Navnet hans på tavler med inskripsjoner iLinear B viser at han ble dyrket fra 1500 til 1000 f.Kr. imykensk kultur. Andre spor fra en form for dionysisk kult har blitt funnetoldtidensminoiskeKreta.[5] Hans opprinnelse er usikker, og kulten hans tok mange former; en del beskrivelser i antikke kilder nevner entrakisk bakgrunn, andregresk.[6][7][8] I en del kulter kommer han fraAsia; i andre fraEtiopia. Han er en åpenbaringsgud, «guden som kommer», og hans utenlandske opphav kan ha vært en vesentlig del av hans kult. Han ble en betydelig og populær figur i gresk mytologi oggresk religion i antikken, og er i noen gudelister inkludert blantde tolv olympere. Hans festivaler ble den drivende kraften bak utviklingen avgresk drama og teater. Han er et eksempel på endøende gud.[9][10]
Mosaikk av Dionysos' gjenkomst, romerskmosaikk fraTunis.
De tidligste kultbilder av Dionysos viste en voksen mann medskjegg, kappe og en stav dekorert medfurukongler på toppen, kjent somthyrsos. Senere bilder viser ham uten skjegg, sensuell, naken eller halvnaken, som enandrogyn ungdom, og litteraturen beskriver ham som kvinnelig eller «mann-kvinnelig».[11] I sin fullt utviklede form viste de sentrale kultbildene hans triumferende, opprørske eller kaotiske ankomst eller tilbakekomst som om fra et sted bortenfor grensene til den kjente og siviliserte verden. Hans prosesjon(thiasos) besto av ville kvinnelige tilhengere, mænadene, og avfalliske, skjeggetesatyrer. En del var utstyrt medthyrsos, noen danset eller spilte musikk, og guden selv ble trukket i en stridsvogn, vanligvis av eksotiskevilldyr somløver ellertigre, og iblant fulgt av skjegget, fordrukkenSilenos. Denne prosesjonen antas å være kultmodellen for mennesker som dyrket dedionysiske mysterier, og deltok i hans fester to ganger i året, såkaltedionysia, skildret iEvripides' tragedieBakkantinnene, som er den mest utførlig kilden til kunnskap om Dionysos og kulten rundt ham. I sinetrakiske mysterier bar han enbassaris ellerrødrevskinn, symbolet på et nytt liv. I byreligionen beskyttet han dem som stod utenfor samfunnet, og symboliserte således alt kaotisk, farlig og uforutsigbart, alt som unnslappfornuften og bare kan tilskrives de gudenes uransakelighet.[12] Han representerte således en mulig farlig og opprørsk kraft i det antikke greske samfunnet.
Navnet Bacchus (gresk: Βάκχος,Bakkhos) som romerne overtok,[13] ga navn til hans ekstatiske raseri,bakkheia. Hansthyrsos var tidvis omviklet med eføy og dryppet avhonning. Den var også etvåpen til bruk mot dem som motsatte seg hans kult og den frihet han representerte. Han er også en frigjører,Eleutherios, hvis vin, musikk og ekstatiske danser frigjorde hans tilhengere fra selvbevisst frykt og bekymringer, og motvirket øvrighetens undertrykkelse. Deltagerne i hans mysterier ble besatt av guden selv.[14] Hans kult var også en «sjelenes kult»; hans mænader matet de døde gjennom blodofringer, og han fungerte som et guddommelig mellomledd mellom levende og døde.[15]
Elementetdio- har blitt knyttet siden antikken medZevs (genitivDios). Den tidligste dokumenterte formen av navnet ermykensk språkdi-wo-nu-so, skrevet iLinear B, en syllabisk (stavelsesdannende) skrift, formodentlig for/Diwo(h)nūsos/, og er funnet på to tavler vedmykenskePylos og datert til 1200- eller 1100-tallet f.Kr.[18][19]
Senere varianter omfatterDionūsos ogDiōnūsos iBoiotia;Dien(n)ūsos iThessalia;Deonūsos ogDeunūsos iJonia; ogDinnūsos iAeolis, foruten andre varianter. En forstavelseDio- er funnet i andre navn, som de tildioskurene, og kan være avledet fraDios, genitivformen av navnet tilZevs.[20]
Forskerne Janda (2010), som følger Peters (1989) ser verbale forstavn idiemai «å jakte, hastig, drive fram». Det andre elementet-nūsos er assosiert med fjelletNysa, det påståtte fødestedet for guden i gresk mytologi og hvor han ble fostret avnymfer (nysiadene),[21] men i henhold tilFerekydes av Syros varnũsa et arkaisk ord for «tre».[22]
Kulten til Dionysos var tett assosiert med trær, særligfikentreet, og en del av hans tilnavn viser dette, slik somEndendros, «han er i treet», ellerDendritēs, «han er treet». Peters foreslår den opprinnelige meningen som «han som løper blant trærne», eller det til en «løper i skogen». Janda (2010) aksepterer denne etymologien, men foreslår en merkosmologisk fortolkning av «han som henger over(verdens-)treet». Denne fortolkningen forklarer hvordan «Nysa» kunne bli omfortolket fra en mening av «tre» til navnet til et fjell:Axis mundi (den kosmiske akse) i denurindoeuropeisk religion er representert både som et verdenstre og som et verdensfjell.[23]
Toppen av denne romerskesarkofagen viser Dionysos' fødsel. Midt på kommer barnet ut av Zevs lår.
