| Ditlev Gothard Monrad | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 24. nov.1811[1][2] København[3] | ||
| Død | 28. mars1887[1][2] (75 år) Nykøbing Falster | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat,bonde,prelat,samler | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Københavns Universitet | ||
| Barn | Ada Monrad Johannes Monrad | ||
| Parti | De Nationalliberale | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Danmark New Zealand | ||
| Gravlagt | Østre Kirkegård[4] | ||
| Utmerkelser | Æresdoktor ved Københavns Universitet (1879)[5] Storkors av Dannebrogordenen (1864)[5] Dannebrogordenens hederstegn (1854)[5] | ||
Ditlev Gothard Monrad (født24. november1811, død28. mars1887) var endanskteolog,biskop,politiker ogminister. Monrad sto bak utformningen avJunigrunnloven av 1849 og varkonseilpresident (statsminister) underkrigen i 1864.
Han anses som den danske grunnlovens far.
Monrad ble født iKøbenhavn som sønn av jurist Otto Sommer Monrad og hans ektefelle, men vokste opp hos sin mors tante og hennes mann i en landsby vedPræstø.
Ditlev Monrads far var født iTrondheim og fikk senere arbeid der som jurist, men han måtte fratre stillingen på grunn av sinnssykdom (melankoli). Ditlev Monrads to søstre, Lene Sophie og Hanna Ottilie, var som unge innlagt vedFrederiks hospital, sannsynligvis for sinnslidelse.
Ditlev Monrad var nestyngst av familiens seks barn, hvorav tre døde som små. Moren måtte oppløse hjemmet og flyttet til sin søster i Holstein.Monrad fikk et godt hjem i Prestø, hvor tantens ektefelle arbeidet som kjøpmann. Monrad ville gjerne overta forretningen da han ble voksen. Men han hadde evner for skole og det ble samlet inn penger i menigheten slik at han kunne gå på latinskolen iVordingborg.Atten år gammel fikk han et psykisk sammenbrudd som varte i flere måneder og ble beskrevet som «alvorlig nervefeber».Muligens var dette utløst av morens dødsfall. Han kom seg imidlertid og begynte å studere ved universitetet.Han blecand. theol. fraKøbenhavns Universitet med utmerkelse i 1831.
Utviklingen avnasjonalliberalismen startet allerede i 1820-årene hvor emnet dominerte den politiske debatten. Utover i 1830-årene kontrollerte tilhengerne de viktigste politiske kommunikasjonskanalene og i særlig grad gjaldt dette avisenFædrelandet, som ble en mektig oponionsdanner. Ytterligere forsterket dette seg daOrla Lehmann formulerteEjderpolitikken i 1842 . Monrad kom tidlig med i bevegelsen og i 1840 ble han redaktør avFædrelandet.[6]
Monrad var folkevalgt i flere perioder. Før forfatningsendringen i 1848 satt han iKøbenhavns borgerrepresentasjon i tidsrommet 1842–1848. Han satt senere iFolketinget i 1850–1853, 1853–1865 og 1882–1886.
I 1846–1871 var Monrad sogneprest i flere omganger, blant annet i Vester Ulslev påLolland fra 1846 til 1849. Dette var mens han arbeidet med utformningen av Grunnloven. Han var også biskop for Lolland-Falster Stift fra 1849 til 1854, men ble avsatt etter initiativ av den konservative statsministerenAnders Sandøe Ørsted. Ørsted var en politisk motstander av Monrad. Bakgrunnen for avskjedigelsen var Monrads stadig innsendte petisjoner med kritikk av regjeringen. På dette tidspunkt skal Monrad ha vært oppstemt og uforutsigbar med stadig skiftende meninger.[7] Etter avskjeden ble han tildelt en ledende stilling som skoledirektør.
D.G. Monrad kom inn iMarsministeriet i 1848. Han var en representant for de unge kreftene av de nasjonalliberale, full av ønske om sosiale reformer. Både i ministeriet og i forhandlingene frem mot grunnlovsendringen gjorde han seg sterkt gjeldende. Hadde han kunnet presse sin vilje igjennom hadde grunnloven fått et sterkere demokratisk preg. Det var Monrad som skrev det første utkastet til grunnloven og han omtales gjerne som grunnlovens far.
