.jpg)
Det keiserlige harem (tyrkisk:Harem-i Hümâyûn) idet ottomanske rike var den avdeling av det osmanske hoffs hushold tildelt for hustruer (tidligere eller fortsattt formelt slavinner),konkubiner (slavinner), kvinnelige slektninger og tjenerskap (slavinner eller slaveevnukker) til de osmanske sultaner frem til1908. Haremet spilte en stor og viktige rolle innen det ottomanske hoff, og var også sentrum for en viktig innflytelser over statens anliggender. Haremet var anbragt i en avskilt del avTopkapipalasset frem til 1853, da det flyttete tilDolmabahçepalasset, og det ble oppløst da monarkiet ble avskaffet i 1923.
Haremet ble bevoktet av evnukker, som også var slaver, og også de inndelt i klasser. Høyest i rang varKızlar Ağası («den svarte sjefsevnukk»), som hadde ansvaret for å vokte haremets ytre grenser og sikkerhet. Han hadde høy rang også i hele hoffet, og hadde rang direkte understorvisiren. De svarte evnukker var så å si utelukkendenilotiske.[1]
Nest høyest i rang stodKapı Ağası («den hvite sjefsevnukk»), som hadde ansvar for haremets indre administrasjon og sikkerhet og kontrollerte palassadministrasjonen. Posten ble avskaffet i 1591.
Bruken av hvite evnukker forsvant i løpet av 1700-tallet. Og på 1800-tallet var alle evnukker svarte. Evnukkene ble tatt til fange som barn, ble kastrert og solgt av slavehandlere til Istanbul, eller gitt som gaver til sultanen av lokale storfolk. De fikk så trening i etikette og sine yrkers oppgaver og kunne spille en innflytelserik rolle i haremet, selv om de fleste imidlertid ikke ble utsett til de høyeste postene, men kunne ha flere forskjellige tjenesteoppgaver. I 1903 oppgis det at det osmanske dynastiet eide 194 svarte evnukker fordelt på forskjellige palasser og familiemedlemmer.[2]
Kvinnene forlot normalt sett ikke haremet, men fikk besøk utenfra av kvinnelige oppkjøpere/selgere kaltkira, som var mellomhender for haremskvinnenes innkjøp og som også kunne tiltros som økonomiske fullmektigede for forretninger.
Ettersom det var forbudt for muslimer å ha andre muslimer som slaver, kom kvinnene til sultanens harem fra slaveraid i Europa (saqaliba) vedslavehandelen på Krim ogslavehandelen på Barbareskkysten, og fra det ikkemuslimske Afrika vedden arabiske slavehandelen.
Slavehandelen av kvinner fra Europa ebbet ut etter Russlands erobring av Krim i 1783 ogbarbareskkrigen mot Nord-Afrika i begynnelsen av 1800-tallet. Denne slavehandelen ble formelt forbudt i 1854, men forbudet fungerte bare på papiret. Etter 1854 var nesten alle slavekvinner i haremet avcirkassisk opphav; cirkasserne var blitt utvist fraKaukasus av russerne på 1860-tallet og flyktet særlig til Det osmanske rike, der flere flyktningeforeldre solgte sine døtre til haremene, en handel som staten tolererte trass i det formelle forbudet.[3]
DeCariye-slavepiker som ikke ble utvalgt til å ha seksuell omgang med sultanen og bli hans konkubiner, fungerte istedet som tjenere og ble kaltodalisker med tittelenkalfa (selv de de som senere ble konkubiner var kalfa innen det). De betjente sultanens konkubiner, mor og kvinnelige slektninger, og kunne også tildeles prinser og kunne da bli deres konkubiner.