Dionysos hadde en merkelig fødsel som gjør det vanskelig å passe ham inn i den olympiske gudeverden. Hans mor var en vanlig, dødelig kvinne,Semele, datter avKadmos avTheben, og hans far varZevs, gudenes konge. Zevs' hustruHera oppdaget affæren mens Semele var gravid. Hera tok skikkelsen av ei gammel kone (i andre fortellinger som en amme) og ble venn med Semele som betrodde henne at ingen annen enn Zevs var den faktiske faren til hennes ufødte barn. Hera lot som om hun ikke trodde henne, og plantet tvilets frø i Semeles sinn. Nysgjerrig forlangte Semele av Zevs at han avslørte seg selv i all sin herlighet som bevis på at han var guddommelig.
Selv om Zevs bønnfalt henne om ikke å be om dette, insisterte hun og han gikk med på det. Derfor kom han til henne i stråler av lyn, men dødelige kunne ikke se på en utilslørt gud uten å dø, og hun gikk til grunne i det påfølgende flammehavet. Zevs reddet Dionysos i fosteret og sydde ham inn i sitt lår. Noen få måneder senere ble Dionysos født på fjellet Pramnos på øyaIkaria ved at Zevs slapp fri det nå fullt utvokste barnet fra sitt lår. I denne versjonen har Dionysos to mødre (Semele og Zevs) for sin fødsel, derav tilnavnetdimētōr («av to mødre») assosiert med at han er født to ganger.
I en versjon fra Kreta av den samme fortellingen i henhold tilDiodorus Siculus,[24] var Dionysos sønn av Zevs ogPersefone, dronningen av den gresk underverden. Diodorus' kilder identifiserte moren tvetydig somDemeter (mor til Persofone).[25] En sjaluHera forsøkte også her å drepe barnet, denne gangen ved å sendetitanere for å slite barnet i småstykker etter å ha lokket det til seg med leker. Det er sagt at han ble hånet av titanerne som ga enthyrsos, en stang av fenikkel, istedenfor hans rettmessigesepter.[26] Zevs slo titanerne til støv med sin lynstråler, men kun etter at titanerne hadde spist alt av Dionysos unntatt hjertet som ble reddet av henholdsvis (alt etter som)Athene,Rhea ellerDemeter. Zevs tok hjertet og la det i sitt lår for å gjenskape Dionysos, således ble han igjen «født to ganger». Andre versjoner hevder at Zevs gjenskapte ham i livmoren til Semele, eller ga Semele hjertet som hun spiste og således ble gravid med Dionysos.
Gjenfødelsen i begge versjoner er hovedgrunnen til at Dionysos ble dyrket imysteriereligioner da hans død og gjenfødsel var hendelser av mystiske ærefrykt. Denne fortellingen ble åpenbart benyttet i flere gresk og romerske kulter, og varianter av den er funnet hosKallimakhos ogNonnos som viser til denne Dionysos med tittelenZagreos.
Myten om lemlestingen av Dionysos av titanene er også hentydet til avPlaton i hansPhaedo (69d) hvorSokrates hevder at innvielsene i de dionysiske mysterier er lik de som går langs denfilosofiske vegen. Sene nyplatonister somDamaskios undersøkte implikasjonene av denne påstanden.[27]
Hermes og spebarnet Dionysos, statue avPraxiteles, (Det arkeologiske museum i Olympia).