Som foretaksom kultusminister (Kirke-og undervisningsminister) og innenriksminister i 1848 og igjen i 1859–1863 satte Monrad sitt preg påDen danske kirke og undervisningsvesenet. Han utnevnteGrundtvig til biskop fullstendig uten fullmakt, til kongens store ergrelse. Ellers huskes han for sine lover om anlegg av jernbaner og for sitt arbeid med å forbedrefestebøndenes vilkår.
På et senere tidspunkt kommenterte Monrad de store sosiale skillene mellom bondebefolkningen og landbefolkningen slik:
Tag en fattig købstadshåndværker, er han end nok så uvidende, kan han end ikke skrive to ord af modersmålet uden i det mindste at begå to fejl, så har han dog en levende følelse af, at han er et ganske andet ophøjet væsen end en velhavende oplyst selvejerbonde.
D.G. Monrad
Under denandre slesvigske krig i 1864 var Monrad konseilpresident i tidsrommet 31. desember 1863 – 11. juli 1864. På samme tid ivaretok han vervene som finansminister og minister forHolstein ogLauenborg. En tid var han også vikar for utenriksministeren. Man kan ikke se bort fra at han overvurderte sine evner og undervurderte den farlige politiske situasjonen.[8] Av omgivelsene ble han oppfattet som kritikkløs og dominerende og han møtte skepsis og mistillit blant andre politikere. StatsministerC.C. Hall gikk inn for en løsning med innrømmelser til tyskerne. Monrad uttalte at han selv foretrakk krig fremfor atDet tyske forbund skulle gripe inn i dansk suverenitet.
Den tyske invasjonen i Slesvig begynte 31. januar 1864. Monrad beordret atDannevirke ikke måtte oppgis før en tredjedel av den danske styrken var tapt. Da Dannevirke allikevel måtte evakueres ba han om at alle måtte kjempe til København var falt. Monrad avsatte den øverstkommanderende generalende Meza etter krav fra stemningen i folket og krigsministeren. Mens de danske troppene forskanset seg vedDybbøl og påAls, ble Slesvig og Jylland besatt av tyske tropper. Få dager senere erklærte den nye øverstkommanderende at han heller ikke kunne holde Dybbøl. Monrad beordret da at Dybbøl skulle holdes. 18. april 1864 stormet prøyssiske tropper skansene. 6 000 danske soldater omkom og 3 500 ble tatt til fange. Krigen ble avløst avvåpenhvile.
Monrad lot seg ikke affisere av dette. Han ville nå etablere en nordisk union og skrev til den svenske kongen at han skulle arrangere et kongelig giftermål i de to landene; kongen visste ikke om brevet var skrevet for spøk eller i alvor. Under Londonkonferansen ble det foreslått envoldgiftsrett til løsning av det slesvigske spørsmål, noe Monrad avslo, selv om han overlot den endelige avgjørelsen til kongen. Krigen brøt derfor ut igjen den 25. juni 1864. Als ble erobret av prøysserne. Monrad forlangte stadig at krigen skulle fortsette inn i Københavns gater, mann mot mann.[9] Kongen avsatte han som statsminister den 8. juli. Monrad gråt og skrek: «Kongen har forrådt mig!» Innenriksministeren måtte ta seg av ham og erklærte at Monrad var fra forstanden.[9]
Freden ble inngått 1. august 1864. Fredsavtalen ble ratifisert av Danmark den 9. november 1864. Monrad holdt da en «galskapstale» om at man skulle ha kjempet til siste mann og ikke underskrevet Danmarks dødsdom.
Etter den tapte krigen fordypet han seg iJobs Bok og uttalte at:[10]
D.G. Monrad
I desember 1865 besluttet han seg for å blinybygger iNew Zealand og tok med seg kone og barn. Han kjøpte 482acres med land i Karere Block rett ved det senerePalmerston North. Først bodde han i et lite hus avleire, så bygget han et trehus og satte seg fore å rydde bushen, sette utkyr ogfår og eksperimentere medtobakk. Han lærte segmaori og følte et visst kall til å undervise de innfødte i kristendommen. Arbeidet ble imidlertid avbrutt av maoriopprørere. Monrad gravde ned eiendelene sine og tok med familien tilWellington for å vende tilbake til Danmark, hvor han ankom i 1869. Sønnene Viggo og Johannes vendte tilbake til Karere for å drive landbruk. Monrad beskrev senere årene på New Zealand som en god tid, mens ektefellen Emilie skrev at: «ingen har fældet så mange tårer som jeg har, og ingen har betalt så dyrt som jeg.»
