det er ikke beskrevet dødsfall som følge av giften fra tarantellbitt, men bittet gjør vondt, og kan fremkalle en reaksjon, omtrent som ved et stikk av enbie.
Hossummeedderkoppene (Anyphaenidae) kommer hannen i kontakt med hunnen ved å vibrere bakkroppen mot et blad. Den summende lyden den lager, er hørbar også for mennesker.
Heteropoda maxima fraLaos er verdens største edderkopp om man regner med beina, den kan bli opptil 30 centimeter mellom beina. Den tyngste erfugleedderkoppenTheraphosa blondi fra Sør-Amerika, som kan veie opptil 175 gram, men har litt kortere bein ennHeteropoda maxima.
Skogtrekantspinner (Hyptiotes paradoxus) finnes i Norge og er en av svært få edderkopper som mangler giftkjertler. Siden de ikke kan lamme byttet med gift, pakker de det raskt og svært tett inn i eddekoppsilke før de fortærer det.
Araknofobi er frykt eller redsel for edderkopper. Bare noen få av artene, og ingen av de norske, er så giftige at de utgjør en fare for mennesker, selv om bittet fra noen få arter kan gjøre merkbart vondt. Allikevel er frykt eller redsel for edderkopper ikke uvanlig. Noe av grunnen til denne redselen kan nok være at edderkopper trives på litt mørke og bortgjemte steder, og at flere arter trives i menneskeboliger. Undersøkelser har vist at nær 50 prosent av kvinner og om lag 10 prosent av menn har slik angst.[7] Bare 200 av de litt over 40 000 kjente artene er kjent for å ha et alvorlig potensielt dødelige bitt.[8] Imidlertid kan edderkoppbitt forårsakeinfeksjoner oganafylaktiske reaksjoner (allergisk reaksjon / allergi sjokk), og dette kan medføre både sterke smerter og alvorlig sykdom.
Kokte fugleedderkopper er regnet som en delikatesse, blant annet iKambodsja,.[9] De fine hårene på kroppen fjernes først, disse hårene er svært irriterende om en får de på seg. De er en del av edderkoppens forsvarssystem.[10]
Edderkoppsilke er et av de sterkeste og elastiske stoffene man kjenner til, derfor søker forskere å kopiere dette materialet som edderkopper framstiller helt naturlig.[11] Materialet er lettere ennbomull, like sterke somnylon, men pr. vektenhet er den sterkere ennstål. Edderkoppsilken består av langeproteinmolekyler. Edderkopper bruker flere forskjellige typer edderkoppsilke, det gir tråder med ulike egenskaper, som grad av klebrighet. Det viser seg vanskelig å framstille edderkoppsilke kunstig, den lages inni edderkoppens kropp, hvor den er flytende, straks den kommer i kontakt med luft, herder den til edderkoppsilke. Vitenskapen forstår ennå ikke[12] prosessen fullt ut, og har ikke helt løst gåten. Målet er å utnytte dets egenskap på en rekke områder, som materiale iskuddsikre vester til festekabler forhengebro.[13][14]
Både edderkopper og spinnet er mye brukt som effekt itegneserier, bilder ogfilm, blant annet i historier og filmer somSpider-Man,Godzilla ellerShelob. Ikke unaturlig er det de store artene, som fugledderkopper, som er mye brukt, særlig i filmer. Mange av disse artene er i virkeligheten svært lite aggressive, nærmest «fredelige», samtidig som størrelsen er skremmende. Edderkoppspinn gir en skummel effekt eller det forteller at noe er urørt, at noe har stått slik lenge og er gammelt og forlatt. Noen av de filmene som er regnet for å være skummel erArachnophobia fra1990 avFrank Marshall, medJeff Daniels. I1955 komTarantula! avJack Arnold medJohn Agar ogLeo G. Carroll. I2002 kom filmeneSpider ogArac Attack.
Edderkopper er avbildet og brukt symbolsk av mennesker «til alle tider», denne er fraTennessee,USA.[19]
Edderkopper finnes i myter og overtro, særlig somfolkelige fortellinger. Men også ikristen tradisjon,gresk ogromersk mytologi. I ikke-vestlige kulturer er edderkopper sett på av mange mennesker somskaperen noe som ga opphav til verden eller som en velgjører og for å ha gitt menneskeneilden. Edderkopper ersymbol for det fortærende aspekt av denden store mor. Den står også for bådelykke og hell, men også etvarsel om en kommende ulykke. Den er også bilde påmålrettet og tålmodig arbeid, med å spinne fangstnett og senere passivt vente på et eventuelt byttedyr.