I henhold til myten ga Zevs ansvaret for den nyfødte Dionysos tilHermes. En versjon av denne fortellingen er at Hermes tok gutten til kongAthamas og hans hustruIno, Dionysos' tante. Hermes ba ekteparet om oppfostre gutten som en pike for å skjule ham for Heras raseri.[28] En annen versjon er at Dionysos blir tatt med til regnnymfene på det mytiske fjelletNysa, som stelte og fostret ham i hans barndom, og for deres omsorg belønnet Zevs dem ved å plassere dem somhyadene blant stjernene (sestjernegruppen Hyadene). I andre versjoner av den samme fortellingen lar Zevs Hermes gi gutten til Rhea eller Persefone for å la ham vokse opp i underverden, langt unna Hera. Alternativt ble han oppfostret avMaron.
Dionysos i gresk mytologi er en gud av utenlandsk opprinnelse, og mens fjellet Nysa er et mytologisk sted, er det alltid veldig langt unna i øst eller sør.Den homeriske hymne til Dionysos plasserer ham i «langt fra Fønikia, nær den egyptiske elven». Andre plasserer stedet i Antolia eller i Libya, «unna i vest ved et stor hav», iEtiopia avHerodot, eller iArabia avDiodorus Siculus.
Som det er, den gresk fortellingen vil ha det til at ikke før var Dionysos født, sydde Zevs ham opp i sitt lår og fraktet ham vekk til Nysa i Etiopia bortenfor Egypt; og som forPan, grekerne visste ikke hva som skjedde med ham etter hans fødsel. Det er derfor enkelt for meg at grekerne lærte navnene til disse to gudene senere enn navnene til alle andre [guder], og sporer fødselen til begge til en tid da de fikk kunnskap. Herodot;Historier 2.146
Bibliotheca synes å følge den greske filosofenFerekydes av Syros, som forteller om hvordan barnet Dionysos, guden for vinrankene, ble fostret av regnnymfene, hyadene på Nysa.
Kylix, et drikkebeger fra 500-tallet f.Kr. avbilder Dionysos blant sjøfolk som blir forvandlet til delfiner etter å ha forsøkt å fange ham.
Da Dionysos vokste opp, oppdaget han vinkulturen og de ulike metodene for få ut den kostelige væsken; men Hera gjorde ham gal og drev ham av sted som vandringsmann på de ulike stedene av jorden. IFrygia ble han kurert av gudinnenKybele, bedre kjent av grekerne som Rhea. Hun lærte ham opp i hennes religiøse ritualer, og han reiste videre gjennom Asia for å lære folk å produsere vin. Den mest berømte delen av den vandringen er hans tur tilIndia, som det er sagt tok flere år. Da han i triumf kom tilbake tok ham på seg å introdusere dyrkelsen av seg selv i Hellas, men en del fyrster (som Pentheus ellerLykurgos), som fryktet ham på grunn av den uorden og den galskap som hans kult ville føre med seg, motsatte seg dette.
Romersk mosaikk fra Nord-Afrika: Panter-Dionysos sprer piratene som blir forvandlet til delfiner, unntatt forAcoetes, rorsmannen. (Bardo nasjonalmuseum i Tunis)
Dionysos var en enestående attraktiv ung mann. En av de homeriske hymner forteller om ham mens han var forkledd som et vanlig menneske som satt ved sjøkanten. Noen sjøfolk fikk øye på ham og trodde han var en fyrste. De tok ham til fange for å seile ham langt unna og selge ham for løsepenger eller til slaveri. De forsøkte å binde ham med reip, men ingen former for tau kunne holde ham. Dionysos forvandlet seg til en rasende løve og slapp løs en bjørn om bord som drepte alle han kom i kontakt med. De som hoppet over bord ble barmhjertig forvandlet tildelfiner. Den eneste overlevende var rorsmannenAcoetes, som gjenkjente guden og forsøkte å stoppe sjøfolkene fra først av.[29]
I en lignende fortelling besluttet Dionysos å seile over Egeerhavet fra Ikaria, en mindre øy i denordlige egeiske øyer og tilNaxos iKykladene. Han hyret ettyrrisk piratskip, men straks guden var kommet om bord seilte de ikke til Naxos, men til Asia for å selge ham som en slave. Dionysos forvandlet da masten og årene om til slanger og fylte skipet med eføy og lyden av fløyter slik at sjøfolkene ble sinnssyke. De hoppet over bord og ble forvandlet til delfiner.
En gang oppdaget Dionysos at hans gamle lærer og fosterfar,Silenos, manglet. Den gamle mannen hadde drukket vin og deretter vandret full av sted. Han ble funnet av noen bønder som fraktet ham til sin konge (alternativt, Silenos sov rusen ut i Midas' rosehage).Midas gjenkjente ham og behandlet ham gjestmildt, underholdt ham i ti dager og netter med vennlighet samtidig som Silenos underholdt Midas og hans venner med fortellinger og sanger. På den ellevte dagen brakte han Silenos tilbake til Dionysos. I takknemlighet tilbød guden Midas at han selv kunne velge hvilken belønning han ville ha.
