En rekke skriftsystemer er basert på det latinske alfabetet, men de fleste anses for å være modifiserte utgaver av det latinske alfabetet, og ikke egne skriftssystemer
Det latinske alfabetet, også kaltromerske alfabet, er etalfabet som ble utviklet fradet greske alfabetet over en lengre periode fraetruskernes tid. Det er nå det mest brukte alfabetet i verden, og det blir brukt i alle vesteuropeiskespråk. Det består av de samme bokstavene som romerne brukte, men med noen få tillegg. Ved å kombinere disse med hverandre og flereaksenttegn, kan man uttrykke de fleste lyder i ulike språk.
Det latinske alfabetet er også utgangspunktet for detfonetiske alfabet.
De kalte dem for: ā [aː], bē [beː], cē [keː], dē [deː], ē [eː], ef [ɛf], gē [geː], hā [haː], ī [iː], kā [kaː], el [ɛl], em [ɛm], en [ɛn], ō [oː], pē [peː], qū [kuː], er [ɛr], es [ɛs], tē [teː], ū [uː], ex [ɛks], ī Graeca [iː 'graɪka], zēta ['zeːta]
Romerne hadde egentlig ikke navn for sine bokstaver, men kalte dem bare slik man uttalte dem. Forkonsonanter la de først til ene foran, for at det skulle bli lettere å uttale: B [eb], C [ek], D [ed], F [ef]. Litt senere forenklet de ytterligere, ved å settee etter, unntatt vedfrikativer oglikvider. Derfor har man i dag forskjellig system på bokstavenes navn: C [ke], P [pe], T [te] og S [es], M [em], L [el]. Senere, da man la tilK fra gresk, måtte man navngi denka for å unngå kollisjon med [ke] (= C).
Skillet mellom I og J, og mellom U og V, i tillegg til W, oppstod på et senere tidspunkt.
Foruten disse 26 har alle språk, unntattfransk,engelsk,indonesisk,malayisk,nederlandsk,hmong ogzhuang noen tilleggstegn. Noen franske ord inneholder riktignok ligaturer og diakritikker for bokstavene A, C, E, I, O, U og Y, men disse tegnene er ikke en del av det franske alfabetet ettersom de kun telles som modifiserte versjoner av deres moderbokstaver, ikke som egne bokstaver. Hmong og zhuang harortografier som spesifikt er laget med tanke på å brukekun de 26 bokstavene i det grunnleggende latinske alfabetet. Dette gjør at de bruker noen bokstaver på måter som er svært forskjellig fra hvordan de brukes på andre språk: F.eks. brukes noen bokstaver somtonemerker.
I noen språk, for eksempel i norsk, regnes disse modifiseringene som ordentlige bokstaver. Det vanligste tankegangen rundt modifiseringer, er at de erdiakritiske tegn.
I dag bruker man bådeminuskler («små bokstaver») ogmajuskler («store bokstaver»). De regnes som samme bokstav, men må likevel brukes på bestemte måter i en tekst. Reglene for bruk av store bokstaver og tegnsetting varierer noe fra språk til språk. Hovedregelen om at en ny setning begynner med stor bokstav og at egennavn begynner med stor bokstav følges i alle språk som skrives med det latinske alfabetet.
All tekst skrevet med det latinske alfabetet skal normalt leses fra venstre mot høyre, med start øverst til venstre på siden så lenge det er snakk om «vanlig» fremstilling, for eksempel i bøker. Dette gjelder også tekst som er romanifisert direkte fra alfabeter med andre leseretninger (for eksempelarabisk skrift). Iaviser står teksten vanligvis i kolonner, der hver kolonne leses som en side. I enkelte tilfeller kan dog teksten skrives nedover, men dette begrenser seg vanligvis til butikkskilt,logoer,kryssordoppgaver o.l.
Første gang norsk skrives med latinske bokstaver, ser ut til å være påmynter preget med norsk tekst for vikinghøvdinger iNorthumbria fra midten av 900-tallet. Nordmenns første befatning med latinske bokstaver skrevet påpergament kan muligvis tidfestes til991, daOlav Tryggvason sluttet fred med kongÆthelred II av England iEngland. Fredstraktaten er delvis avfattet på latin og delvis påangelsaksisk. Det vites ikke om nordmennene hadde noen andel i utformingen, eller om Olav Tryggvason var i stand til å lese hva som stod i traktaten.[2]