Edderkoppens nett, trolig det sirkulære nettet tilhjulspinneren, symboliserte hoskelterne det som holdt sammen alt liv. Mens det hosegyptere og grekere var et symbol på skjebnen, der hver tråd hadde «sin skjebne». I kristen tradisjon er en edderkopps nett et symbol påSatans garn, på fristelser og på det som ersyndig.
Blant de best kjente historiene er en fra gresk mytologi, om den ypperste av veverskene,Arakhne. Hennes vevarbeider var av beste kvalitet, og hun ble beundret av alle. Ryktet om henne nådde til slutt gudinnenAthene, som ble fra seg av sjalusi. Hun kledde seg ut til en gammel kone og besøkte Arakhne. Arakhne var selvgod og mente hun var like så god som Athene og utfordret til en vevkonkurranse. Konkurransen ble vist aldri avgjort og det endte med at Athene ødela vevene til Arakhne og angrep henne. Hun ga Arakhne en sterk skyldfølelse for å ha utfordret gudinnen. Arakhne forsøkte å begå selvmord, men idet livet var nær ved å ebbe ut, fikk Athene samvittighetskvaler. Hun reddet henne fra å dø ved å forvandle Arakhne om til en edderkopp.
Edderkopper er predatore (rovdyr) og kan derfor regnes som nyttige i naturen. Særlig fordi de regulerer mengden av insekter, og dermed regulerer bestanden av eventuelle skadedyr på planter. Fra undersøkelser iSveits er det beregnet at edderkopper setter til livs ca. 38 millioner smådyr hvert år, pr.hektar. Omregnet til vekt blir det ca. 150kilo smådyr.[20]
Noen arter er truet eller sårbare og er oppført på enrødliste. I Norge er det oppført 95 edderkopper[21], som såkalte rødlistearter påNorsk rødliste for arter[22], en liste basert på nyeste kunnskap om arter i Norge. Dette utgjør omtrent en sjettedel av de norske artene.
Det er vanlige menneskelige aktiviteter somhus- oghyttebygging, anlegging avveier,industriområder ogelveforbygninger som utgjør den alvorligste trusselen. I Norge er flere arter som er knyttet til gammelskog truet, enkelte har hatt en merkbar tilbakegang etter at skogbruket ble industrialisert. Området rundtOslofjorden og kysten sørover tilSørlandet er under sterkt press, særlig mindre øyer, enkelte strandtyper,sanddynekomplekser ogkystlyngheier er viktige, men sårbarehabitater. Andre betydningsfulle habitater er åpne soleksponertetørrenger,tørrbakker oglyngmark. Men rødlisteartene finnes også på enkelte særpregedemyrer ogvåtmarker, særlig myrer i lavlandet. En annen sterkt truet habitattype erelvebredder, spesielt iTrøndelag, hvor noen av norges mest sjeldne edderkopparter lever.
Enkelte av de store fugleedderkoppene, særlig de store, fargerike eller sjeldne artene er ettertraktet. En god del av de artene som man kan få kjøpt som kjæledyr har ennå ikke blitt formelt beskrevet. For noen sjeldne arter utgjør kjæledyrhandelen en trussel, siden store mengder av de disse dyrene blir samlet inn. Den fargerike,mellomamerikanske slektenBrachypelma er derfor fredet og det er ikke lovlig å handle med viltfangede eksemplarer.
Edderkopper oppsto i dengeologiske tidsperiodendevon, og har således levd på jorda i nærmere 400 millioner år. Edderkopper finnes nær sagt i alle miljøer og noen har tilpasset seg et liv i ferskvann, mens noen lever helt i strandsonen og lar seg regelmessig oversvømme av saltvann.
Leddedderkopper (Liphistiidae ellerMesothelae) er den mest primitive gruppen av alle nålevende edderkopper. Bakkroppen er tydelig segmentert og de mangler giftkjertler.
Heptathela
Liphistius
Opisthothelae
Mygalomorfe edderkopper (Mygalomorphae) er forholdsvis primitive edderkopper og omfatter alle de store artene som gjerne blir referert til somtaranteller. Giftklørne er store og vendt slik at klørne vender bakover, ikke innover, de angriper ved å hugge eller spidde byttet, ikke ved å bite. De spinner ikke fangstnett. Noen er jagende edderkopper, men de fleste sitter i ro ofte godt kamuflert, med snubletråder av silke som varsler edderkoppen om at et passende bytte er innen rekkevidde. De har åtte øynene som sitter ganske samlet, midt oppe på forkroppen.