Midas ba da om at hva som helst han berørte ville bli forvandlet tilgull. Dionysos aksepterte det, men beklaget at Midas ikke hadde gjort et bedre valg. Midas gledet seg over sin nye makt, som han skyndte seg å prøve ut. Han berørte en eikekvist og den ble til gull. Han berørte en stein og det samme skjedde. Så snart han kom hjem beordret han lykkelig sine tjenere til dekke til et gilde. Til sin forskrekkelse oppdaget han at hans brød, kjøtt, vin og datter ble forvandlet til gull straks han kom borti det.
Oppskaket strebet Midas for å få fjernet sin nye makt. Han bønnfalt Dionysos om å redde ham fra sult. Guden hørte ham og ba ham vaske seg i elvenPaktolos ved byenSardis. Midas dro av sted for å gjøre så, og da han stakk hendene i vannet gikk makten over til det og elvesanden ble forvandlet til gull. Dette er enetiologisk myte som forklarer hvorfor sanden i Paktolos er så rik på gull.
Pentheus revet i filler av Agave og Ino. Attisk rødfigur pålekanis (deksel på kosmetikkbolle), ca. 450-425 f.Kr.Louvre.
Evripides skrev en tragedie om Dionysos' destruktive vesen iBakkantinnene. Ettersom Euripides skrev dette dramaet mens han var vedhoffet til kongArkelaus avMakedonia, har en del forskere tenkt at Dionysos-kulten var mislikt i Makedonia, men populær i Athen.
I stykket drar Dionysos tilbake til sitt fødested iTheben styrt av hans fetterPentheus. Dionysos ønskerhevn over Pentheus og kvinnene i Theben (hans tanterAgave,Ino ogAutonoë) for at de ikke trodde på hans mor Semeles påstand om at hun var gravid med selveste Zevs, og for at de fornektet hans guddommelighet (og derfor heller ikke dyrket ham). Gradvis driver Dionysos Pentheus til galskap, lurer ham ut i skogene ved fjelletKithairon, og overtaler ham til å spionere på mænadene som geråder i raseri da de tar Pentheus i å spionere på seg, og river ham i småbiter. Den ene mænaden er Agave, hans mor, som rev hans lemmer av ham mens han sårt ba for sitt liv. Som straff for dette forvises kvinnene fra Theben.
Den skjeggete Dionysos, romersk skulptur, ca. 75 e.Kr.
Da kongLykurgos avTrakia hørte at Dionysos var kommet til hans kongedømme, fikk han alle tilhengerne av guden fengslet. Dionysos flyktet og søkte tilflukt sammen med nymfenThetis, og sendte deretter en tørke som fikk folket til å gå til opprør. Dionysos gjorde deretter kong Lykurgos sinnssyk, fikk ham til å hogge sin egen sønn i småbiter med en øks i den tro at sønnen var en klynge medeføy, noe som var Dionysos' hellige plante. Et orakel hevdet deretter at landet ville forbli tørt og goldt så lenge som kongen var i live. Folket fikk Lykurgos deretter drept og Dionysos fjernet deretter forbannelsen over landet.
Denne fortellingen er fortalt iHomersIliaden 6.136-7. I en alternativ versjon, tidvis vist i kunsten, forsøker Lykurgos å drepe Ambrosia, en tilhenger av Dionysos, som ble forvandlet til en vinranke som tvinnet seg om den rasende kongen og til sist kvalte ham til døde.[30]
En velkjent fortelling er om hans nedstigning tilHades for å redde sin mor Semele, som han deretter plasserte blant stjernene.[31] Han gjorde nedstigningen fra etter sigende bunnløs dam ved kysten avArgolida i nærheten av det forhistoriske stedetLerna. Han ble ledet avProsymnos som krevde som belønning å bli Dionysos' elsker. Prosymnos døde før det skjedde, men for å tilfredsstille dennes skygge, formet Dionysos enfallos fra en oliventre og satte den på Prosymnos' grav.[32] Denne fortellingen er bevart i sin helhet ikristne kilder hvis mål var å bringe diskreditere og føre vanry påhedensk mytologi. Det synes å ha tjent som en forklaring på de hemmelige objekter som ble avslørt ide dionysiske mysterier.[33]
En annen myte i henhold tilNonnos involvererAmpelos, ensatyr. Som forutsett av Dionysos, ble ungdommen drept i en ulykke da han forsøkte å ri på en okse som var blitt rasende av stikket gudinnenAtesklegg.Skjebenene bevilget Ampelos et andre liv som vinranker og fra disse presset Dionysos den første vinen.[34]
Den unge Dionysos skal også ha vært en av de mange berømte elevene tilkentaurenKheiron. I henhold tilPtolemaios Chennos ble «Dionysos elsket av Kheiron, fra hvem han lærte sanger og danser, de bakkiske ritualene og innvielser.»[35]
DaHefaistos bant fastHera til en magisk stol, fikk Dionysos drukket ham full og fikk ført Hera tilbake til Olympos.
