Ð (minuskelð), også kaltEdd ellerstungen D, er enbokstav som ble brukt igammelengelsk[1], og som i dag er i bruk i detislandske,älvdalske ogfærøyskealfabetet. Den var også i bruk imiddelalderens[2]Skandinavia[3], men ble erstattet avdh og senered. I islandsk uttales den som første lyd i engelskthem, mens i færøysk er den stum (med få unntak). Bokstaven brukes aldri i starten av ord, ogmajuskelen opptrer dermed utelukkende når et ord skrives med bare majuskler for eksempel i logoer eller på kart:SUÐUROY.
Majuskelen ser ut som en latinskD med en strek gjennom. Minuskelen ser ut som en bøyd latinsk d med en strek gjennom toppen.
«ð» brukes i tillegg som etfonetisksymbol ilingvistikken (IPA) for å symbolisere den stemtedentale nonsibilante frikativen.
IUnicode kodes ð som U+00D0 (Ð) og U+00F0 (ð).