Araneomorfe edderkopper (Araneomorphae) kan kalles «høyere edderkopper», omfatter det store flertall av artene, inkludert alle norske. Giftklørne vender innover mot hverandre, mot kroppsaksen. De biter byttet og kan holde det fast. De har seks eller åtte øyne, som er spredt utover den fremre delen av forkroppen.
Haplogynae er karakterisert ved at hunnene har enkle bygde kjønnsorganer, hannens paringorganer (pedipalper) er også forholdsvis enkle. De har bare har seks øyne, med unntak av noen få som har åtte, fire, to eller ingen øyne. Alle har giftklør som griper innover. Én norsk art.
Entelegynae er den største gruppen og omfatter omtrent tre fjerdedeler av de beskrevne edderkoppartene. Alle har åtte øyne, og giftklør som griper innover. Nær alle norske arter hører til her. Hunnene har avanserte kjønnsorganer, med et sklerotisert (hardt)epigyn og separate parings- og eggleggingskanaler. Hannen har et velutviklet palpeorganer.
Blant de tidligste studier av edderkopper i Norge er arbeidet tilprestenHans Strøm, som allerede i1765 publisertebeskrivelser av fire nye arter edderkopper. ZoologenRobert Collett publiserte den første norske oversikten i1876–1877. Siden den gang har den samlede kunnskapen om norske edderkopper økt betydelig, mye takket være noen ildsjeler. Men allikevel må kunnskapsnivået betegnes som ufullstendig. I 2009 eller tidlligere opprettet Glenn Halvor Morka et norsk edderkoppforum påInternett[23] som skal ha gitt økt fokus på dyregruppen edderkopper, samt forenkletkommunikasjonen og utvekslingen avkunnskap. Fra mars 2010 til desember 2011 ble det, mye takket være dette forumet, registrert rundt 40 nye edderkopparter i Norge.[3] Per april 2023 er nettstedet parkert.
I Norge var det i november 2012, registrert 624 arter[3] som fordeler seg i 31 delgrupper (familier), hvoravmatteveverne er den største og utgjør nær halvparten av alle artene. I tillegg til disse, er det dokumentert 6 arter som foreløpig har status som innførte[3].
^red. 2009.Kan edderkoppen sitte fast i sitt eget nett?html.Illustrert Vitenskap nr. 7/2009. side 11
^Meehan C.J. Olson E.J. and Curry R.L. 2008.Exploitation of the Pseudomyrmex–Acacia mutualism by a predominantly vegetarian jumping spider (Bagheera kiplingi). 93. ESA Annual Meeting.htmlArkivert 1. desember 2019 hosWayback Machine. (besøkt 10. oktober 2008)
^Novak, K. 2001.Spider venom helps hearts keep their rhythm.Nature Medicine 7/155
^Bogin, O. 2005.Venom Peptides and their Mimetics as Potential Drugs. Modulator 19pdfArkivert 9. desember 2008 hosWayback Machine. (besøkt: 11. oktober 2008)
^Andrade E, Villanova F, Borra P,et al. 2008.Penile erection induced 'in vivo' by a purified toxin from the Brazilian spider 'Phoneutria nigriventer'.British Journal of Urology International 102(7) juni 2008. side 835–837.
^Thruston, Gates P. 1895.The Antiquities of Tennessee. Cincinnati: The Robert Clarke Company, 1897. side 135.
^Nyffeler, M. 1982.Field studies on the ecological role of the spiders as insect predators in agroecosystems (abandoned grasslands, meadows and cereal elds). Thesis, Swiss Fed. Inst. Thecnol., Zürich.
^Artsdatabanken:Edderkoppdyr - Norsk rødliste for arter 2010.pdfArkivert 24. juli 2011 hosWayback Machine. (besøkt: 5. desember 2010)
^Artsdatabanken:Norsk rødliste for arter 2010.htmlArkivert 16. november 2010 hosWayback Machine. (besøkt: 5. desember 2010)
^Tvete, Kristian (11. juli 2009).«Sjokkfunn i Norge».Nettavisen (på norsk). Besøkt 3. april 2023. «– Det er slett ikke uvanlig at opportunistiske edderkopper opptrer som kannibaler, sier Morka. | Han har interessert seg for edderkopper siden han var liten, og ved siden av jobben som illustratør driver nettsiden edderkopper.net.»
Diaz, James H (August 1, 2004)."The global epidemiology, syndromic classification, management, and prevention of spider bites.American Journal of Tropical Medicine and Hygiene 71(2), side 239–250.
Folvik, E. 1992.The spider fauna of coastal sand dunes in southwestern Norway. 65 sider. Cand. Scient. Thesis. Museum of Zoology, University of Bergen, Norway.