En tredje nedstigning til Hades ble funnet på avAristofanes i hans komedieFroskene. Dionysos, som beskytter av dramafestivalen i Athen,Dionysia, ønsket å føre tilbake til livet en av de store gresk dramatikerne. Etter skuespillkonkurransen erAiskhylos den som er valg framforEvripides.
DaTheseus forlotAriadne sovende på Naxos, fant Dionysos henne og lå med henne. Hun fødte ham en sønn ved navnOinopion, men han begikk selvmord eller ble drept av Theseus. I en del varianter får han hennes krone plassert på himmelen som stjernebildetCorona (Den nordlige krone); i hans andre nedstigning tilHades fører han henne tilbake til gudene påOlympos. En annen, ulik redegjørelse hevder at Dionysos beordret Theseus til å forlate Ariadne på øya Naxos etter at han hadde sett Theseus fraktet henne på et skip og Dionysos besluttet at han selv ville ha henne.
Psalacantha, en nymfe fra Ikaria, klarte ikke å vinne kjærligheten til Dionysos da han isteden elsket Ariadne, og ble deretter forvandlet til en plante.
Kallirhoe var en kvinne fraKalydon iAitolia som hånteCoresos, en prest av Dionysos. Han truet derfor å gjøre alle kvinner i Kalydon sinnssyke. Presten ble beordret til å ofre Kallirhoe, men han drepte seg selv isteden. Kallirhoe kastet seg i en brønn som senere ble oppkalt etter henne.
Acis, en ungdom fraSicilia, har blitt hevdet å ha vært en sønn av Dionysos, menOvid i hansMetamorfoser slo fast at han var sønn avFaunus, noe som er mytologisk beslektet.
De tidligste diskusjoner om mytologiske paralleller mellom Dionysos ogKristus-skikkelsen ikristen teologi kanspores tilFriedrich Hölderlin, som identifiserte Dionysos med Kristus tydeligst iBrod und Wein (1800–01) ogDer Einzige (1801–03).[36]
Moderne forskere som Martin Hengel, Barry Powell og Peter Wick hevder den dionysiske religion ogkristendommen har merkbare paralleller. De peker på symbolismen i vin og likheten i de mytologiske omgivelsene til både Dionysos og Jesus Kristus;[37][38] skjønt Wick argumenterer for at bruken av vinsymbolisme iJohannesevangeliet, inkludert fortellingen om bryllupet i Kana hvor Jesus gjørvann til vin, hadde til hensikt å vise at Jesus var Dionysos overlegen.[39]
Forskere avkomparativ mytologi har identifisert både Dionysos og Jesus med endøende-og-gjenoppstående gud som mytologiskarketype.[10] Andre elementer som feiringen av et rituelt måltid bestående av brød og vin, har også likheter.[40] Powell, i særdeleshet, argumenterer for at forløperne til den kristne forestillingen omtranssubstansiasjon («vesensforvandling») kan bli funnet i den dionysiske religion.[40]
Et annet sammenfall kan bli sett i skuespilletBakkantinnene hvor Dionysos kommer for kong Pentheus under anklage om at han hevder å være guddommelig, noe som er sammenlignbart med scenen iDet nye testamente hvor Jesusforhøres avPontius Pilatus.[39][40][41]
I etsymposium kalt for «Hedensk monoteisme i Romerriket» iExeter i2006,[42] hevder E. Kessler at den dionysiske kult hadde utviklet seg til en strengmonoteisme ved 300-tallet e.Kr., på lik linje med den romerskeMithras-kulten og andre sekter som utgjorde en forekomst av «hedensk monoteisme» i dirkete konkurranse medtidlig kristendom i løpet avsenantikken.[43]
Satyr som gir envinranke til Bacchus som barn; kameoglass, første halvdel av 100-tallet f.Kr.; fra Italia