De kunne ha flere titler ut fra den tjenestestilling de hadde, og hvere kongelighet og konkubine hadde en seniorkalfa og en juniorkalfa. En kalfa med høy stilling ble ofte kaltHanim («dame»). En kalfa med titteldnhazinedar ellerUusta var kalfas med kvalifiserte oppgaver, underordnetHazinedar Usta; enHünkar Kalfalari var en kalfa som tjente sultanen personlig. Hver kongelighet hadde sitt eget hushold av kalfas, som lød underDaire Kalfasi, som var sjef over kalfas i deres hushold; alleDaire Kalfasi i sin tur lød underBüyük Kalfa. Samtlige kalfas lød underSaray Ustas, som var hele hoftets hovedkalfa.[4]
Grunnet kjønnssegreringen var de fleste av haremets personal kvinnelige slaver, odalisker, som fylte de fleste embeter tilsvarende de som fyltes av menn i den mannlige delen av hoffet. De fikk dermed omtrent samme utdannelse som sine mannlige motstykker i sultanens hushold. Tjenerinner ble enten forfremmet til tjeneste hosvalidesultanen, eller forlot hoffet når de ble bortgift med mannlige tjenere som forlot hoffet, eller blie forfremmet til politiske embedsmenn.[5]
De kvinner som ble innkjøpte til sultanens harem var ofte svært unge, og de gjennomgikk en lang treningsperiode der de blant annet konverterte til islam og fikk muslimske navn. De kom til haremet med tittelencariye (ofte feilaktig oversatt til «hoffdame»), og de kunne enten velges til sultanens konkubiner (hanimefendi) eller bli tjenestepiker (kalfa). Konkubinene ble videre inndelt i kategorieneGözde ('favoritten') og mellomgradenIkbal ('den begunbstigede'). Konkubiner i almenhet kunne også respektfullt tiltales somKadin.
De konkubiner som fødte en arving, eller ble særlig godt likt av sultanen, kunne bli en av hans fire «hustruer» (de var imidlertid ikke formelt gifte) og fikk de tittelenkadın ('hustruen') med tiltaleKadinefendi. Det er viktig å påpeke at disse konkubiner ikke var rettslig sett hustruer, men fortsatt slavekonkubiner, selv om de hadde sosial status som hustruer. Periodevis eksisterte også tittelenhaseki sultan ('sultangemal'), som kunne gis til en av hustruene. Hun kunne ved behov erstatte sultanens mor,validesultan.
Sultanmoren hadde en stilling som tilsvarte dronningens i vesterlandske hoff: hun hadde høyest rang av alle kvinner ved hoffet, hadde makt over hvilke kvinner som ankom eller forlot haremet, og selv over liv og død, ettersom hun hadde makt over hvordan de skulle straffes.
Haremet huset også den osmanske sultans ugifte kvinnelige slektninger, såsom døtre og søstre, alle med sine egne tjenere. Det inngikk i sultanens prestisje å ha mange kvinner i sitt harem. Med unntak av de få ganger sultanen inngikk politiske ekteskap med utenlandske prinsesser (noe som ble sjeldent etter 1400-tallet), var alle sultanens gemaler, både hustruer og konkubiner, slaver. Selv hans mor var formelt sett slavinne. Derimot var hans søstre og døtre eksempler på fri kvinner i haremet. Haremskvinnene levde sterkt avskilt fra kontakt med alle menn foruten sultanen. Hans søstre og døtre forlot haremet når de giftet seg, og hans sønner levde der bare mens de var ganske små. Sultanens mor och de osmanske prinsesser var de eneste kvinner som hadde tillatelse til å bære tittelen sultan i sitt navn. Prinsessene forlot haremet når de giftet seg (svigersønnene ble kaltdamad) og vendte tilbake når de skilte sig eller ble enker.
Krimkhanatets slavehandel opphørte ved Russlands erobring av Krim i 1783, og barbarekspiratenes slavehandel etter Frankrikes erobring av Nord-Afrika i 1830-årene. I 1830 frigav man alle hvite slaver (européere ogcirkassere fra Kaukasus) i Det osmanske rike på ordre fra sultanMahmud II, i 1854 kom forbud mot handel med slaver fra Kaukasus ogGeorgia, og i 1890 signerte Det osmanske rike den internasjonale antislavehandelsakten i Brussels,Brussels Conference Act of 1890. I praksis fortsatte imidlertid slavehandelen uoffisielt frem tilførste verdenskrig, særlig hva gjaldt kvinnelige slaver, og det er bekreftet at kvinner ble solgt så sent som i 1908. Sultanens slaver ble frigitt i 1909, ogMustafa Kemal Atatürk avskaffet slaveriet ved innføringen av republikk.
_-_Foto_G._Dall%2527Orto_27-5-2006.jpg)
