En av hovedgrunnene til atkonsilet i Nikea ble sammenkalt var behovet for å diskuterearianismen, en retning innen denkristne tro som begynte å få stort omfang og ble sett som en trussel mot kristen enhet. Striden med arianerne dreide seg fremst omKristi natur ogden hellige treenighet. Et av hovedmotivene i den nikenske trosbekjennelse er derfor å definere disse forholdene for å sikre en enhetlig tro.
Den versjonen som ble vedtatt iNikea var kortere enn den som er i bruk i dag. Vedførste konsil i Konstantinopel i 381 la man til en del presiseringer. Denne versjonen kalles, dersom man ønsker å være helt presis,den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelse. Vedkonsilet i Efesos i 431 vedtok man så at dette skulle være den endelige versjon.
I vest fikk man senere, antagelig i det 6. århundre, et nytt tillegg, kjent somfilioque-klausulen. Denne definererDen hellige ånd som utgått «fra Faderen og Sønnen» (filioque erlatin for 'og Sønnen'). I øst ble dette ikke akseptert, og det skulle bli en av de store kontroverser som etterhvert førte fram tildet store skisma i 1054.
Det innledende ordet er i flertallsform, «vi tror». I 381 ble dette endret til entallsform, «jeg tror». Det er ikke klart om dette var et arbeidsuhell eller om man mente å gjøre det.Teologisk sett er det en liten forskjell mellom å uttrykke kirkens felles tro og å avlegge en personlig trosbekjennelse.
I tillegg ble den nikenske versjonen etterfulgt av et anathema, som ikke ble tatt med i 381; det er dog fortsatt gyldig for de kirker som anerkjenner konsilet i Nikea som autoritativt. Dette tillegget lyder:
Men de som sier: «Det var en tid da han [Jesus Kristus] ikke var;» og «Han var ikke før han ble skapt;» eller «Han er av en annen substans» eller «essens,» eller «Guds Sønn er skapt,» eller «foranderlig,» eller «endringsbar» - de er fordømt (anathema) av den hellige katolske og apostoliske kirke.
Credo in unum Deum, Patrem omnipotentem, factorem caeli et terrae, visibilium omnium et invisibilium.
Et in unum Dominum Iesum Christum, Filium Dei unigenitum, et ex Patre natum ante omnia saecula. Deum de Deo, Lumen de Lumine, Deum verum de Deo vero, genitum non factum, consubstantialem Patri; per quem omnia facta sunt. Qui propter nos homines et propter nostram salutem descendit de caelis. Et incarnatus est de Spiritu Sancto ex Maria Virgine, et homo factus est. Crucifixus etiam pro nobis sub Pontio Pilato, passus et sepultus est, et resurrexit tertia die, secundum Scripturas, et ascendit in caelum, sedet ad dexteram Patris. Et iterum venturus est cum gloria, iudicare vivos et mortuos, cuius regni non erit finis.
Et in Spiritum Sanctum, Dominum et vivificantem, qui ex Patre procedit. Qui cum Patre et Filio simul adoratur et conglorificatur: qui locutus est per prophetas. Et unam, sanctam, catholicam et apostolicam Ecclesiam. Confiteor unum baptisma in remissionem peccatorum. Et expecto resurrectionem mortuorum, et vitam venturi saeculi. Amen.
Det finnes flere oversettelser, som avviker noe fra hverandre. De fleste avvik er av liten betydning for tolkningen av teksten, men det er to hovedversjoner som skiller seg ut. IDen norske kirke og andreprotestantiske kirker bruker man ordet «allmenn» der gresk har Καθολικὴν og latin har catholicam. Dette er ikke noe som skjedde umiddelbart etterreformasjonen, man brukte i lang tid «katolsk» også i den lutherske versjonen, da dette betyr «allmenn» eller «universell». Men på 1700-tallet innså Den norske kirkes ledelse at legfolk hadde vanskelig for å forstå forskjellen mellom begrepet og egennavnet «katolsk», og endret det derfor. IDen katolske kirke brukes en norsk versjon med ordet «katolsk». I den anglikanske kirke og den ortodokse kirke bruker man normalt ikke norsk iliturgien; de versjoner som brukes på andre språk har normalt ordet «katolsk» (for eksempel engelsk «One, Holy, Catholic and Apostolic Church»).
Vi tror på én Gud,
den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord,
alt synlig og usynlig.
Vi tror på én Herre, Jesus Kristus,
Guds enbårne Sønn,
født av Faderen fra evighet.
Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud,
født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen.
Ved ham er alt blitt skapt.
For oss mennesker og til vår frelse
steg han ned fra himmelen.
Han er blitt kjød ved Den hellige ånd av jomfru Maria,
og er blitt menneske.
Han ble korsfestet for oss,
pint under Pontius Pilatus og gravlagt.
Han oppstod den tredje dag, etter Skriftene,
fór opp til himmelen, og sitter ved Faderens høyre hånd.
Han skal komme igjen med herlighet og dømme levende og døde,
og på hans rike skal det ikke være ende.
Vi tror på Den hellige ånd, Herre og livgiver,
som utgår fra Faderen [og Sønnen],
som med Faderen og Sønnen tilbes og forherliges,
og som har talt ved profetene.
Vi tror på én, hellig, allmenn/katolsk og apostolisk Kirke.
I Den norske kirke brukes den nikenske trosbekjennelsen normalt på spesielle høytidsdager. På vanlige søndager brukes vanligvisden apostoliske trosbekjennelse.
I den katolske, den ortodokse og den anglikanske kirke brukes den nikenske trosbekjennelse på alle søndager og på andre viktige festdager, samt i enkelte andre liturgiske sammenhenger. Den apostoliske trosbekjennelse brukes i den den katolske under Rosenkransen og daglig bønn.
De kirker som aksepterer den nikenske trosbekjennelse bruker den også, i større eller mindre grad, til å definere minimumskriteriet for at et kirkesamfunn skal kunne regnes som kristent. I praksis vil man ofte ha et pragmatisk syn på dette: De som ikke tror på alle deler av trosbekjennelsen vil likevel kunne kalles kristne, dersom de bekjenner sin tro på Jesus Kristus slik han er beskrevet ievangeliene. Den strenge definisjonen er mer en intern rettesnor.
