| Eblaittisk | |||
|---|---|---|---|
 Eblaittisk inskripsjoner funnet i oldtidsbyen Ebla | |||
| Brukt i | Ebla | ||
| Region | Ebla | ||
| Utdødd | Før2. årtusen f.Kr. | ||
| Lingvistisk klassifikasjon | Afroasiatisk Semittisk Østsemittisk Ablaittisk | ||
| Skriftsystem | Kileskrift | ||
| Språkkoder | |||
| ISO 639-2 | sem | ||
| ISO 639-3 | xeb | ||
| Glottolog | ebla1238 | ||
Eblaittisk ellerpaleo-syrisk[1][2] er etutdøddøstsemittiske språk i nær slekt medakkadisk, som ble snakket i oldtidsbyenEbla, i dagens nordligeSyria i løpet av 2000-tallet f.Kr.[3] Det regnes som det første skrevnesemittiske språket. Varianter av språket ble også snakket iMari ogNagar.[3][4] IfølgeCyrus H. Gordon,[5] selv om skriftlærde kan ha snakket det noen ganger, ble eblaittisk sannsynligvis ikke utbredt benyttet som talespråk, og var snarere en skriftliglingua franca (utvekslingsspråk) med øst- ogvestsemittiske trekk.
Språket ble gjenoppdaget i ruinene avEbla fant man mellom 1974 og 1976 rundt 17 000 godt bevarte leirtavler medkileskrift som var skrevet på av bådesumerisk og eblaittisk.
Oppdagelsen i 1964 på stedet Tell Mardikh (Ebla) i nordlige Syria av en oltidsgammel by fra andre halvdel av 2000-tallet f.Kr. endret fullstendig detarkeologisk og historiske kunnskapen om denne tiden da det indikerte eksistensen av en moderne urban kultur under den tidlige dynastiske perioden iMesopotamia, innenfor engeografisk sone hvor tidligere utgravninger på den tiden ikke hadde avdekket noe i samme målestokk.
I samsvar med den engelsk-amerikanske historikeren ogassyriologenIgnace Gelbs teorier om alle bebodde sentre i Syria fra samme tidsepoke, så det ut til at sivilisasjonen Tell Mardikhs kulturelle identitet ikke nødvendigvis falt innenfor den semittiske familien.[6] Men i 1968 ble denne hypotesen utfordret ved oppdagelsen på samme sted av enstatue med en gammelakkadisk inskripsjon, som omtaler kongenIbbit-Lim av Ebla, snart denne hypotesen.[7] Ibbit-Lim er den eldste kjente herskeren i Ebla i tiden før 1950 f.Kr.[8] Det ble derfor mulig ikke bare å identifisere denne byen som oldtidsbyen Ebla, referert til i en rekke mesopotamiske ogegyptiske kilder, men i tillegg, med tanke på de sterke språkligekonnotasjonene til kongens navn,[9] for å spesifisere identiteten somamorittisk. Det ble imidlertid nødvendig å revidere disse konklusjonene igjen, etter oppdagelsen i1974 i oldtidsruinene av et bronsealderpalass (2400–2225 f.Kr.) av 42 kileskrifttavler, deretter av 17 000 andre året etter, og avslørte et annet språk enn amorittisk, og som viste arkaiskemorfologiske egenskaper som er tilstede på akkadisk, med uomtvistelige leksikalske likheter med vestsemittiske språk somhebraisk ellerarameisk. Utgravninger ble regissert av professorPaolo Matthiae og inskripsjonene oversatt avGiovanni Pettinato.
Denne motsetningen mellom et vestsemittiskleksikalske ord og en akkadiskmorfologi førte til kontroverser om dette språkets natur. For Pelio Fronzaroli antydet en akkadiskdialekt som hadde gjennomgått en sterk vestlig innflytelse.[10][11] På den annen side favoriserte Giovanni Garbini en mer nyansert tilnærming, og trakk oppmerksomheten til skjørheten i en sammenligning med akkadisk, og påpekte at det ikke er noen annen moderne modell å sammenligne med. I sinConsiderations on the Language of Ebla framhevet han den kunstige karakteren til denne motsetningen mellom morfologi og leksikalske ord og bemerket at «akkadisk skiller seg fra vestsemittisk slik vi kjente det hittil ettersom sistnevnte bare ble dokumentert i fasen etter amorittisk innovasjon. Hvis det spores tilbake til tiden før disse innovasjonene, begynner en nordvestlig før-amoritt-semittisk å dukke opp, som er i samsvar med akkadisk bare fordi sistnevnte bevarte sin tidligere karakter etter amorittenes invasjon.[12]
I hovedsak baserte sin studie på leksikalske ord, var Giovanni Pettinato likevel den første som i 1975 kunngjorde oppdagelsen av et nytt semittisk språk, som han ga navnet «paleo-kanaanittisk».[13] Det akademiske miljøet var ikke enstemmige om Pettinatos foreslåtte navn. Selv om navnet med fordel indikerte dets likhet medhebraisk,ugarittisk ellerfønikisk, viste navnet seg likevel ute av stand til å indikere dets morfologiske røtter iøstsemittiske språk. Giovanni Garbini foreslo deretter begrepet «paleo-syrisk»,[14] men igjen viste dette seg like utilstrekkelig for å formidle de mesopotamiske særtrekkene og ble ikke akseptert. Derfor, uten et navn som passet til dette nye språkets forskjellige språklige egenskaper, ble «eblaittisk» til slutt valgt.