Før avreisen fra New Zealand ga Monrad bort en verdifull samling av trykk oggrafikk av gamle mestre, blant annetRembrandt,Rubens,Dürer ogAnthonis van Dyck. Samlingen inngår nå iNew Zealand National Art Gallery.
Etter hjemkomsten til Danmark ble Monrad skribent hosBerlingske Tidende. Han begynte å holde taler igjen og ga uttrykk for at Europa så på Danmark som et lite land som fortjente sin skjebne. Han ble ordinert til vikarprest iBrøndby og holdt også forelesninger vedKøbenhavns Universitet, som er blitt beskrevet som taler «fra et sinn istorm, burleske, utenkart ogkompass».[11] I 1871 ble han igjen utnevnt til biskop i Nykøbing-Falster. Samme år døde Emilie. Fire år senere, i 1875 giftet han seg igjen med enken Emma Tutein Hage, datter avPeter Adolph Tutein.
I 1882 ble Monrad valgt som uavhengig liberal folketingsmann for Middelfartkredsen. Han ble gjenvalgt i 1884. Som folketingsmann forsøkte han forgjeves å megle iforfatningskampen. Monrad kom i et motsetningsforhold tilHøjre og nærmet segVenstre.
Den 28. mars 1887 klaget han over sterke smerter ihjertet og noen timer senere døde han sannsynligvis av etinfarkt.
D.G. Monrad ble begravet iNykøbing på en kirkegård som senere ble lagt ned og lagt ut til park. Opplysningen om gravens nøyagtige plassering gikk tapt og alle monumenter er i dag borte. I 1960-årene ble det bygget en veibro over feltet og de tilstøtende veiene – og banearealer. Rundt år 2000 solgte kommunen tomten tilFDB (det danske Coop) som ville bygge et Kvickly-supermarked der. Det medførte heftige protester, men etter noen år ble huset fullført og nå står Kvickly på Monrads grav. Under byggingen fant man en del anonyme knokkerester som siden er blitt gravlagt på en annen kirkegård.[12]
Monrad varridder av Dannebrog.
Psykiater Johan Schioldann-Nielsen forsvarte doktoravhandlingenD. G. Monrad. En patografi i 1983. Han konkluderte med at Monrad led avcyklotymi med milde eller moderate manisk-depressive stemningssvingninger, med sterkt redusert dømmekraft da krigen i 1864 ble en realitet. Den første psykiatriske vurderingen av Monrad ble ifølge Schioldann-Nielsen levert avH.I. Schou, som konkluderte med "manisk-depressiv sinnslidelse".
HistorikerenTage Kaarsted var opponent tildisputasen. Han fant disputasens synsvinkel noe kjølig og klinisk og var delvis uenig i noen av Johan Schioldann-Nielsens konklusjoner. Bl.a. kritiserte Kaarsted at disputatsen benyttet subjektive utsagn fra Monrads politiske motstandere som kilder og at den ikke tok høyde for 1800-tallets følsomme måte å uttrykke seg på eller satte seg inn i politikerens tenkemåte. Kaarsted mente at f.eks. Monrads avskjedigelse av general de Meza kunne forklares utfra politiske årsaker. Kaarsted mente at Monrad var en stor begavelse og et usedvanlig menneske som imidlertid i perioder var rådvill og mentalt svingende.[13]
Danmarks statsministre 1848–1901 | ||
|---|---|---|
Adam Wilhelm Moltke (1848–52) ·Christian Albrecht Bluhme (1852–53) ·Anders Sandøe Ørsted (1853–54) ·Peter Georg Bang (1954–56) ·Carl Christopher Georg Andræ (1856–57) ·C.C. Hall (1857–59) ·Carl Eduard Rotwitt (1859–60) ·C.C. Hall (1860–63) ·Ditlev Gothard Monrad (1863–64) ·Christian Albrecht Bluhme (1864–65) ·Christian Emil Krag-Juel-Vind-Frijs (1865–70) ·Ludvig Holstein-Holsteinborg (1870–74) ·Christen Fonnesbech (1874–75) ·Jacob Brønnum Scavenius Estrup (1875–94) ·Tage Reedtz-Thott (1894–97) ·H.E. Hørring (1897–1900) ·Hannibal Sehested (1900–01) |  | |