Merrett, P.,Locket, G. H. & Millidge, A. F. 1985.A check list of British spiders. Bull. Brit. arachnol. Soc. 6, 381 – 403.
Nyffeler, M. 1982.Field studies on the ecological role of the spiders as insect predators in agroecosystems (abandoned grasslands, meadows and cereal elds). Thesis, Swiss Fed. Inst. Thecnol., Zürich., 174 sider.
Palmgren, P. 1939.Die Spinnenfauna Finnlands. I. Lycosidae. Acta Zool. Fenn. 25, 1-86.
Palmgren, P. 1943.Die Spinnenfauna Finnlands. II. Pisauridae, Oxyopidae, Salticidae, Clubionidae, Anyphaenidae, Sparassidae, Ctenidae, Drassidae. Acta. Zool. Fenn. 36, 1 – 112.
Palmgren, P. 1950.Die Spinnenfauna Finnlands und Ostfennoskandiens III. Xysticidae und Philodromidae. Acta. Zool. Fenn. 62, 1 – 43.
Palmgren, P. 1974a.Die Spinnenfauna Finnlands und Ostfennoskandiens. IV. Argiopidae, Tetragnathidae und Mimetidae.Fauna Fennica 24, 1-70.
Palmgren, P. 1974b.Die Spinnenfauna Finnlands und Ostfennoskandiens. V. Theridiidae und Nesticidae.Fauna Fennica 26, 1 – 54.
Palmgren, P. 1975.Die Spinnenfauna Finnlands und Ostfennoskandiens. VI. Linyphiidae 1.Fauna Fennica 28, 1 – 102.
Palmgren, P. 1976.Die Spinnenfauna Finnlands und Ostfennoskandiens. VII. Linyphiidae 2.Fauna Fennica 29, 1- 126.
Palmgren, P. 1977.Die Spinnenfauna Finnlands und Ostfennoskandiens VIII. Argyronetidae, Agelendiae, Hahniidae, Dictynidae, Amaurobiidae, Titanoecidae, Segestridae, Pholcidae And Sicariidae.Fauna Fennica 30, 1 – 50.
Platnick, Norman I. 1998.Advances in Spider Taxonomy 1992 – 1995. With redescriptions 1940 – 1980. 976 sider. New York Entomological Society 1997.
Platnick, Norman I. 2009.The World Spider Catalog, Version 10.5.htmlAmerican Museum of Natural History.
Relys, V. 1994.Unkommentierte Liste der Spinnen Litauens (Araneae). Arachnol. Mitt. 7, 1-19. Roberts, M. J. 1985.The spiders of Great Britain and Ireland. 229 sider. Harley Books, Colchester.
Roberts, M. J. 1987.The spiders of Great Britain and Ireland Vol. 2. Linyphiidae and checklist. 204 sider. Harley Books, Colchester. England.
Roberts, M. J. 1995.Spiders of Britain & Northern Europe. 383 sider. Collins Field Guide. Harper Collins Publishers.
Sømme, Lauritz. 1998.Insekter og andre virvelløse dyer på land og i ferskvann.NKS-forlaget, Oslo. 230 sider.
Song, D. X., M. S. Zhu & Chen, J. 1999.The Spiders of China. 640 sider. Hebei Sci. Technol. Publ. House, Shijiazhuang.
Tullgren, A. 1946.Svenska spindelfauna: 3. Egentlige spindlar. Araneae. Fam. 5 – 7. Clubionidae, Zoridae och Gnaphosidae. 141sider. Entomologiske Föreningen, Stockholm.
Tullgren, A. 1944.Salticidae, Thomisidae, Philodromidae och Eusparrassidae. 138 sider. Svensk Spindelfauna 3, Fam. 1 – 4. Stcokholm (Entomologiske föreningen).
Wiehle, H. 1931. Spinnentiere oder Arachnoidea. VI: Agelenidae – Araneidae. 136sider I: Dahl, F.Die Tierwelts Deutschlands.
Åkra, Kjetil. & Hauge, E. 2000.Provisional list of rare and potentially threatened spiders (Arachnida: Araneae) in Norway including their proposed Red List status.NINA Fagrapport 42: 1-38.
Åkra, Kjetil. 2004.En innføring i edderkoppenes verden.Insekt-Nytt 29 (1/2) side 4
Åkra, Kjetil; Olsen, Kjell Magne; Pommeresche, Reidun og Ødegaard, Frode. 2010.Edderkoppdyr Arachnida iNorsk rødliste for arter 2010.Artsdatabanken. Side 355-366.
.jpg)
