Trenger oppdatering: Denne artikkelen eller seksjonen er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon. Du kan hjelpe Wikipedia med åoppdatere den.
En gutt i byenBirao nordøst i Den sentralafrikanske republikk, nær grensen tilDarfur iSudan. Store deler av byen ble brent ned i mars 2007, under kamper mellom UFDR-opprørere og regjeringsstyrker.
HovedstadenBangui ble etablert av franskmennene i 1889. KolonienUbangi-Shari ble slått sammen med Tsjad til kolonienUbangi-Shari-Tsjad i 1906. Landet ble en del avFransk Ekvatorial-Afrika (nåRepublikken Kongo) i 1910 og ble utskilt fra Tsjad til egen koloni i 1920. I 1958 ble det en selvstyrt republikk innenforDet franske fellesskapet (Communauté Française), og uavhengig republikk i 1960. Fra selvstendigheten til tidlig på 1990-tallet kom landet til å bli styrt av ulike franskstøttede autokrater fra den sørlige delen av landet. Landet har vært preget av ustabilitet og en rekke konflikter. Flere ganger har styret blitt skiftet ut ved militærkupp.
David Dacko ble landets første president 13. august 1960. I et statskupp i 1966 overtok hans fetterJean-Bedel Bokassa makten i landet, og utviklet et av Afrikas verste terrorregimer. Han utpekte seg selv til keiser i 1976, men ble fjernet ved et kupp i 1979. Dacko ble på ny landets president, men ble styrtet i et kupp i 1981. GeneralAndré Kolingba kom da til makten. Han ble valgt til president for seks år i en folkeavstemning i 1986 og gitt mandat til å danne et nytt parti som landets eneste tillatte,Rassemblement démocratique centrafricain (RDC). Etter nasjonalt og internasjonalt press ble han imidlertid i 1991 tvunget til å akseptere opposisjonspartier og holde presidentvalg. Valgene som ble holdt i 1993 førte til en sivil regjering.Ange-Félix Patassé kunne 22. oktober 1993 dermed stå frem som den første demokratisk valgte presidenten i landets historie. Han hadde vært statsminister i Bokassas regjering. Patassés parti varMouvement pour la libération du peuple centrafricain (MLPC).
Siden var det en periode med etniske spenninger og politisk instabilitet, inklusive ett mytteri innen arméen i 1996-97 og et mislykket militærkupp i mai 2001, som ble slått ned med hjelp fraLibya. Ytterligere stridigheter blusset opp i november samme år da arméens leder,François Bozizé ble avskjediget. Bozizé lyktes i å samle styrker til et opprør og inntok hovedstaden nesten uten motstand. I mars 2003 hadde han kommet til makten i landet. Den sittende presidenten, Patassé, var utenlands da kuppet skjedde og er fremdeles i eksil. Etter å ha fungert som president i to år ble Bozizé valgt i 2005. KoalisjonenConvergence Kwa Na Kwa, som støtter Bozizé, vant de fleste plassene i nasjonalforsamlingen.
En ny konfliktdimensjon oppstod i 2006, da det brøt ut opprør nord i landet knyttet til konfliktene i nabolandene Sudan og Tsjad. Opprørerne, som hevdet å kjempe mot korrupsjon og etnisk diskriminering, tok kontrollen over flere byer i nord. Frankrike støttet i henhold til avtalen regjeringen, og franske styrker kom inn blant annet med krigsfly i nord. Franske styrker var også i 2007 engasjert i kampen mot opprørere. I juli 2008 fikk konflikten enda en dimensjon, da medlemmer av den ugandiske militsgruppenLord's Resistance Army (LRA) angrep en landsby sør i landet fra baser i Kongo. Den kongolesiske militsleder og politikerJean-Pierre Bemba ble arrestert iBelgia med tanke på å få ham stilt forDen internasjonale domstolen i Haag. Han og hans soldater hadde bistått Patassé med å slå ned et opprør i 2002 og 2003. Bemba ble nå anklaget for overgrep.
Den Sentralafrikanske republikk har en ung befolkning, med høye fødsels- og dødsrater. 40 prosent av befolkningen er under 15 år og kun 3,5 prosent av befolkingen er 65 år og eldre. 42 prosent av befolkningen lever i tettbygde strøk. Halvparten av befolkningen mangler tilgang på grunnleggende medisinsk hjelp og 70 prosent av befolkningen lever under den internasjonale fattigdomsgrensen.[2][3]
Befolkningen er sammensatt av en rekke forskjellige etniske grupper, hvor folkegruppenegbaya og banda er de to største. Fransk ogsango er offisielle språk.[3]
80 prosent av befolkningen erkristne, mens drøyt 15 prosent av befolkningen ermuslimer. Fem prosent av befolkningen er animister.[4]
Den nyeste konstitusjonen ble antatt etter en folkeavstemning 5. desember 2004. Presidenten velges for fem år og kan sitte i to perioder. Presidenten utnevner statsministeren og regjeringen. Nasjonalforsamlingen har 105 medlemmer, som velges for fem år. Landet har et multipartisystem som er preget av koalisjoner.
Den sentralafrikanske republikk er delt opp i fjorten administrative prefekturer (préfectures), to økonomiske prefektur (préfectures economiques) og en autonom kommune, hovedstadenBangui. Prefekturene er videre inndelt i 71 kommuner (sous-préfectures).
Den sentralafrikanske republikk er blant Afrikas og verdens fattigste land, og hadde 2023 et brutto nasjonalprodukt pr. innbygger på 445 dollar. Landet hadde i 2017 en statsgjeld som utgjorde 52 prosent av bruttonasjonalprodukt.[5]
Jordbruk utgjør over halvparten av landets bruttonasjonalprodukt. Maniok, jordnøtter, mais, hirse, sorghum og kokebananer er viktige avlinger som både dyrkes for eget konsum i husholdene, og salg. Landet har som mange andre fattige afrikanske land store naturressurser, blant annet tømmer, olje, diamanter, gull og uran, men manglende infrastruktur vanskeliggjør eksport.[6]
Landet har to offisielle valutaer, sentralafrikanskCFA-franc og dendigitale valutaenBitcoin, som ble tatt i bruk som valuta i 2022. Den sentralafrikanske republikk ble det andre landet i verden, etterEl Salvador, som innførte Bitcoin som offisiell valuta.[7]
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern avimmateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2003 – De muntlige tradisjonene knyttet til Aka-Pygméer (polyfone, eksperimentelle sanger)
.svg)