Den mytologiskeokse,slange,eføy ogvinen er tegn på den karakteristiske dionysiske atmosfære, og Dionysos er sterk assosiert medsatyrer,kentaurer og figurenSilenos (den eldste satyr, drukkenskapens gud og Dionysos' læremester). Dionysos framstilles ofte i kunsten som ridende på enleopard, være kledt i leopardskinn, eller i en stridsvogn trukket av leoparder. Foruten vinen og vindruene er den giftige eføyplanten og fikentreet hellige symboler for ham.Konglen som toppet hansthyrsos knyttet ham tilKybele, gudinne for naturen og fruktbarhet. FestivaleneDionysia ogLenaia iAthen var dedisert til Dionysos. Innvidde dyrket ham de dionysiske mysterier, som var sammenlignbare med deofriske mysterier, og kan ha påvirketgnostisismen.Orfeus skal etter sigende ha funnet opp mysteriene til Dionysos.[44]
Dionysos var enda en gjenoppstandelsesgud som var sterkt knyttet til oksen. I en kulthymne fraOlympia, en festival for Hera, skal Dionysos ha blitt invitert til å komme som en okse.Walter Burkert har sagt i denne forbindelse, «Ganske ofte er [Dionysos] portrettert med oksehorn, og iKyzikos har han et tauromorfisk bilde,» og refererer også til en arkaisk myte hvor Dionysos er slaktet som en oksekalv og ugudelig fortært av titanerne.[10] I den klassiske tiden i Hellas, ble oksen og andre dyr identifisert med guddommene som var adskilte fra deresagalma, en form for heraldisk visningsstykke som betegnet deres overnaturlige tilstedeværelse.[10]
Bronsetavle funnet i 1640 i Tiriola iCalabria, i dag i Wien. Teksten viserSenatus consultum de bacchanalibus, ca. 186 f.Kr..
Bacchanalia,Bakkanal, ble introdusert iRoma en gang rundt 200 f.Kr. fragreske kulturen i sørlige Italia eller via greskinfluerteEtruria. Bakkanalen ble holdt i hemmelighet og i begynnelsen var kun kvinner en del av den. Festen ble hold i lunden i nærheten av Simila ved Aventinerhøyden på den 16. og 17. mars. Til siste ble ritualene utvidet til at også menn fikk delta og de ble også utvidet til fem ganger i løpet av mars måned.
Kulten kan ha blitt oppfattet som en trussel til det politiskestatus quo i Roma. Det ble hevdet at ved mysteriekultens festival i mars ble mange former for kriminalitet og politiske konspirasjoner planlagt, og uansett ble det ved lovvedtak idet romerske senatet i 186 f.Kr — den såkalteSenatus consultum de Bacchanalibus, innskrevet på en bronsetavle som ble gjenoppdaget iCalabria (1640), i dag iWien — hvor Bakkanalen ble forbudt over hele Italia unntatt i særlige tilfeller som krevde en egen tillatelse fra senatet. Til tross for at harde straffer var gitt til de som forbrøt seg mot forbudet, ble ikke Bakkanalen utryddet i sørlige Italia for etter en meget lang tid.
Dionysos er likestilt med både Bacchus og den romerske gudLiber (også nevnt somLiber Pater). Liber («den frie») var en mannlig fruktbarhetsgud, en gud for vin og vekst, og hans kvinnelige motpart varLibera. Hans festival varLiberalia, feiret den 17. mars, men i en del myter ble festivalen også avholdt den 5. mars.[45]
«Dionysus og Eros», Det arkeologiske museum iNapoli«Lycurgos-koppen» iBritish Museum, romersk 300-tallet e.Kr.«Bacchus» byMichelangelo (1497)
Guden opptrer på mangekratér og andre former for beger og beholdere for vin i klassiske Hellas. Hans ikonografi ble mer kompleks i denhellenistiske perioden, mellom streng arkaisering og nyattiske typer som Dionysos Sardanapalos og typer som viste ham som en makelig ellerandrogyn ung mann, ofte framstilt naken (se «Dionysus og Eros»).Lycurgos-koppen iBritish Museum er en spektakulær rammekrus som endrer farge når lyset kommer gjennom glasset. Motivet er den bundne kong Lycurgos fra Trakia som blir spottet av guden og angrepet av en satyr.
Elizabeth Kessler har teoretisert at en gulvmosaikk i ettriclinium (spiserom) i Huset Aion iPáfos påKypros viser enmonoteistisk dyrkelse av Dionysos.[46] I mosaikken opptrer også andre guder, men synes å være mindre representert enn den sentralt dominerende Dionysos.
