I motsetning til det mer berømteførste triumvirat var det andre triumvirat en offisiell organisasjon, og hadde fullmakt i staten, da triumvirenes imperium overgikk allemagistratene i republikken, medregnetkonsulenes. Triumvirat ble inngått ved at lovenLex Titia ble vedtatt, noe som har blitt vurdert som den endelige slutten påden romerske republikk. Loven ble vedtatt den 27. november 43 f.Kr. og ga formelt «kommisjonen på tre menn fullmakt å gjeninnføre republikkens konstitusjon» (triumviri rei publicæ constituendæ) makt til å opprette eller annullere lover uten godkjennelse fra verken folket eller senatet.[1][2]
Triumviratet eksisterte i to femårsperioder. Det dekket perioden fra 43 f.Kr. til 33 f.Kr.
Selv om det konstitusjonelle maskineriet til republikken ikke ble ugjenkallelig avviklet av Lex Titia, førte hendelsen til at det aldri kom seg tilbake igjen. I motsetningen tildet første triumvirat[3] var det andre triumvirat en offisiell allianse, lovlig etablert institusjon, og dets overveldende makt i den romerske stat var gitt fullstendig juridisk godkjennelse og hvis imperium maius sto over alle andre i rang, inkludert konsulene. Enigheten mellom de tre ble likevel ingen varig suksess. Lepidus ble tidlig plassert på sidelinjen og situasjonen mellom Marcus Antonius og Octavianus forverret seg til det brøt ut krig mellom dem, en krig som førstnevnte tapte. Marcus Antonius begikk siden selvmord. Dette etterlot Octavianus som enehersker under navnet Augustus.