Dyphavssletter er en undersjøisksletter som danner den dypehavbunnen. Slettene ligger mellom foten avmidthavsryggene og den ytterste delen avkontinentranden, typisk på 4000–6000 meters dybde. Vanligvis ligger mellom foten av en kontinental stigning og en midthavsrygg, avgrunnsslettene dekker mer enn 50 % av jordens overflate.[1][2] De er blant de flateste, jevneste og minst utforskede områdene på jorden.[3] Dyphavsslettene er sentralegeologiske elementer ihavbekken (de andre elementene er en forhøyet midthavsrygg og flankerende dyphavshøyder), og de enorme flatene blir kun brutt av noen spredteguyoter (undersjøiskevulkanfjell med flate topper).[4]
Dyphavsslettene kjennetegnes av mer finkornetesedimenter enn påkontinentalsokkelen og ikontinentalskråningen, selv om bådegrus,stein og større blokker, droppet fraisfjell iistidene, kan finnes flere steder. Ogsåskredmateriale fra sokkelen og skråningen kan ha havnet langt ut på disse slettene.
Dyphavsslettene ble ikke anerkjent som særskilte fysiografiske trekk ved havbunnen før på slutten av1940-tallet, og inntil nylig hadde ingen blitt studert på systematisk grunnlag.[5] De er dårlig bevart i de sedimentære dataene, ettersom de har en tendens til å bli konsumert avsubduksjonsprosessen. På grunn av det totale mørket og et vanntrykk som kan nå rundt 750 gangeratmosfærisk trykk (76megapascal), er det svært vanskelig å utforske dyphavsslettene.[6]