Dionysos har forblitt en inspirasjon til kunstnere, filosofer og skribenter inn i moderne tid.Die Geburt der Tragödie, 1872 (Tragediens fødsel, 1969) har den tyske filosofenFriedrich Nietzsche satt Dionysos opp som kontrast til gudenApollon som et symbol på en fundamental, uinnskrenketestetisk prinsipp for kraft, musikk, og beruselse versus prinsippet av innsikt, form og skjønnhet representert av den sistnevnte. Nietzsche hevdet også at de eldste formene for gresk tragedie var i sin helhet basert på Dionysos' lidelser. Nietzsche fortsatte å overveie og studere figuren Dionysos som han reviderte i de siste sidene av sin verk fra 1886Jenseits von Gut und Böse, 1886 (Hinsides godt og ondt, 1989). Denne nye oppfatningen av den nietzchianske Dionysos ble påberopt som en legemliggjøring av den sentrale vilje til makt i Nietzsches senere verk somDer Antichrist, 1888 (Antikrist, 2003) ogEcce Homo, 1888 (Ecce Homo, 1970)
Károly Kerényi, enungarsk forsker avklassisk filologi og en av grunnleggerne avgresk mytologi karakteriserte Dionysos som en representant for det psykologiske livskraften (Zoê).[47] Andre forskere, som også har fulgt den psykologiske fortolkningen, har plassert Dionysos' følelsesbetoning i forgrunnen ved å fokusere på glede, redsel eller hysteri assosiert til guden.[48][49][50][51][52]
Den russiske poeten og filosofenVjatjeslav Ivanov utviklet teorien om dionysianisme som sporet røttene til litterær kunst generelt og til tragedien i særdeleshet til de dionysiske mysterier. Hans syn ble uttrykt i avhandlingeneThe Hellenic Religion of the Suffering God (1904), ogDionysus and Early Dionysianism (1921).
Inspirert avJames Frazer har en del forskere gått Dionysos i sømmene som enliv-død-gjenfødsel-guddom. Den nevnte mytografen Károly Kerényi benyttet mye energi på Dionysos i sin lange karriere; han oppsummerte sine tanker i verketDionysos: Archetypal Image of Indestructible Life (1976).
Dionysos er hovedfigur iAristofanes' dramaFroskene, senere oppdatert til en moderne versjon avBurt Shevelove (libretto) ogStephen Sondheim (musikk og tekster) («Tiden er i dag. Stedet er oldtidens Hellas...»). I stykket dra Dionysos og hans slave Xanthios til Hades for å føre en berømt forfatter tilbake fra de døde og med det håp om at forfatterens tilstedeværelse i verden vil ordne alle jordiske problemer. Aristofanes' drama konkurrerEvripides motAiskhylos for å ble reddet fra dødsriket, men i det moderne stykket er detGeorge Bernard Shaw som møterWilliam Shakespeare.
Dionysos har i ulike myter blitt knyttet til ulike kvinnelige figurer som har produsert ulike barn, men disse mytene er ofte av lokale opprinnelser og er således ofte innbyrdes selvmotsigende, slik det ofte er i mytologiske fortellinger, ved at de går igjen i andre sammenstillinger i andre myter.
^På gresk «både dyrkerne og gudene er kalt Bacchos». Burkert, (1985):Greek Religion, s. 162. For innvielse som Bacchus, se Euripides:Bakkantinnene, linje 491. For guden, som også er Dionysos, se Sofokles:Kong Ødipus, linje 211 og Euripides:Hippolytus, linje 560.
^Sutton, s.2, nevner Dionysos som Frigjøreren i tilknytning til byfestivalenDionysia. I Euripides'Bakkantinnene,linjene 379-385 (oversatt fra engelsk): «Han holder denne posisjonen, å delta i dansene, [380] å le med fløyten, og bringe en slutt til bekymringene, når som helt vindruenes fryd kommer til gudenes fester, og eføybehengte gjestebud begerbodene sover over menneskene.»
^Turner, Patricia & Coulter, Charles Russell (2001):Dictionary of Ancient Deities, s. 152
^Turner, Patricia & Coulter, Charles Russell (2001):Dictionary of Ancient Deities, s. 520
^Chadwick, John (1976):The Mycenaean World, Cambridge University Press, 99ff: «Men overraskende opptrer Dionysos to ganger ved Pylos, i formenDiwonusos, begge ganger irriterende på fragmenter, slik at vi har ingen måter å verifisere hans guddommelighet.»
^Dette er synet til Garcia Ramon (1987) og Peters (1989), oppsummert og støttet i Janda (2010:20).
