| Dovrefjell | |||
|---|---|---|---|
 Snøhetta er den høyeste toppen på Dovrefjell. | |||
| Land |  Norge | ||
| Høyde o.h. | 2 286 meter | ||
 Dovrefjell 62°06′00″N9°25′00″Ø | |||
Dovrefjell er etfjellområde som danner en geografisk barriere mellom detsørligeNorge ogTrøndelag. Dovrefjell er gjerne kjent for å inngå i den såkalteEidsvoll-eden fra 1814:
Dovrefjell ligger nord for Lesjadalføret i Nord-Gudbrandsdalen. ElvenJora regnes som vestlig grense,Driva ogInnset danner en grense i nord,Grimsdalen ogSavalen i øst. Området innenfor disse grensene er omkring 4500 km2.[1]
I 2002 ble tidligereDovrefjell nasjonalpark (opprettet 1974 – 265 km²) betydelig utvidet ved opprettelsen avDovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark (2002) og i 2018 ble utvidet med mesteparten av tidligereHjerkinn Skytefelt til i alt 1 830 km².
Områdets vernestatus er med på å bevare en storslagen natur og et uvanlig rikt plante- og dyreliv. Vestre del preges av steile fjell derSnøhetta rager høyest (2286 moh.). I øst er berggrunnen kalkrik, og her finnes Nord-Europas rikeste plantefjell med sjeldne arter somnorsk malurt ogdovrevalmue.Villrein er en karakterart for området og en av hovedbegrunnelsene for vern. Det importertemoskusfeet er et annet særmerke for Dovrefjell. Det er store uttak avskifer i området, og en tidligeregullgruve (nedlagt på slutten av 1700-tallet).
Nordenfjells regnes idag som Norge nord for Dovrefjell.[2]
Dovrefjell består av to bergartskomplekser:Prekambriskegneiser og foliertegranitter i vest og granitt-tonalitt i øst. Det østlige området tilhørerTrondheimsfeltet medkambosilurske bergarter som ble sterkt omdannet (metamorfosert) vedden kaledonske fjellkjedefolding. Høyt innhold avkis har gitt grunnlag for gruvedrift iFolldal Gruver.
Fjellområdet ligger påvannskillet mellomVestlandet og områdene mot Sverige. Dype daler skjærer seg ned i berggrunnen, og spesielt mot vest er dalene bratte. Landskapet er utformet etter siste istid.Morener,eskere ogagnordaler er andre spor etter siste istid.
Området rundtDrivdalen,Snøhetta ogHjerkinn er svært spennende botaniske områder. De tre Knutshøene er særdeles rike på sjeldne fjellplanter. Disse ble fredet allerede i 1905 etter at mange botanikere nærmest hadde rasert Knutshøene. i 1911 ble 50 planter fredet på Dovrefjell.
Drivdalen består av løsskifer og er rik på kalk. Her finnes mange sjeldne planter.
Fokstumyrene er først og fremst kjent for et unikt fugleliv, men her vokser også mange forskjellige orkideer samt åkerbær i rikt monn.
Fokstumyrene var godt kjent allerede på midten av1800-tallet. Området tiltrakk seg samlere fra heleEuropa og i 1917 var det mindre enn 20 hekkende fuglearter igjen på myrene,Brushanen var også forsvunnet. I 1923 ble fulgelivet på Fokstumyene fredet. I 1969 ble fredningen enda strengere og dette har gitt resultater. Bådemyrhauk og brushane er kommet tilbake samt mange andre arter.
Knutshøene regnes som Nord-Europas rikeste plantefjell. Her er mange sjeldne fjellplanter vanlige. Det er få fjellplanter som ikke finnes der. Noen planter har fått navn etter voksestedet, som dovreløvetann, knutsørapp og dovrevalmue. Norsk malurt og høyfjellsklokke er også til stede på Knutshøene. Knutshøene ligge like vedKongsvold Fjeldstue.
ForstmannJ.B. Barth utgav et hefte om plantene på Knutshøene i 1880: «Knudshø eller Fjeldfloraen»
Hjerkinhø har også et rikt planteliv. Området er fredet som landskapsvernområde.
