Radiografi er et viktig hjelpemiddel ved enkelte typer diagnostisering.
Diagnose[a] angir en metode ved problemløsning. Innenformedisinen kan en diagnose hevdes å være synonymt med navnet på enlidelse (ofte ensykdom), og diagnosen treffes med bakgrunn i pasientens forklaringer av sine typiskesymptomer og kliniske undersøkelser. Selve handlingen kallesdiagnostisering.
Ådiagnostisere er å bestemme og klassifisere en årsakssammenheng (for eksempel hva som forårsaker en pasientslidelser). Resultatet kalles endiagnose.
Det typiske hendelsesforløpet er at en person med en eller flere uvanlige symptomer oppsøker enlege og forteller om sine plager. Legen undersøker gjerne personen klinisk og fremstiller så enhypotese, som kan omhandle én eller flere lignende diagnoser. Listen over sannsynlige diagnoser kallesdifferensialdiagnoser og er basert på den tilgjengelige informasjonen legen har i øyeblikket. Legen vil videre derfor teste pasienten for å få bekreftet eller avkreftet ulike differensialdiagnoser, inntil hen kan konkluderer med én bestemt diagnose. Testene kan inkludere ulike prøver (for eksempel blodprøver, elektroniske og fysiske tester) og uttesting av medikamenter. Den såkalteindotesten er en sånn medikamentell test, som tester for respons av legemidletindometacin mottrigeminal-autonome hodepiner. Det kan derfor ta tid å stille riktig diagnose. I kompliserte tilfeller kan det ta flere år å få rett diagnose. I sånne tilfeller behandler gjerne legen pasienten bredt. Når legen har konkludert er diagnosen satt og konkret behandlingen av lidelsen kan ta til.
For mange pasienter er det viktig å få en diagnose så raskt som mulig, både av behandlingsmessige og økonomiske årsaker. Mange diagnoser er utløsende med hensyn til økonomiske støtteordninger oguførhet.
En diagnose trenger ikke å være identisk med lidelse. Diagnosen er en språklig størrelse, noe som illustreres godt om vi tenker på at homofili for ikke så mange årene siden var en egen psykiatrisk diagnose. Selv om diagnosen nå er borte, er mennesker fortsatt homofile. Diagnosene er heller ikke avgrensedeentiteter – det er de kun i navnet. Se artikkelen «Klassifikasjonssystemer og diagnostisk praksis» i psykologitidsskriftetImpuls 1/2003[1] som forteller at det er 256 måter å «være borderline» på.
Helsepersonelloven sier ikke noe direkte om hvem som kan stille diagnoser. Dette må utledes av forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4 første og annet ledd. Det generelle forsvarlighetskravet innebærer en plikt for helsepersonellet til å holde seg innenfor sitt fagområde og ikke overskride sine faglige kvalifikasjoner. Det er således en forutsetning at helsepersonellet har de nødvendige faglige kvalifikasjoner for å sette den aktuelle diagnosen. Det er for eksempel kun profesjonsstudiet i medisin ogpsykologi som kvalifiserer for diagnosesetting innenforpsykisk helse.[2]
Diagnoser kan ikkeankes, men det følger avpasient- og brukerrettighetsloven § 2-3 at «Etter henvisning fraallmennlege har pasienten rett til fornyet vurdering av sin helsetilstand avspesialisthelsetjenesten».Fornyet vurdering er av mange bedre kjent somsecond opinion. Retten til en fornyet vurdering gjelder imidlertid bare én gang for samme tilstand.[2]
