Den nytyske skole (tysk:Neudeutsche Schule) var et begrep som musikkskribentenFranz Brendel tok i bruk for å tydeliggjøre en diskusjon rundt en musikkstrømning som arbeidet for en musikalsk nyorientering vekk fra det de så som en konservativabsolutt musikk og over motprogrammusikk.
Strømningen hadde utspring i en krets komponister og musikk-kritikere rundtFranz Liszt som før Brendel introduserte begrepet«Neudeutsche Schule», omtalte sin egen innsats som det polemisk mente uttrykket «framtidas musikk».[1] Blant disse varHector Berlioz,Richard Wagner og Liszt-eleveneJoachim Raff,Peter Cornelius,Alexander Ritter ogFelix Draeseke. Som komponist-forbilde framholdt deLudwig van Beethoven, som musikk-kritikerRobert Schumann, Brendels forgjenger som redaktør iNeue Zeitschrift für Musik.
«Nytyskerne» trengte en motstander, og det fant de blant annet iJohannes Brahms,Joseph Joachim ogEduard Hanslick, senere også den forhenværende nytyskerenHans von Bülow. Disse ble framstilt som konservative tilhengere avabsolutt musikk, mens «nytyskerne» mente at framtida lå iprogrammusikk.
Snart raste den såkalteMusikstreit i ledende musikktidsskrifter. Temaene dreide seg om det var mulig å framstille utenommusikalske ideer ved hjelp av musikk, og om bruken av nye harmoniske midler og uvanlige formale løsninger. Som «nytyske» hovedsjangre regnet man Wagners musikkdrama, programsymfonier og ensatsige symfoniske dikt, dvs. «tonedikt». De steile frontene i Tyskland gjorde at det nytyske idegrunnlaget ikke klarte å utvikle seg spontant der, men i land lengre øst dannet ideene grunnlaget for nasjonalt orientert musikk, som hosBedřich Smetana,Jean Sibelius,César Cui ogMilij Balakirev.
Representantene for den nytyske skolen diskuterte også en ny definisjon av kunstnerens rolle i samfunnet: ved siden av komponistgjerningen ble musikk-kritikken framhevet som et viktig arbeidsområde for kunstnerne – musikerne ble gjort til intellektuelle. Dermed var en viktig grunnstein for den musikalske modernitet lagt.
Selv om begrepet «nytyske skole» har vært mye brukt om musikkhistorien på 1800- og tidlig 1900-tall, er en klar definisjon komplisert. Ikke alle representantene for skolen var utøvende musikere, og ulike personer har til ulike tider lagt ulik betydning i begrepet. Det er likevel enighet om to punkter: Franz Liszt var en av de mest fremtredende talsmennene, og Johannes Brahms sto utenfor. I 2006 skrev musikkviteren Detlef Altenburg: