Dysse er en dansk betegnelse på megalitt- eller storsteinsgraver frayngre steinalderstraktbegerkultur. En dysse består av et gravkammer, omgitt av en rekke store randsteiner. Hvis haugen eller steinkretsen er rund kalles det en runddysse, og er den rektangulær benevnes den langdysse. Runddyssens ene gravkammer ligger nesten alltid midt i anlegget (10–15 m i diameter), mens langdyssen, som kan være over 100 m lang, ofte har flere sideliggende kamre. Gulvet i dyssekammeret kan være dekket med skjørbrent flint.
Etter hvert endret gravene form og til en viss grad funksjon. De utviklet seg til fellesgraver for en familie eller en slekt, såkaltejettestuer.
Dolmen (frabretonsk:Steinbord) er dysser med store steinheller som tak. Disse har trolig vært dekket av stein og jord, som så er blitt fjernet og tatt til annen bruk, enten av skattejegere eller lokalbefolkningen. De største steinene, som veide flere tonn, er så blitt stående igjen. Sydover i Europa finnes mange slike, med hovedkonsentrasjonen iBretagne ogStorbritannia.
Tumuluser er den franske benevnelsen på gravhauger. Noen av disse er iCarnacområdet bevart som jordhauger, mens andre er avdekket ned til utfyllingssteinene for å kunne vise hvordan de var laget (LocmariaqersEr Grah (ellerEr Vingle)).
I Norge er megalittgraver svært sjeldne. Det er lokalisert endysse ved gården Skjeltorp iSkjeberg,Sarpsborg kommune, som ble ødelagt ved nydyrking.Gabriel Gustafson foretok i 1908 en nødtørftig utgraving, og steinene ble lagt til side. I 1944 ble dyssen gjenoppført et par hundre meter fra den opprinnelige plassen. Her fikk forøvrigEinar Østmo gjort en ny undersøkelse i 1980–81. Han fant typisk traktbegerkeramikk og graven ble radiologisk datert til 3500-3090/3010-2700 f.Kr. Østmo påviste videre to tilsvarende dysser ganske nær hverandre ved Holtenes i nærheten avRødtangen,Hurum kommune. Disse ble datert litt eldre ennSkjeltorpdyssen, til 3630-3350 f.Kr.