^Fox, s. 217, «Ordet Dionysos er delbar i to deler, det første opprinnelig Διος (det vil si Ζευς), mens det andre er av ukjent betydning, skjønt kanskje forbundet med navnet til fjellet Nysa som figurer i fortellingen om Lykourgos: (...) da Dionysos hadde blitt gjenfødt fra Zevs' lår, og Hermes overdro ham til nymfene på fjellet Nysa som ga ham maten til gudene og gjorde ham udødelig.»
^Vitnemål fra Ferekydes i et fragment,FGrH 3, 178, fra tidlig på 400-tallet f.Kr. i sammenhengen med en diskusjon om navnet Dionysos: "Nũsas (acc. pl.), he [Pherecydes] said, was what they called the trees."
^Se Janda (2010), ss. 16-44 for en detaljert redegjørelse.
^Diorodus V 75.4, notert av Kerényi, Karl (1976):Dionysos: Archetypal Image of Indestructible Life (Princeton University Press), «The Cretan core of the Dionysos myth», s 110, note 213 og ss. 110-114.
^Diodorus III 64.1, også merket av Kerény, s. 110, note 214.
^Damascius:Commentary on the Phaedo, I, 170, se oversettelse hos Westerink (2009):The Greek Commentaries on Plato's Phaedo, vol. II (The Prometheus Trust, Westbury)
^Damascios:Commentary on the Phaedo, I, 1-13 and 165-172, se i oversettelse av Westerink (2009):The Greek Commentaries on Plato's Phaedo, bind II, The Prometheus Trust, Westbury
^Apollodorus:The Library, i oversettelse ved James George Frazer, i to bind. Cambridge, MA, Harvard University Press; London, William Heinemann Ltd. 1921. Inkl. Frazers noter.ISBN 0-674-99135-4,ISBN 0-674-99136-2
^abcPowell, Barry B. (1998):Classical Myth 2. utg. With new translations of ancient texts by Herbert M. Howe. Upper Saddle River, New Jersey: Prentice-Hall, Inc., 1998.
^Pagan Monotheism in the Roman Empire, Exeter, 17.–20. juli 2006
^Kessler, E. (2006):Dionysian Monotheism in Nea Paphos, Cyprus:«two monotheistic religions, Dionysian and Christian, existed contemporaneously in Nea Paphos during the 4th century C.E. [...] the particular iconography of Hermes and Dionysos in the panel of the Epiphany of Dionysos [...] represents the culmination of a pagan iconographic tradition in which an infant divinity is seated on the lap of another divine figure; this pagan motif was appropriated by early Christian artists and developed into the standardized icon of the Virgin and Child. Thus the mosaic helps to substantiate the existence of pagan monotheism.» (AbstractArkivert 21. april 2008 hosWayback Machine.)
^Kessler, Elizabeth:Dionysian Monotheism in Nea Paphos, Cyprus
^Kerenyi, K. (1976):Dionysus; Archetypal Image of Indestructible Life, Princeton/Bollingen
^Jeanmaire, H. (1951):Dionysus: histoire du culte de Bacchus, Payot, s. 106ff
^Johnson, R. A. (1987):Ecstasy; Understanding the Psychology of Joy, HarperColling
^Hillman, J. (1972): "Dionysus Reimagined" i:The Myth of Analysis, HarperCollins, ss. 271-281; Hillman, J. (1980): "'Dionysus in Jung's Writings" i:Facing The Gods, Spring Publications
Farnell, Lewis Richard (1896):The Cults of the Greek States. Bind V, cf. kapittel IV,Cults of Dionysos; kapittel V, Dionysiac Ritual; kapittel VI,Cult-Monuments of Dionysos; kapittel VII,Ideal Dionysiac Types.
Fox, William Sherwood (1916):The Mythology of All Races, v.1, Greek and Roman, Red. Louis Herbert Gray.
Janda, Michael (2010):Die Musik nach dem Chaos, Innsbruck.
Jameson, Michael (1993): "The Asexuality of Dionysus" i:Masks of Dionysus. Red. Thomas H. Carpenter & Christopher A. Faraone. Ithaca: Cornell UP.ISBN 0-8014-8062-0. 44-64.
Pickard-Cambridge, Arthur (1946):The Theatre of Dionysus at Athens.
Powell, Barry B. (2007):Classical Myth, 5. utg.
Ridgeway, William (1910):Origin of Tragedy. Kessinger Publishing (Juni 2003).ISBN 0-7661-6221-4.
Ridgeway, William (1915):The Dramas and Dramatic Dances of non-European Races in special reference to the origin of Greek Tragedy, with an appendix on the origin of Greek Comedy.
Riu, Xavier (1999):Dionysism and Comedy, Rowman and Littlefield Publishers.ISBN 0-8476-9442-9. [2]
_01.jpg)
